Grunnen til at vi ikke får «Baudelaire & Piano» på nynorsk er at Susanna er en internasjonal artist. Det at publikum låtsjanger-messig føler seg vel hjemme i det amerikansk-engelske landskapet, er det antakelig enkle årsaker til. Vi hører lyden av noe kjent. Men det er også verd å merke seg at etablerte musikere og artister som eksempelvis Bertine Zetterlitz og Marion Ravn har sagt at de kviet seg for å synge på morsmålet – de gjorde seg mer sårbare da.
Introduksjonen til Susanna
Under forestillingen «Baudelaire & Piano» blir jeg grundig introdusert for artisten Susanna, men jeg opplever ikke at jeg blir like godt kjent med Baudelaire. Til det går tonebildet for mye i samme leie for mitt øre – eller jeg opplever at oppmerksomheten vandrer hen til perfeksjonen av lydbildet fremfor innholdet i tekstene. Øret mitt vil til den beherskede stemmebruken.
Soundet er kjent og inngår i en slags nordisk vokal-tradisjon. Susanna blander seg inn med mange av de nordiske artistnavnene. Personlig blir jeg innimellom minnet om både Alanis Morisette og Susanne Sundfør – om mulig representerer for en råere stemmebruk.
Folktronika møter 1800-tallet
Susanna fremfører franske, engang forbudte dikt, tidvis utbroderte tekster fra 1857, implementert i den såkalte «folktronika»-sjangeren. Hun har god regi på forestillingen og den intime opplevelsen begrenser seg til kun stemme og piano. Det gjør at publikum kommer tett på. Ideen om å la samtidsmusikk møte 1800-tallet er spennende. Det bringer tidløse basale emosjoner inn i nuet og minner oss om at uttrykkene den gang og i dag faktisk er uhyre forskjellige.
At Susanna henter frem Dikteren Charles Baudelaire (1821-67) er i hennes gate. Tidligere har hun laget komposisjoner over maleriene til Hieronymus Bosch.
Baudelaire slet hele livet
Baudelaire var en hardt motarbeidet mann. I sin innerste krets ble han aldri anerkjent for å ha språket som sitt yrke. Foruten å skrive poesi var han også litteratur- og kunstkritiker og oversetter. Det var ikke et særlig innbringende arbeid. I perioder opplevde han å ty til stoffmisbruk. Det skrev han om og skildret i romanen «Les Paradis artificiels». Tung materie, altså.
Susannas stemme løfter deg opp, tar deg dypt ned – og strekker deg helt ut.
I tillegg til vanskelighetene Baudelaire allerede var i, ble det ikke bedre da han ga ut sin eneste diktsamling i 1857, «Les Fleurs du mal», som Susanna tolker via den engelske oversettelsen gjort av Anthony Mortimer (også kjent for å ha oversatt Dante), ble poesien beslaglagt og seks dikt ble forbudt fordi man mente de var utuktige. Og slik fortsetter Baudelaires liv.
En melankolsk dekkoperasjon
Det å leve for å realisere, å stå i det fordi du ikke kan annet, bli ved engasjementet fordi det er det eneste livet du kjenner – og ikke bli anerkjent for det – er en desperasjon man ikke fanger opp i Susannas formidling, man savner en slags friksjon i det velsmurte maskineriet, selv om den byr på både melankoli og er melodramatisk.
Artistens verker er hevet over enhver tvil; tidvis sofistikerte og uttømmende. Susannas stemme løfter deg opp, tar deg dypt ned – og strekker deg helt ut. Det er ingen tvil om at hun mestrer vokaløvelsen til fulle.
I perfeksjonens svøpe
Det er flott å høre på, og vakkert å se på. På Henie Onstad Kunstsenter stiller teamet likt; fra artist til stylist og scenograf, lys- og lydteknikere – alle er de en like viktig del av forestillingen.
Ifølge musikk-kritiker Michael Hann i den engelske avisen «The Guardian» er Susanna Wallumrød «a cool breath of Nordic autumn». Det kan jeg stille meg bak. Likevel kjenner jeg på en trang til å få Susanna til å bryte regelen. Gjøre noe uventet. Som å synge på nynorsk.