Ved å la kroppen huske spesifikke ting fra en koreografi fra 2014, som «Muzg» av Tomasz Rodowicz, blir det bevegelser. Også om du hadde et forhold til «Ballroom competition» fra 1999 eller musikalen «Billy Elliot» fra 2009. Det sitter i kroppens hukommelse. Men hva med 2022 – det du ennå ikke har noen kunnskap om? Også publikums medvirkning var viktig for forestillingen «Danced work in progress», som ble vist i Stenersen, Kode 2 i Bergen under Oktoberdans.
Publikum er med
– Det at publikum er eksponert i rommet på lik linje med danserne, i et stort firkantet rom med stor høyde under taket og at det er like mye lys på dem som på danserne, gjør noe med dem, sier Andrea Spreafico.
– Sitatet er det som kan trekkes ut av en sammenheng og settes inn i en annen, sier teaterregissør Andrea Spreafico
– Publikum kan ikke gjemme seg i mørket, være usynlige for de som står på scenen. Det skaper en annerledes interaksjon mellom utøvere og publikum.
Sitatet er tidens byggesten
Men det han trekker frem som det viktigste i formidlingen, er sitatet. Spreafico er teaterregissør. Han studerte filosofi ved Universitetene i Bologna og Reims og har en doktorgrad derfra i etikk og estetikk og en mastergrad i kunst i offentlige rom fra Nürnberg. I 2011 startet han dansekompaniet Spreafico Eckly i Bergen, sammen med Caroline Eckly.
Sitatene danses som repetisjoner og går i loop like mange ganger som det er dansere på scenen
– Sitatet er det som kan trekkes ut av en sammenheng og settes inn i en annen, sier han. – Det var dette som har tillatt menneskeheten å bygge det vi har bygget. Tidsmaskinen vi har bygget handler om at kommunikasjon kan flyttes i tid ved å bli sitert. En hvilken som helt setning kan bli tatt ut av sin sammenheng og satt inn i en annen, sier han.
Forskjellig musikk fra forskjellige tider bidrar til å understreke lagene tid har, samtidig som at alt foregår samtidig.
Klokker og årstall
Fem dansere som forholder seg til klokker og årstall som de skriver på veggen, sprer seg utover en hvit duk. Den ser kvadratisk ut med det blotte øye, og publikum er plassert i to rader langs kantene på den hvite duken.
Sitatene danses som repetisjoner og går i loop like mange ganger som det er dansere på scenen. Med en slik regel som base for uttrykket, får publikum hver sitat i sin helhet, og i løpet av forestillingen vil man se av bevegelsesfrasene kopieres av andre dansere og de møtes også i én puls.
Danserne arbeider og utvikler seg utifra verkets tema, som blir en konsekvens av den kreative prosessen. Derfor blir også forestillingene til Spreafico Eckly helt forskjellige. Og de utfordrer også publikum. Danserne finner seg – i forhold til sin posisjon – folk i publikum som de begynner å kommunisere med. Tilskuerne ser alle danserne på en gang, som igjen forholder seg til forskjellige tider, forskjellige årstall. Og når disse elementene faller på plass byr de også på de emosjonelle lagene.
Handler om tid
Altså handler det moderne dansestykket ikke kun om det som foregår på scenen, men om det som foregår i hele rommet. Resten handler om tid. Om vår tid, oppstykket tid, om å være på tid, om at samfunnets eksistens er forankret i tid. Men også tid for hukommelse.
For første gang siden 1997 består programmet på Oktoberdans av kunstnere bosatt i eller med base i Norge
Andrea Sperafico sier at han ikke har koreografert, men organisert stykket «Danced work in progress», fordi dansernes tolkning av instrukser i størst grad består av improvisasjon. Dermed er deres bidrag essensielt for uttrykket. Ved bruk av tid som har eksistert og dans som har vært danset tidligere og dans i progresjon – og tid som kommer, har dermed to aspekter av tid en viktig medvirkning i stykket.
Tid er vår tids utfordring
Hadde man ikke visst bedre, kunne man trekke assosiasjoner mellom «Danced work in progress» og romanen «Klokkemakeren» av Gert Nygaardshaug. I boken forsvinner plutselig kirken i den lille landsbyen en dag og det skjer noe rart med tiden; folk begynner å leve i sin egen tid, legger seg når ektefellen står opp og den som sliter verst er kroverten, hvor folk banker på til alle døgnets tider for å få et måltid mat. Samlingspunktene forsvinner, samfunnet blir umulig å forholde seg til. Eller gjør det?
Tid er en nyttig konstruksjon, men tid er også en individuell opplevelse. Tid er relativt. Hva er tid?