Full av energi, pågangsmot, selvsikkerhet, oversikt, meninger. Man kommer ikke unna å snakke om kunstneren når man snakker om kunsten. Cathrine Knudsen (1974) er ingen nykommer i kunstverdenen. Her eksisterer hun med et distinkt visuelt uttrykk.
Med kniv og målestokk
Knudsen håndterer målestokken, teller millimetre på vegg og samtaler om oppheng av malerier når PLNTY kommer på besøk på Sjøholmen på Høvik et par dager før utstillingsåpning den 7. november under strenge koronatiltak. Utstillingen «Nær» tar form.
Å være kunstner er aktivt. Kunstneren kan vanskelig assosieres med den stereotypiske rødvinsdrankeren
De mest fremhevede maleriene går i sort og gråtoner. Her har hun jobbet lag på lag – med bevisste penselstrøk – og det er ikke sjablonger, selv om det kan ligne. Her har hun håndtert kniven, skåret ut biter og malt dem fast på lerretet. Så har det tørket, før hun har gått på med nye lag.
Allerede i gang med neste prosjekt
Etter at hun debuterte i 2003, har hun bevist å holde sin plass som en produktiv og aktiv kunstner som jobber hardt og fremtidsrettet. Allerede nå er hun i gang med sitt neste prosjekt. Og hun er godt etablert med et visuelt språk hun stadig utvikler – ja, det handler om sykluser, om livet og døden og naturens gang, fargemessig i den dusere enden av fargeskalaen.
Hun har fått rommet malt i en grå lavendelfarge som bedre forener seg med maleriene hennes enn den klare blå som var der før. Hun legger ikke skjul på den mer kommersielle siden av sitt virke når hun sier at folk godt kan forestille seg maleriene hjemme i egen stue når de ser dem her. Det er det helt ok. Rundt halsen henger et gullsmykke fra smykkekolleksjonen hennes.
Sart og brutalt på samme tid
Det som kan se sart ut på avstand, kan se brutalt ut på kloss hold. Men detaljene er tydelige og klare i talen når man studerer malingsstrøkene tett innpå; lagene trenger gjennom og skaper en myk tredimensjonal opplevelse av det som ligger foran og det som ligger bak – og kanskje før og etter?
– Med monotypier må jeg ta en beslutning med én gang, sier bildekunstner Cathrine Knudsen
For det som gisper etter oppmerksomhet i denne utstillingen er ikke bladgullet hun har jobbet med i store malerier, og som møysommelig er skrapet av for å få frem en viss følelse av levd liv. Det er ikke hva hun kan. Det er hva hun ikke kan som sitrer. Det er monotopiene. De popper.
Hva som ligger nær
Og kanskje er det dette hun kjenner nærhet til, energien som formaterer seg i disse trykkene. En utenforstående kan ikke sette fingeren på hva som er nært eller ikke for Cathrine Knudsen, men hun oppleves nær når hun snakker om teknikken hun har tatt i bruk.
Monotopiet er et monotrykk, altså ett trykk – og ikke grafikk, slik det blir når man skaper kunst på en plate og trykker flere eksemplarer. Ett trykk gir bare ett trykk, og hva er spektakulært med det, tenker du kanskje? Nettopp det at det bare er ett forsøk for hver av dem.
Oransje, et opprør i tid og rom
Kan dette være en kunstners outbreak og utforskertrang? Er knall oransje som farge og monotopi som metode hennes opprør mot seg selv, en måte å flytte seg i tid og rom på?
Hvorfor ikke være direkte – snakke fargesterkt, i klare kontraster og i et strammere formspråk, la seg utfordre.
For når man begir seg ut på monotopiets – eller engangstrykkets reise – er det ingen vei tilbake. Motivet blir det du skaper på platen. Det er sannheten og det er ingenting å gjemme seg bak. Ingen buskas, ingen løvhauger, ingen villniss i en stille og mørk krok av hagen.