For å vise ordet «avantgarde» respekt må man utføre kulturell selvmedisinering - PLNTY | kulturmagasinet

For å vise ordet «avantgarde» respekt må man utføre kulturell selvmedisinering

Det norske kunst- og kulturlivet befinner seg i avantgarde-land. Joda, det er sånn at vi må ha det, bare må. Så hva handler egentlig denne higen om – å utsette seg for å bli kunstnerisk intellektuelt stimulert?

Etter å ha tilbrakt deler av helgen på LEX, Larvik Experimental Music festival, har fokuset på ordet «avantgarde» blitt sterkere. I Larvik og omegn mener personer tilknyttet kunstmiljøet at det er viktig at en slik festival finner sted nettopp fordi den utfordrer. 

Jazzpianisten og komponist Benjamin Mørk (30) fra Senja holdt nylig konsert på Salt i Oslo og presenterer eksperimentell pianomusikk med sitt demonterte instrument. Foto: Ida Mathisen.

Byr på intimitet bak et piano

På torsdag i uken som gikk, opptrådte jazzmusiker og komponist Bejnamin Mørk (30) på Salt i Oslo, og bergtok publikumet med forestillingen «Mechanical Piano» – så intimt at man knapt turte trekke pusten, langt fra sette fra seg vinglasset. 

Programmet på Bølgen i Larvik inneholdt også elementer av «total tystnad» til Eivind Hopes pianokonsert, som nådeløst ble utfordret av utagerende lydbilder som fra støybandet Deathcrush. Her fikk man grenseløse innslag av musikalske stilarter fra Euro Dance til svart metall og grunge, som bandet usjenert blander nøyaktig som de vil.

Når hadde du forestilt deg at du skulle få hjernen blåst ut på baksiden av tungmetallbandet Next Life fra Tønsberg som fylte 15 år i 2014 – lyd skutt ut fra en kroppslig S-positur?

Bandet Deathcrush utfordrer Euro Dance, blander ubeskjedent med Grunge, og No Wave krysses med svart metall, støy og hip-hop. Her spiller bandet på LEX, Larvik eksperimentelle musikkfestival 2020.

Det aller første innkjøp av en performance

«Avantgarde» finner du også helt i sør i Norge, på Stavanger kunstmuseum. De var de aller første i Norge som faktisk kjøpte inn en performance til sin kunstsamling. De innrømmer at det ikke var enkelt å kjøpe inn Marianne Heiers performative verk «O» der de tråklet seg gjennom et vanskelig juridisk land som satte presedens for slike museumsinnkjøp i ettertid.

Kunstneren Tori Vrånes høster publikums begeistring verden over for sine absurde installasjoner og er utsolgt før man får sukk for seg. Vrånes er innstilt til Norges største kunstpris Lorck Schive (2021) og er kjøpt inn av Nasjonalmuseet. Gode økonomiske ordninger i landet vårt sørger for at enkelte kunstnere kan vie sin tid til kunsten som man ikke kan i andre land. 

Eller du får «avantgarde» der ingen skulle tru. Som når Wakka Wakka figurteater setter opp forestillingen Animal Riot på teaterfestivalen i Fjaler.

Les Også:  Vebjørn Sands Roseslottet minnes okkupasjonen
Stavanger kunstmuseum kjøpte inn performance-verket «O» av Marianne Heier som det første innkjøp av sitt slag, til sin kunstsamling i 2018. Innkjøpet har satt presedens for slike museumsinnkjøp i Norge.

Avantgarde, som i fortropp

Intellektualisert kunst er ikke noe som nettopp har oppstått. Det eksisterer i samtidskunsten, i modernismen og postmodernismen. Ordet «avantgarde» kommer fra fransk og betyr noe sånt som «fortropp». I kulturlivet brukes det ofte om «foregangsfolk som innfører en ny retning», og nå kan det virke som om at vinduet for nettopp eksperimentell – og avantgarde – kunst står på vid gap. 

Aldri før har vi sett tendensen som nå; at det yngste publikummet selvmedisinerer seg med «avantarde» kunst og kultur

Man blir unektelig nysgjerrig av å oppdage at «avantarde» er det nye sorte i Norge i 2020. Etter modernismens inntog fra midten av 50-tallet, satte den rødpolitiske 68-generasjonen i Norge et langt mer politisk preg på kunst og budskap. Eksperimenteringen så ingen grenser og skulle ikke ha noen. I dag er det overtydelige språket erstattet med mer subtile og kompliserte og ikke minst teknologiske budskap som minner mer om å knekke matematiske nøtter. 

Tori Wrånes fra Kristiansand har skapt seg et internasjonalt rennomé med sine installasjoner. Nå er hun en av fire nominerte til Lorck Schive kunstpris 2020.

Konfrontasjonen er nervepirrende

I sommer opplevde vi «method acting», en kontroversiell og omstridt skuespillermetode utført av Zoe Mæland Rodgers, hvor hun spilte en tilfeldig person blant publikum som foretok en tøff konfrontasjon om temaet mobbing og konsekvenser av det i et menneskes liv. Ubehagelig nok til at blikket falt i fanget.

Next Life er progressivt, elektronisk- og rockebasert band ledet av gitarist og komponist Hai Nguyen Dinh. Med seg har han Tormod Christensen på bass og Anders Hangård på trommer. De røsker tak i grensene til den som holder seg i komfortsonen. Fra LEX-festivalen 2020. Foto: Jeppe von Düring.

Hva pirrer nervetrådene? Vi er inne i en tid hvor intellektuell og emosjonell utfordring og stimuli treffer vårt emosjonelle register. Er det behovet for å kjenne at vi lever? Trenger vi improteater for å forstå at vi kan leke? Kan vi se dette i lys av andre konsekvenser samfunnet bringer med seg – som et sykelig karakterjag i skolen, at barns lesekunnskaper må kartlegges i barnehagen? Selv Aftenpostens anmelder Yngve Sikko etterlyser livet og kaoset i årets 133. høstutstilling.  

NONO NOW, startet av Andrej Nebb og Jan Walaker (også initiativtaker bak LEX) har ikke spurt seg om sin musikalske utdanning tillater dem å skape musikk. Konseptet er basert på improvisasjon og spontanitet: “vi gjør det – og vi gjør det nå”.

Å forstå kunst er å forstå kompleksitet

Vi vet at kunst er kompleks. Vi må åpne opp registeret for sansene våre, dette er igjen noe vi må lære. Derfor stiller vi oss spørrende til at den grunnleggende allmennutdanningen innen kunst og kultur er svak og at det offentlige stadig bygger tilbudet ned i skolen. 

Å forstå kompleksitet gjør oss til sterkere og mer løsningsorienterte individer. Det er vel ellers ingen grunn til at «avantgarde» kunstretninger skal være forbeholdt et begrenset – og spesielt utdannet publikum?

Les Også:  Fotograf Cathrine Wessel om stjålne øyeblikk
Eivind Hope, DOC, satte stemningen på LEX-festivalen 2020 og lot tangentene bestemme da han førte publikum inn i et 20 minutter langt potpourri.

Kulturell selvmedisinering 

Aldri før har man sett så mange kunst- og kulturtilbud. Aldri før har så mange kulturarbeidere skapt arrangementer, aldri har så mange festivaler sett dagens lys (frem til koronaens utbrudd i 2020) og aldri før har vi sett tendensen som nå; at det yngste publikummet selvmedisinerer seg med «avantarde» kunst og kultur som i en sitrende Benjamin Mørk-forestilling bak et demontert piano.

Close