Perfeksjonert kraft og kvinnelighet på Henie Onstad Kunstsenter - PLNTY | kulturmagasinet

Perfeksjonert kraft og kvinnelighet på Henie Onstad Kunstsenter

Med verdensstemme og kvinnekraft fremførte artisten Susanna den franske dikteren Charles Baudelaire, live fra albumet «Baudelaire & Piano» på Henie Onstad Kunstsenter nylig. Det hadde rocket å få Baudelaire på nynorsk.

Grunnen til at vi ikke får «Baudelaire & Piano» på nynorsk er at Susanna er en internasjonal artist. Det at publikum låtsjanger-messig føler seg vel hjemme i det amerikansk-engelske landskapet, er det antakelig enkle årsaker til. Vi hører lyden av noe kjent. Men det er også verd å merke seg at etablerte musikere og artister som eksempelvis Bertine Zetterlitz og Marion Ravn har sagt at de kviet seg for å synge på morsmålet – de gjorde seg mer sårbare da.

Introduksjonen til Susanna

Under forestillingen «Baudelaire & Piano» blir jeg grundig introdusert for artisten Susanna, men jeg opplever ikke at jeg blir like godt kjent med Baudelaire. Til det går tonebildet for mye i samme leie for mitt øre – eller jeg opplever at oppmerksomheten vandrer hen til perfeksjonen av lydbildet fremfor innholdet i tekstene. Øret mitt vil til den beherskede stemmebruken. 

Soundet er kjent og inngår i en slags nordisk vokal-tradisjon. Susanna blander seg inn med mange av de nordiske artistnavnene. Personlig blir jeg innimellom minnet om både Alanis Morisette og Susanne Sundfør – om mulig representerer for en råere stemmebruk.

Artistens verker er hevet over enhver tvil; tidvis sofistikerte og uttømmende. Susannas stemme løfter deg opp, tar deg dypt ned – og strekker deg helt ut. Hun mestrer vokaløvelsen til fulle. Her på Henie Onstad Kunstsenter i september 2020. Foto: Carsten Aniksdal / HOK

Folktronika møter 1800-tallet

Susanna fremfører franske, engang forbudte dikt, tidvis utbroderte tekster fra 1857, implementert i den såkalte «folktronika»-sjangeren. Hun har god regi på forestillingen og den intime opplevelsen begrenser seg til kun stemme og piano. Det gjør at publikum kommer tett på. Ideen om å la samtidsmusikk møte 1800-tallet er spennende. Det bringer tidløse basale emosjoner inn i nuet og minner oss om at uttrykkene den gang og i dag faktisk er uhyre forskjellige.

Les Også:  Fuglevokteren: – Folket blir ikke hørt

At Susanna henter frem Dikteren Charles Baudelaire (1821-67) er i hennes gate. Tidligere har hun laget komposisjoner over maleriene til Hieronymus Bosch. 

Baudelaire slet hele livet

Baudelaire var en hardt motarbeidet mann. I sin innerste krets ble han aldri anerkjent for å ha språket som sitt yrke. Foruten å skrive poesi var han også litteratur- og kunstkritiker og oversetter. Det var ikke et særlig innbringende arbeid. I perioder opplevde han å ty til stoffmisbruk. Det skrev han om og skildret i romanen «Les Paradis artificiels». Tung materie, altså.

Susannas stemme løfter deg opp, tar deg dypt ned – og strekker deg helt ut.

I tillegg til vanskelighetene Baudelaire allerede var i, ble det ikke bedre da han ga ut sin eneste diktsamling i 1857, «Les Fleurs du mal», som Susanna tolker via den engelske oversettelsen gjort av Anthony Mortimer (også kjent for å ha oversatt Dante), ble poesien beslaglagt og seks dikt ble forbudt fordi man mente de var utuktige. Og slik fortsetter Baudelaires liv.

Susanna fremfører franske, engang forbudte dikt, tidvis utbroderte tekster fra 1857, implementert i den såkalte «folktronika»-sjangeren. Hun har god regi på forestillingen og den intime opplevelsen begrenser seg til kun stemme og piano.

En melankolsk dekkoperasjon

Det å leve for å realisere, å stå i det fordi du ikke kan annet, bli ved engasjementet fordi det er det eneste livet du kjenner – og ikke bli anerkjent for det – er en desperasjon man ikke fanger opp i Susannas formidling, man savner en slags friksjon i det velsmurte maskineriet, selv om den byr på både melankoli og er melodramatisk. 

Artistens verker er hevet over enhver tvil; tidvis sofistikerte og uttømmende. Susannas stemme løfter deg opp, tar deg dypt ned – og strekker deg helt ut. Det er ingen tvil om at hun mestrer vokaløvelsen til fulle. 

I perfeksjonens svøpe

Det er flott å høre på, og vakkert å se på. På Henie Onstad Kunstsenter stiller teamet likt; fra artist til stylist og scenograf, lys- og lydteknikere – alle er de en like viktig del av forestillingen. 

Ifølge musikk-kritiker Michael Hann i den engelske avisen «The Guardian» er Susanna Wallumrød «a cool breath of Nordic autumn». Det kan jeg stille meg bak. Likevel kjenner jeg på en trang til å få Susanna til å bryte regelen. Gjøre noe uventet. Som å synge på nynorsk. 

 

Les Også:  Vebjørn Sands Roseslottet minnes okkupasjonen

 

Close