Det var, og er fortsatt ikke enkelt å være kvinnelig kunstner. I 1928 hadde Sigri Welhaven separatutstilling på Kunstnerforbundet og i den forbindelse spisset enkelte kunstanmelderne blyanten.
Det betegnende ordet slurv
I Arbeiderbladet skrev Asbjørn Aamodt: «At temperamentet av og til løper av med henne og får en til å tenke på det enkle og betegnende ord slurv, er både forståelig og i hvert fall ytterst kvinnelig.»
Sigri kom fra en kulturfamilie
Billedkunstner og keramiker Sigri Welhaven (1894–1991) var i flere tiår en markant skikkelse i norsk kunstliv. Hun vokste opp i en kunst- og kulturfamilie. Mor, Margrethe Backer Welhaven var søster av Harriet Backer og Agathe Backer Grøndahl, var maler. Far, Hjalmar Welhaven var arkitekt og kjent for Fridtjof Nansens hus «Polhøgda». Han var også sønn av dikteren Johan Sebastian Cammermeyer Welhaven, som igjen var sønn av dikteren Johan Sebastian Welhaven. Det må følgelig ha påvirket Sigris interesser og yrkesvalg.
Startet som 16-åring
Allerede som 16-åring i 1910, begynte Sigri Welhaven på Den Kongelige Tegneskole. Der var hun elev under Lars Utne. Året etter begynte hun på Kunstakademiet under billedhoggeren Gunnar Utsond – og i 1911 deltok hun også for første gang på Høstutstillingen.
Etter at Sigri Welhaven giftet seg med maleren Jean Heiberg i 1913, dro ekteparet på studieopphold i Italia. Der ble hun inspirert av klassisk kunst både fra renessansen og andre epoker. Viktig var påvirkningen etter barokk-kunstneren Giovanni Bernini. De frodige skulpturene satte et tydelig avtrykk i Welhavens karriere. Som fontenegruppen med sjøløver (1914).
Skilte seg og giftet seg
I 1920 skilte Welhaven seg fra Heiberg og giftet seg med generalkonsul Peter Krag i Paris. I den franske hovedstaden ble hun kjent med kunstnere som Pablo Picasso, Henri Matisse, Georges Braque og flere. Fra 1920 til 1939 deltok hun jevnlig på Høstsalongen i Paris. I 1927 fikk Welhaven ærespris for bronseskulpturen le Regret (Angeren). På Høstsalongen viste hun senere Carmen, som var skulptøren August Rodins siste modell før han døde.
Billedkunstner og keramiker Sigri Welhaven var en markant skikkelse i norsk kunstliv
Viktig var separatutstillingen på Kunstnerforbundet 1922 der Sigri Welhaven fremst viste keramiske arbeider. Inspirasjonskilde var den franske fajansekunstneren Bernard Palissy (ca. 1510–1589). En døpefont og fruktvase ble løftet frem som «nydelige arbeider». Kunstindustrimuseet i Oslo kjøpte fajanseskulpturen St. Georg med dragen.
«Gutten på delfinen» på Vestkanttorget i Oslo
I 1929 ble hennes skulpturfontene «Gutten på delfinen» satt opp på Vestkanttorget i Oslo. Skulpturen som var utført i 1921, ble gitt som gave fra Freia til Oslo kommune. Plasseringen ble begrunnet med at parken var blitt et idyllisk sted og et yndet tilholdssted for barn. Skulpturen ble plassert i et lite basseng med vann som kontinuerlig sprutet ut av delfinens gap og fra fuglen på guttens skuldre.
Allerede som 16-åring i 1910, begynte Sigri Welhaven på Den Kongelige Tegneskole. Der var hun elev under Lars Utne.
Etter andre verdenskrig laget Sigri Welhaven flere utsmykninger. Av stor prestisje var monumentet Henrik Wergeland og barna. Modellen ble utført i 1958, men først avduket på Eidsvold i 1970. I 1971 viste hun den menneskehøye skulpturen «Marabu», en Marabustork i støpt komposittmateriale. Året etterpå ble «Marabu» og utstilt på Galleri F 15 i anledning Norsk Billedhoggerforenings jubileumsutstilling.
Arbeidet hardt, nøt likeså
At Sigri Welhaven var et menneske som arbeidet hardt og samtidig satte nytelsene høyt, kom frem i et intervju med Dagbladet. På spørsmålet om favorittmat og –drikke svarte hun belugakaviar og campari.
Siste spørsmål i artikkelen var «Hvem ville du helst være om du ikke var den du er? Og nødigst? Hun svarte kort og konsist:
– En kjent billedhugger.
På vei til å bli glemt
Kan det muligens tolkes slik at Welhaven i de siste tiårene av sitt liv kjente på at hun var på vei å bli bortglemt og savnet årene i rampelyset? At hennes type naturalistiske kunst oppleves umoderne i dag kan ikke rettferdiggjøre at hun risikerer å havne i glemmeboken.
Kjært barn har mange navn
I Sigri Welhavens tilfelle skyldes det at hun skal ha vært glad i menn og gift tre ganger. Først med maleren Jean Heiberg, deretter generalkonsul Peter Krag og til sist med tekstilagent og keramiker Carl Phil Schou. Slik har hun gjennom årene har hatt flere navn. Født som Sigri Welhaven, deretter Sigri Welhaven Heiberg, Sigri Welhaven Krag og Sigri Welhaven Schou. Innimellom sløyfet hun pikenavnet og brukte kun etternavnet til mannen hun var gift med.