Etter å ha tilbrakt en helg på LEX, Larvik Experimental Music festival, har fokuset på ordet avantgarde blitt sterkere. I Larvik og omegn mener personer tilknyttet kunstmiljøet at det er viktig at en slik festival finner sted nettopp fordi den utfordrer.
Byr på intimitet bak et piano
I slutten av september opptrådte jazzmusiker og komponist Bejnamin Mørk (30) på Salt i Oslo, og bergtok publikumet med stykket «Mechanical Piano» – så intimt at man knapt turte trekke pusten, langt mindre fra sette fra seg vinglasset. En avantgarde forestilling, som krevet litt mer av publikum, kunne man sagt om forestillingen.
Programmet på Bølgen i Larvik inneholdt også elementer av «total tystnad», som til Eivind Hopes pianokonsert, som nådeløst og like etter ble utfordret av utagerende lydbilder, eksempelvis fra støybandet Deathcrush. Her fikk man grenseløse innslag av musikalske stilarter fra Euro Dance til svart metall og grunge, som bandet usjenert blander nøyaktig som de vil.
Når hadde du forestilt deg at du skulle få hjernen blåst ut på baksiden av tungmetallbandet Next Life fra Tønsberg som fylte 15 år i 2014 – lyd skutt ut fra en kroppslig S-positur? Det er en temmelig avantgarde stil.
Det aller første innkjøp av en performance
Avantgarde finner du også helt i sør i Norge, på Stavanger kunstmuseum. De var de aller første i Norge som faktisk kjøpte inn en performance til sin kunstsamling. De innrømmer at det ikke var enkelt å kjøpe inn Marianne Heiers performative verk «O» der de tråklet seg gjennom et vanskelig juridisk land som satte presedens for slike museumsinnkjøp i ettertid.
Avantgarde er også kunstneren Tori Vrånes. Hun høster publikums begeistring verden over for sine absurde installasjoner og er utsolgt før man får sukk for seg. Vrånes er innstilt til Norges største kunstpris Lorck Schive (2021) og er kjøpt inn av Nasjonalmuseet. Gode økonomiske ordninger i landet vårt sørger for at enkelte kunstnere kan vie sin tid til kunsten som man ikke kan i andre land. Dermed får kunstneren mer tid til å fordype seg i egen kunst. Får mer tid til å utforske og utvikle.
Men du får også avantgarde på steder der ingen skulle tru. Som når Wakka Wakka figurteater setter opp forestillingen Animal Riot på teaterfestivalen i Fjaler. Passe sært og veldig vakkert.
Avantgarde, som i fortropp
Intellektualisert kunst er ikke noe som nettopp har oppstått. Det eksisterer i samtidskunsten, i modernismen og postmodernismen. Ordet «avantgarde» kommer fra fransk og betyr noe sånt som «fortropp». I kulturlivet brukes det ofte om «foregangsfolk som innfører en ny retning», og nå kan det virke som om at vinduet for nettopp eksperimentell – og avantgarde – kunst står på vid gap.
Aldri før har vi sett tendensen som nå; at det yngste publikummet selvmedisinerer seg med avantgarde kunst og kultur
Man blir unektelig nysgjerrig av å oppdage at avantgarde er det nye sorte i Norge i 2020. Etter modernismens inntog fra midten av 50-tallet, satte den rødpolitiske 68-generasjonen i Norge et langt mer politisk preg på kunst og budskap. Eksperimenteringen så ingen grenser og skulle ikke ha noen. I dag er det overtydelige språket erstattet med mer subtile og kompliserte og ikke minst teknologiske budskap som minner mer om å knekke matematiske nøtter.
Konfrontasjonen er nervepirrende
I sommer opplevde vi «method acting», en kontroversiell og omstridt skuespillermetode utført av Zoe Mæland Rodgers, hvor hun spilte en tilfeldig person blant publikum som foretok en tøff konfrontasjon om temaet mobbing og konsekvenser av det i et menneskes liv. Ubehagelig nok til at blikket falt i fanget. Snakk om kunst som snakker til en sjokkert tilskuer.
Så hva pirrer nervetrådene? Vi er inne i en tid hvor intellektuell og emosjonell utfordring og stimuli treffer vårt emosjonelle register. Er det behovet for å kjenne at vi lever? Trenger vi improteater for å forstå at vi kan leke? Kan vi se dette i lys av andre konsekvenser samfunnet bringer med seg – som et sykelig karakterjag i skolen, at barns lesekunnskaper må kartlegges i barnehagen?
Aftenpostens anmelder Yngve Sikko etterlyser livet og kaoset i årets 133. høstutstilling.
Å forstå kunst er å forstå kompleksitet
Vi vet at kunst er kompleks. Vi må åpne opp registeret for sansene våre, dette er igjen noe vi må lære. Derfor stiller vi oss spørrende til at den grunnleggende allmennutdanningen innen kunst og kultur er svak og at det offentlige stadig bygger tilbudet ned i skolen.
Å forstå kompleksitet gjør oss til sterkere og mer løsningsorienterte individer. Det er vel ellers ingen grunn til at «avantgarde» kunstretninger skal være forbeholdt et begrenset – og spesielt utdannet publikum?
Kulturell selvmedisinering
Aldri før har man sett så mange kunst- og kulturtilbud. Aldri før har så mange kulturarbeidere skapt arrangementer, aldri har så mange festivaler sett dagens lys (frem til koronaens utbrudd i 2020) og aldri før har vi sett tendensen som nå; at det yngste publikummet selvmedisinerer seg med avantgarde kunst og kultur som i en sitrende Benjamin Mørk-forestilling bak et demontert piano.