Ytringsfrihet – en øvelse i makt og maktesløshet - PLNTY | kulturmagasinet

Ytringsfrihet – en øvelse i makt og maktesløshet

Demokratiet er ufullkomment. Derfor er det også viktig å gi det balanse. Hva bør et flerkulturelt samfunn legge vekt på. Og når bør vi kaste egg?

Organisasjonen Sian (Stopp islamiseringen av Norge) er på tokt og demonstrerer nesten ukentlig rundt omkring i landet. Det som vekker oppsikt med Sians demonstrasjoner er flere ting, blant annet at organisasjonen er tiltalt for brudd på hatytringslovene, straffelovens paragraf 185. Til tross for dette fortsetter Sian sine demonstrasjoner og ytringsfriheten står sterkt.

Spekulative demonstrasjoner

En annen ting er at det agiteres til vold. Sian hisser til kamp på spekulativ måte gjennom å demonstrere mot islam i byer og bydeler i blant annet Oslo, der folk flest bor og lever etter en slik religion. De tettest muslim-befolkede områdene Mortensrud, Stovner, Vestli og Tøyen er eksempler på det, Furuset torg et annet. På det siste stedet eskalerte volden nylig til slike høyder at politimester i Oslo, Beate Gangås måtte gå ut med en kronikk i Aftenposten for å forsvare politiets rolle som vokter over ytringsfriheten. 

Kan ikke la noen nekte å ytre seg

Det er foreløpig ingen grunn til å dra amerikanske forhold inn i synet på den norske politistyrken. Og Gangås forklarer; man kan ikke nekte noen å ytre seg. Ønsker man å demonstrere i Norge, kan man det så lenge man holder seg innenfor loven. Lars Thorsen, leder i Sian, legger ikke skjul på at han bevisst jobber for å teste grensen for ytringsfrihet. 

Politiet – for passivt 

I Bergen i august i år så man hvordan en opphisset og svært provosert samling motdemonstranter mistet besinnelsen, hvordan de begynte å kaste stein og gikk til motangrep. Mange av de som ble arrestert var under 18 år. Nå anklages politiet for å være for passive, og at de lar Sians hyppige agitering gå for langt.

I undersøkelsen Ytringsfrihetens grenser fra 2016, forteller forfatterne Kari Steen-Johnsen, Audun Flademoe og Arnfunn H. Midtbøen at det er enklere for samfunnsgrupper å tolerere krenkende ytringer enn å tolerere nedsettende ytringer.

Det skal mye til for å bli tiltalt for brudd på hatytringslovene, straffelovens paragraf 185 i Norge. Politiets oppgave under en demonstrasjon er rett og slett å holde orden og beskytte begge sider. Skal noen dømmes for hatytringer er det ikke tilstrekkelig at uttalelsene er «krasse og ensidig fordømmende». Likevel finnes en grense og organisasjonen Sian (Stopp islamiseringen av Norge) er dømt etter paragrafen. Oppleves det rettferdig at de da får fortsette – også når man ser på demonstrasjonsmetoden?

Fri meningsutveksling, en menneskerett

Siden 1700-tallet har ytringsfriheten blitt definert som en menneskerett. Det handler om «friheten til å formidle ideer eller handling og til å velge å ytre seg eller å la være». Vernet om ytringsfriheten er viktig fordi det er nødvendig at mennesker kan finne sannhet gjennom fri meningsutveksling, at vi i kraft av å bli påvirket av andres ytringer utvikler oss som mennesker og sist men ikke minst at frie ytringer er en forutsetning for demokrati – enten man er enig eller uenig i det som ytres. 

Politiets oppgave i en situasjon der demonstrasjon møter motdemonstrasjon, er rett og slett å holde orden og beskytte begge sider. Da oppleves det merkelig at de som blir angrepet med hatske og rasistiske ytringer er de samme som arresteres av politiet for vold og at voldshisserne blir beskyttet.

Ikke tilstrekkelig at uttalelsene er krasse og fordømmende

Nettstedet rett24.no sier om ytringer: «Det er ikke tilstrekkelig at uttalelsene er «krasse og ensidig fordømmende og utvilsomt kan virke sårende og krenkende på dem som bekjenner seg til den islamske religion» (…).» Likevel ble Sians leder Lars Thorsen dømt til 30 dagers betinget fengsel og fikk 20 000 kroner i bot etter å ha delt ut løpesedler med hatefulle ytringer under en demonstrasjon i 2018. 

Et spill for galleriet

Om Thorsen egger til bråk og får en stein i hodet, må alle vite at det er et kalkulert spill for galleriet. Man kan formelig se skadefryd i blikket der TV-kameraene fanger blod som renner fra hodet. En fulltreffer, men for hvem? Dommen over Lars Thorsen i 2019 var klar: 

«(…) enkeltutsagnet som er inntatt i tiltalen, sett i sammenheng med brosjyren for øvrig, må anses som en grov integritetskrenkelse av muslimer og islam, og innebærer en grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd. Utsagnet er «diskriminerende eller hatefull», omfattes av straffeloven § 185 «fremme forfølgelse», og er rettet mot en gruppe på grunn av deres religion. Utsagnet er ikke vernet av ytringsfriheten, og er straffbart».

Gå hjem, ikke bli en tilskuer

Religion og politikk er stigmatiserende. Kultur og levesett er dog interessant og berikende. Hva med å heller utveksle matoppskrifter, fremfor å kaste egg på hverandre?

Når Sian kødder med følelsene og troen til muslimer, gjør de seg små og uunseelige. Dersom de hadde ytret sitt budskap annerledes, ved å være menneskerettsaktivister, for kvinners rettigheter og mot IS, som de forklarte i retten – kunne de fått samfunnets gehør. Men i møte med folk som skaper triggerhendelser – er det best å ikke gi dem det de mest av alt vil ha: oppmerksomhet. 

Så når Sian demonstrerer; gå hjem, steng dørene, lukk vinduene, spis god mat, les en god bok, sett på høy musikk eller en serie på TV. Det er tøft å ikke la seg provosere. Men en som søker et publikum i offentlig rom uten å få oppmerksomhet er bare en trist, intetsigende og maktesløs demonstrant. 

Close