– Det var egentlig Julie som hadde fått forespørselen om å lage et prosjekt her, så hun er moren til prosjektet «Hannah Ryggen Army» (HRA), med tatovering over magen. Hun har virkelig vært fakkelbæreren for dette prosjektet, forteller kunstner Helene Duckert foran kunstverket på en av de siste dagene verket fremdeles står etter at det har hengt et helt år.

Hannah Ryggen var en kriger
Historien levner ingen tvil om at Hannah Ryggen (1894-1970) var en kriger. Med sin billedvev satte tekstilkunstneren verden i brann og talte overmakter midt i mot. Under verdensutstillingen i Paris i 1937 ble verket hennes rullet ut til montering og mange forventet et vakkert håndarbeid fra landet langt nord.
Hannah Ryggen bodde på Ørlandet på Fosen i Trøndelag og man ventet seg kanskje et vakkert motiv fra naturen. Men hva fikk de? Mussolinis hode avhugget og gjennomboret av et spyd.

Ble sensurert under Verdensustillingen i 1937
Hannah Ryggen Triennale 2019 ble arrangert av Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og kuratert av Solveig Lønmo. Hun forteller at arrangørene av Verdensutstillingen selv sensurerte deler av verket ved å brette teppet. De turte slett ikke å vise Mussolini-avbildningen for publikum.
Da Hannah Ryggens vevkunst ble utstilt under Verdenstutstillingen i Paris i 1937, ble hun sensurert. Delen hvor Mussolinis hode er avhugget og satt på et spyd ble brettet inn.
Tidligere denne kvelden har den samme forsamling personer møttes utenfor Nasjonalmuseet. Høstkvelden i oktober byr på temperatur som akkurat har bikket det punktet der den biter deg i nakken og du angrer at du ikke hadde forutsett nettopp det. Alle får sitt svarte munnbind og et oppkrittet kryss på alsfalten for koronaplassering.

Sirene, som i varsellyd eller en falsk kvinne
Projiseringen på det kommende museets vegg starter og straks Helene Duckert starter sin performance «Sirene», blir man avledet til å i steden tenke på essensielle spørsmål ved vår tid, sirene som varsellyd som preger byens lydbilde, og til havfruen som gjerne defineres som en vakker og forførende, men falsk og farlig kvinne. Kanskje også ved det å være menneske, ved lidenskapen. Det handler jo også kunstverket «Hannah Ryggen Army» om.

Kvinnelige helter
«Kvinnelige helter har lett for å bli glemt, kanskje fordi menn har skrevet og skriver historien, ut fra sitt eget perspektiv. Det finnes eksempler i historien, antropologien, kunsten og mytologien på kvinner som krigere, riddere, soldater, helter og beskyttere. Kvinnelige kunstnere har formet og fortsetter å forme verden i dag, men skal disse kvinnene inn i kunsthistorien er kvinner nødt til å skrive kunsthistorien selv.»
Slik oppsummerer kunstnerne Julie Ebbing og Hege Duckert kunstverket de skapte for å hedre tekstilkunstneren fra Trondheim. De trekker frem Ryggens lidenskapelige anti-fascisme og hennes tydelige engasjement i feminismen og humanismen gjennom å kjøre en «throwback» – kollasj i storformat.

Reservert for ytringsfriheten
Så er også veggen i Rosenkrantzgate i Oslo, som kurateres av kulturbyrået Mesén, reservert for å ivareta ytringsfriheten, å stille spørsmål rundt demokratiet, kjønn, identitet og menneskerettigheter. I fjor sto to verk av Shwan Dler Qaradaki her, det siste «Diaries from a Distance» som hang frem til august 2019.
«Sirene» er som varsellyd som preger byens lydbilde, og til havfruen som gjerne defineres som en vakker og forførende, men falsk og farlig kvinne.
– Men vi snakket lenge om å dyrke dette sammen, fortsetter Duckert foran kunstverket, – så dette er et kollektivt prosjekt. Da vi dannet «Hannah Ryggen Army» skrev vi et manifest av prosjektbeskrivelsen som står her på veggen, viser Duckert og peker på plaketten på veggen som Hafslund eier og som Bymiljøetaten i Oslo må gjodkjenne monteringen av – også kunstverket i sin helhet, men først etter at en byggesak har vært gjennom byplankontoret.

Samarbeid, historisme og humanisme
– Dette har vært en slags arena hvor vi har kunnet jobbe med samarbeid, en lignende type tematikk: hvordan snakke om historisme, feminisme, humanisme, anti-fascisme og lignende, og så bare dette med å dokumetere kvinneliv.
Duckert understreker at det å være helt skamløs – hun viser til teksten i kunstverket – og alt det andre som står, skal være sant.
– Det var vi helt enige om. Så alt som står på veggen er sant og det føler jeg at jeg kan stå ved. Det er litt vemodig at det nå skal ned, men det har fått lov til å gjøre det det skulle, sier hun.