Mia Gjerdrum Helgesen i møte med motstand - PLNTY | kulturmagasinet

Mia Gjerdrum Helgesen i møte med motstand

Hva vil det si å la det gamle gå? Alle skravler om det i ord og vendinger. Hva betyr det å hamle opp med det virkelige liv? I det gamle sinnssykehuset på Dikemark jobber kunstneren Mia Gjerdrum Helgesen med det som skjer frem i tid.

 

Asker sentrum føles som et menneskeliv unna når landeveien Slottsberget munner ut i Sykehusveien på Dikemark, et fordums sted og asyl for behandling av psykoser og det som engang ble kalt sinnssykdom.

Stemningen i de gamle sykehusbygningene på Dikemark er kraftfull og stedet maner til ro. Det er lett å like seg her.

Utfordrer seg selv som kunstner

Er det en mening med det, kan en lure på, at kunstneren Mia Gjerdrum Helgesen har funnet seg tilrette nettopp her, i denne sfæren? At det er her hun utfordrer seg selv som kunstner?

Et lyst blont hode med korketrekkerkrøller dukker frem i en av de mange døråpningene.

– Det er her!

I atelieret hos Mia Gjerdrum Helgesen brygger det opp til sparatutstilling på Soli Brug Galleri den 24. oktober. Der skal hun, i tillegg til relieffmaleri, vise grafikk og skulptur, i blant annet bronse og marmor.

En fredfull atmosfære

De gamle murhusene er usedvanlig vakre. Inne også, i den grad man kan si at en kunstners studio er vakkert – med rot og malingflekker og halvferdige prosjekter stilt oppetter vegger. Men omgivelser er viktig i arbeidet med å se fremover. De ovale vinduene slipper inn vakkert lys og skaper en fredfull atmosfære – et sted å fordype seg, synke inn i oppgavene.

Mia Gjerdrum Helgesen har funnet en metode som nærmest bare er hennes. Nei, det er ikke tresnitt, selv om det var tresnittet som inspirerte henne.

Helgesen forteller at besøkende kan oppleve stedet som litt ubehagelig med tanke på at det engang var et asyl. Det føles likevel som om Gud har tilgitt, her er ingen mørke tunge tanker blant frodig natur og stillhet. Kunstneren selv gleder seg over kraften og energien hun finner her.

Helgesen har gjort tre til sitt materiale. Men hun går videre, utfordrer seg selv. Her har hun overført treets distinkte uttrykk i bronse.

Kunsten tar en ny retning

Det er her at kunsten har gitt Mia Gjerdrum Helgesen en ny retning. Hun strekker frem albuen på koronavis og viser vei inn i studio. 

Hvordan definerer man en endring i kursen i et kunstnerskap? For en kunstner som higer etter utvikling er forandringene åpenbart mange. I Helgesens tilfelle handler det om det sårbare, om å velge å gå tilbake til et tidligere sted i kunstnerskapet og plukke opp noe hun mistet på veien – en strek, en skisse som var i ferd med å bli noe – men som hun den gang lot ligge. Det var nettopp  denne streken hun skulle ha med seg videre, den hun gjenoppdaget – den hun skulle utvikle. Og kanskje er det mer … kunsten er jo også en metafor for alt som skjer i et menneskeliv. I arbeidet lener hun seg forover mens hun stritter i mot. Hun trenger motstand. 

«Visualiseringen av mennesket i form av silhuetter er egnet til å kommunisere følelser og tilstander, og den peker på individets plassering i ulike relasjoner eller den psykiske tilstand som reflekteres i den «udefinerbare eksistensen» Mia er opptatt av», skriver Lars Elton i biografien som kommer ut i oktober.

Motstand i treet, motstand i alt

Og motstand får hun nok av i treet hun har valgt seg som materiale. Og i biografien «Livet i relieff», som utgis om henne av kunstkritiker Lars Elton denne høsten. Skikkelig mye motstand. «Veien blir til mens man går,» sa Ferdinand Finne og fant veien til kunsten gjennom design – og som foruten et klesskap av svært så eksklusive designerklær – etterlot et uttrykk som har lettet mang en tung samvittighet. Det er jo sant! Ingenting er ferdig før det er ferdig. Hvordan kan det være? Prosesser blir man vel aldri ferdig med?

I arbeidet lener hun seg forover mens hun stritter i mot. Hun trenger motstand.

Mia Gjerdrum Helgesen har funnet en metode som nærmest bare er hennes. Nei, det er ikke tresnitt, selv om det var tresnittet som inspirerte henne. Det hun gjør er en slags omvendt metode; relieffmaleri. Hun risper og skaper i flater av tre og leker seg i blekk … lar det få gjøre som det vil. Prøv å stagge blekkets flyt på tre… Hun kunne om mulig gått hardere til verks, tatt større kontroll – men isteden tillater hun materialet å være en likeverdig partner. 

Mia Gjerrum Helgesen skraper og risper i treet. Det er et materiale som gir henne stor motstand, men er også veien til hennes egen kraft.

I partnerskap med kunsten

I dette partnerskapet legger Helgesen hele sitt fokus og sitt kunstnerskap. Og jobber videre. For til tross for motstanden, den harde yten i treet, så er det her hun finner sine sensitive linjer.

Les Også:  Hyllest til Frida Kahlo blir til teaterkonsert på Riksscenen

I den tidlige høstsolen på Dikemark brygger det opp til sparatutstilling på Soli Brug Galleri den 24. oktober. Der skal hun, i tillegg til relieffmaleri, vise grafikk og skulptur, i blant annet bronse og marmor. Hun utfordrer seg selv i form og materiale. Begrepet «udefinerbar eksistens» har vært en ledetråd gjennom kunstnerskapet hennes. Lars Elton fyller det med noen tanker, og det er klart at man i det begrepet kan fylle et menneskes liv. Det er universelt. Man vet bare hva som har vært, vet man hva som kommer? 

Også skulptur i marmor vil være en del av den kommende utstillingen. Her må hun la treets distinkte uttrykk gå for å transformere seg til noe helt annet.

Uansett om det er motstand hun stadig higer etter, så skjer det uunngåelige. Mia Gjerdrum Helgesen har funnet veien til sin egen kraft og får mer av den på Dikemark. Kanskje må man være litt sinnssyk for å være kunstner.

Close