Noen kjøper det de liker, og noen kjøper for å selge videre for å gjøre profitt. Men, la meg motsi den trønderske overskriften her med en gang, fordi selvfølgelig står det på pængan. La meg komme med et belysende eksempel, som ligger relativt nært i tid.
Når jeg skriver dette er det søndag. I går, lørdag, plukket jeg ned en egen utstilling jeg åpnet på fredagen – utstillingsperioden var altså ikke veldig lang, og begrenset seg til den ene kvelden. I det siste har jeg viet mer tid til kunstnerskapet mitt, siden det ikke lar seg holde tilbake lenger, og på kort tid er det blitt til det viktigste jeg gjør.
I første rekke om hvordan man kjøper kunst, og hvorfor.
Hver morgen etter kaffe og sigg setter jeg med ned og tar meg av skrivingen, og mot kveld skifter jeg hjernehalvdel fra venstre til høyre og identitet fra genial skribent til klin sprø billedkunstner – eller om det muligens er omvendt, eller både og. Til min glede kom det en kar og ville kjøpe fire arbeider om fredagen – noe som slett ikke er gitt at vil skje, og han var også den eneste. Men i lørdagens bakrus måtte han begrense seg til to, siden dama hans hadde minnet ham om hvordan privatøkonomien for øyeblikket så ut.
Dette er ikke bare et godt eksempel på at pengene har en betydning, men også på hva som ideelt motiverer en privatpersons innkjøp av kunst: Fyren ville virkelig ha disse bildene fordi han likte de – jeg har ingen som helst grunn til å tenke på min produksjon som investeringsobjekt med stigende verdi.
Som billedkunstner er jeg etter nesten 40 år fortsatt forvist til den dugnadsbaserte undervegetasjon av kunstlivet som består av avsidesbeliggende kunstforeninger og kunstnerdrevne kjellerlokaler. Det finnes et fåtall arbeider av meg i en eller to offentlige samlinger, men det siste innkjøpet var i 1998. Så la oss se dette nøkternt; jeg er ikke, og har heller aldri vært, en del av det sjikt som er å se på kunstmesser, har fast galleri, eller må dra til Bergen for å være festspillutstiller.
Noen kjøper det de liker, og noen kjøper for å selge videre for å gjøre profitt.
La meg og være veldig tydelig på noe, for å unngå eventuelle misforståelser: Dette nevner jeg uten noen som helst form for bitterhet eller misunnelse. Det er bare sånn som det er, og ville jeg det skulle være annerledes hadde jeg saktens forsøkt å gjøre noe med det. Det er ikke som om jeg har noen grunn til å utvikle vrangforestillinger om at en eller annen mystisk elite holder meg utenfor fordi jeg har feil venner – jeg kjenner jo alle, for svarte.
Men, dette handler – i likhet med alt jeg skriver – ikke om meg. Det handler om penger og kunst.
I første rekke om hvordan man kjøper kunst, og hvorfor. Den enkle, og litt vulgære, versjonen av hvordan dette fungerer har jeg allerede hintet til. Den godt etablerte forståelsen av at det i hovedsak finnes to måter å kjøpe kunst på: 1) Kjøpe det man liker så godt at man faktisk vil se det henge på den egne veggen der hjemme, og 2) Kjøpe det man regner med vil stige i verdi, for så å selge det videre når kunstnerens karrierekurve begynner å nærme seg en peak. Men disse strategiene kan også overlappe hverandre til tider. Og selv en privatperson som går etter magefølelsen kan ha ambisjoner om å samle på seg et representativt utvalg samtidskunst, hvor noen verker kun er der for å komplettere et større bilde. Eller, for så vidt, allerede kanonisert og bekreftet kunst fra en eller flere perioder som allerede er skrevet ned i den offisielle kunsthistorien – men det vil naturlig nok bli en tanke dyrere.
Selv en privatperson som går etter magefølelsen kan ha ambisjoner om å samle på seg et representativt utvalg samtidskunst
Det hovedsakelige spørsmålet som oppstår i det kunsten lar seg omsette som vare, dreier seg naturlig nok om kunstens verdi. Aller mest dreier det seg om hvordan man definerer verdi, og hvordan den måles.
Selvsagt kan noen kunstnere i kraft av sitt arbeid skape seg et navn, og med de rette kontakter og litt avansert manipulasjon, ende opp i en kontinuerlig verdensomspennende nomadetilværelse, hvor beholdningen på konto øker i takt med at kunstneren blir alt mer hip og kokainavhengigheten vokser seg til å bli et faktisk problem, men der er to ting å merke seg i forhold til dette: 1) det er vanskelig å se en slik progresjon som udelt heldig, og tvilsomt om man utelukkende på det grunnlaget kan se kunstneren som en vinner og kunstnerskapet som betydningsfullt, selv om det tilfeldigvis også er det, og 2) denne spik rake karrierebevegelsen skjer aldri kunstnere med arbeiderklassebakgrunn – og det er ikke fordi de ikke ønsker det.