Med monotypi som metode er det ingen vei tilbake for Cathrine Knudsen - PLNTY | kulturmagasinet

Med monotypi som metode er det ingen vei tilbake for Cathrine Knudsen

Det er ikke godt å si hvor nær man kommer Cathrine Knudsen. Hun kan virke både vár og streng. I kunstnerskapet liker hun seg best i stillheten og i villnisset naturen skaper, når hun da ikke beslutter å ta et skritt til siden og flasher den litt konfronterende fargen oransje.

 

Full av energi, pågangsmot, selvsikkerhet, oversikt, meninger. Man kommer ikke unna å snakke om kunstneren når man snakker om kunsten. Cathrine Knudsen (1974) er ingen nykommer i kunstverdenen. Her eksisterer hun med et distinkt visuelt uttrykk. 

Cathrine Knudsens malerier handler mye om det som skjer i hagen når vi ikke gir den oppmerksomhet. Med lag på lag må maleriene tørke mellom hver omgang. Til sammen bruker hun gjerne tre måneder på disse bildene.

Med kniv og målestokk

Knudsen håndterer målestokken, teller millimetre på vegg og samtaler om oppheng av malerier når PLNTY kommer på besøk på Sjøholmen på Høvik et par dager før utstillingsåpning den 7. november under strenge koronatiltak. Utstillingen «Nær» tar form. 

Å være kunstner er aktivt. Kunstneren kan vanskelig assosieres med den stereotypiske rødvinsdrankeren

De mest fremhevede maleriene går i sort og gråtoner. Her har hun jobbet lag på lag – med bevisste penselstrøk – og det er ikke sjablonger, selv om det kan ligne. Her har hun håndtert kniven, skåret ut biter og malt dem fast på lerretet. Så har det tørket, før hun har gått på med nye lag. 

– I år har jeg jobbet ganske mye med bladgull, og det står egentlig i ganske sterk kontrast til det váre uttrykket mitt, sier Cathrine Knudsen.

Allerede i gang med neste prosjekt

Etter at hun debuterte i 2003, har hun bevist å holde sin plass som en produktiv og aktiv kunstner som jobber hardt og fremtidsrettet. Allerede nå er hun i gang med sitt neste prosjekt. Og hun er godt etablert med et visuelt språk hun stadig utvikler – ja, det handler om sykluser, om livet og døden og naturens gang, fargemessig i den dusere enden av fargeskalaen. 

Hun har fått rommet malt i en grå lavendelfarge som bedre forener seg med maleriene hennes enn den klare blå som var der før. Hun legger ikke skjul på den mer kommersielle siden av sitt virke når hun sier at folk godt kan forestille seg maleriene hjemme i egen stue når de ser dem her. Det er det helt ok. Rundt halsen henger et gullsmykke fra smykkekolleksjonen hennes. 

Det som gisper etter oppmerksomhet i denne utstillingen er ikke hva hun kan. Det er det hun ikke kan som sitrer: monotopiene. De popper.

Sart og brutalt på samme tid 

Det som kan se sart ut på avstand, kan se brutalt ut på kloss hold. Men detaljene er tydelige og klare i talen når man studerer malingsstrøkene tett innpå; lagene trenger gjennom og skaper en myk tredimensjonal opplevelse av det som ligger foran og det som ligger bak – og kanskje før og etter? 

– Med monotypier må jeg ta en beslutning med én gang, sier bildekunstner Cathrine Knudsen

For det som gisper etter oppmerksomhet i denne utstillingen er ikke bladgullet hun har jobbet med i store malerier, og som møysommelig er skrapet av for å få frem en viss følelse av levd liv. Det er ikke hva hun kan. Det er hva hun ikke kan som sitrer. Det er monotopiene. De popper. 

Monotopiet er et monotrykk – eller engangstrykk. Motivet på platen blir som det blir, ærlig og sant. Her er det ingenting å gjemme seg bak.

Hva som ligger nær 

Og kanskje er det dette hun kjenner nærhet til, energien som formaterer seg i disse trykkene. En utenforstående kan ikke sette fingeren på hva som er nært eller ikke for Cathrine Knudsen, men hun oppleves nær når hun snakker om teknikken hun har tatt i bruk.

Les Også:  Hyller Mathilde Dietrichson med «Love Stories» på Blaafarveverket

Monotopiet er et monotrykk, altså ett trykk – og ikke grafikk, slik det blir når man skaper kunst på en plate og trykker flere eksemplarer. Ett trykk gir bare ett trykk, og hva er spektakulært med det, tenker du kanskje? Nettopp det at det bare er ett forsøk for hver av dem. 

Oransje er ikke en farge som står tilbake, men som tvert imot oser av energi og utforskertrang.

Oransje, et opprør i tid og rom

Kan dette være en kunstners outbreak og utforskertrang? Er knall oransje som farge og monotopi som metode hennes opprør mot seg selv, en måte å flytte seg i tid og rom på? 

Hvorfor ikke være direkte – snakke fargesterkt, i klare kontraster og i et strammere formspråk, la seg utfordre. 

For når man begir seg ut på monotopiets – eller engangstrykkets reise – er det ingen vei tilbake. Motivet blir det du skaper på platen. Det er sannheten og det er ingenting å gjemme seg bak. Ingen buskas, ingen løvhauger, ingen villniss i en stille og mørk krok av hagen.

 

Close