Det var ti dager alene i Hurrungane i Jotunheimen og boka «Bergtatt» av geolog og forsker Henrik H. Svensen som åpnet øynene til bildekunstner Hanne Åmli. Boka hun har hatt med seg på turer i fjellet, og den inspirerte henne til å kontakte geologen da hun bestemte seg for å lage et eget kunstprosjekt om Jotunfjellene, Nå har utstillingen fått plass på Norsk Fjellsenter i Lom – også kåret til Årets museum i 2019.
200 år siden Jotunfjeldene ble kartlagt
I år feirer man nemlig at det er 200 år siden de ble oppdaget og kartlagt. Åmli ville at Svensen skulle skrive tekstene til hennes malerier og installasjoner. Nylig kom boka «Under asfalten» ut, hvor han ser på Oslos naturhistorie gjennom to milliarder år. Men hvordan ville det fungere for en geolog å tre inn i kunstfeltet?
– Jeg sa ja. Jeg liker å være med på prosjekter som er litt utenfor det jeg vanligvis holder på med. Det er alltid spennende, man lærer mye nytt og kan trekke det man gjør til daglig i nye retninger, sier geolog og forsker Henrik Svensen.
Kunstinteressert fra barndommen av
Men kunstfeltet er ikke nytt for ham, interessen for kunst fikk han inn fra barndommen med en far som kunstner. Han har også vært opptatt av å skrive om kulturhistorie i tverrfaglige prosjekter, om kunstnere som var opptatt av fjell og oppdagelsen av blant annet fjellklatring på 1800-tallet.
– Jeg så også på dette som en mulighet for å skrive i en ny type retning som ellers ikke ville passe inn noe sted … fjell betyr jo så mye forskjellig, man kan se på det på så mange måter, sier han.
Migrasjon i dekonstruksjon, Hanne Åmli, Olje på lerret, (140 cm x 140 cm), 2020.
Bevegelser – som i alle relasjoner
Det er bevegelser som er stikkordet for deres samarbeid. For Svensen har også bidratt som koreograf for dans som tilhører kunstprosjektet. Men altså; bevegelser, hvordan krefter virker inn på hverandre eller hvordan fjellkjeder blir til – er metaforer som lett kan omsettes til det som foregår i alles liv og relasjoner, slik som omdannelse av eksisterende materie.
– Hvor går grensen mellom geologi og kunst?
– Det er veldig glidende overganger, sier Svensen. Som geolog betrakter man og leter etter noe spesielt, etter noe som betyr noe. Og man prøver å tolke, gå tilbake og se mer – man prøver å forstå. Så geologer prøver også å nøste opp i historier, finne dem og dokumentere dem.
Kunstnere ser annerledes på naturen
Det at kunstnere ser annerledes på natur, fascinerer geologen. I og med at det ikke finnes møtesteder for tverrfaglig tenking, ser han på denne utstillingen som nettopp et slikt sted. For det var ikke bare sånn at han skulle skrive en tekst og sende den fra seg på en e-post. Her var det meningen å jobbe sammen.
Samarbeidet har vart i en to-års periode, hvor kunstneren og geologen har silt og sortert det som er viktig å få frem i sitt samarbeid.
Likeverdige verdier
– Jeg føler at kunst og geologi ikke bare er noe som overlapper hverandre, men at det er to likeverdige verdier, som to forskjellige ark som legges oppå hverandre, sier Hanne Åmli. Det handler om lange linjer og dyp tid. – Lange linjer kan males helt fysisk. Jeg har jobbet mye med overgangene, hvor noe begynner og noe annet nesten ikke slutter. Hun refererer til sykluser på mikro- og makroskala – at man for eksempel kan gjenkjenne mønster i atomer og mineraler.
Maler med grunnstoffer
– Hvordan ser en duktil masse ut – hvordan ser mykt eller sprøtt ut? spør Hanne Åmli. Hun har jobbet med modeller av jordens indre – og også studert farger – når man maler jobber består fargene faktisk av mineraler. Man maler med temaet man snakker om, med grunnstoffer, mineraler, det som er tørt, mykt, seigt – eller blå cyanitt som ble formet i dypet av fjellkjeder. Det blir fysisk i form og farge.
Den 24. september møtes de to på Norsk Fjellsenter for å snakke om de geologiske prosessene i Joutunheimen – og geologien i kunsten til Hanne Åmli. Sammen deler de opplevelsen av å trekkes til fjell, på hver sine måter, nå også representert i samme utstilling og kunstprosjekt.