Er det kunstens skyld at den blir førstesidestoff? - PLNTY | kulturmagasinet

Er det kunstens skyld at den blir førstesidestoff?

Det er når fokuset på at kunsten koster millioner og er betalt av en eiendomsmilliardær, at den blir førstesidestoff i avisen. Handler det da om kunst?

I en av Aftenpostens mange søndagsutgaver er kunsten blitt nyhetsstoff og har nådd førstesiden. Historien forteller at eiendomsmagnat Christian Rignes, ifølge avisen, har gitt 22 millioner for et kunstverk utført av den danske kunstneren Jeppe Hein. 

«Yesss-positur»

Den enorme skulpturen i oval form med speiloverflate i vinklede flater, har et hull i midten. Den er blåst opp over papiravisens side 11 og fotograf Kjell Ove Storvik har foreviget en svært spenstig og moderne kledt ung kunstner – i en slags «Yesss-positur» – foran den kanskje fem og en halv meter høye skulpturen som nå skal bli Lofotens landemerke. Det fornemmes at vi har en vinner.

Kustneren Jeppe Hein (1974) er bosatt i Berlin. Han er tidligere assistent for den islandsk-danske kunstneren Olafur Eliasson, som er listet i boka «50 Contemporary Artists You Should Know» (Prestel forlag). Hein har opparbeidet seg både navn og rykte og fått innpass hos et publikum som ønsker å kjøpe det han skaper. Ringnes skal, ifølge artikkelen, ha blitt gjort oppmerksom på den danske kunstneren gjennom sin venn investor Christen Sveaas, som allerede har Heins verk «Veien til stillhet» på Kistefos museum.

Det vi er nysgjerrig på, er hva som trekker en kunstsak som denne til avisens forside. For vi finner ærlig talt svært lite om selve kunsten i artikkelen. Nær sagt, ingenting.

Når blir kunst førstesidestoff?

Det vi er nysgjerrig på, er hva som trekker en kunstsak som denne til avisens forside. For vi finner ærlig talt svært lite om selve kunsten i artikkelen. Nær sagt, ingenting.

Forsidesaken, som journalist Heidi Borud har ført i pennen, er på omlag 300 ord og fyller én av avisens spalter inkludert faktaboks om kunstneren. Bildet fyller tre spalter, og man overveldes av størrelsen på landemerket som fra nå skal representere identiteten til det nordnorske Lofoten. 

Er kunstverket stort nok for Svolvær og Svolværs politikere, mon tro?

Så langt i artikkelen vet vi fortsatt ikke størrelsen på verket – eller tittelen på det – vi har heller ingen informasjon om materialer eller valg av form, som forøvrig gir sterke assosiasjoner til den norske kunstnerduoen Lillo&Arnells arbeider. Intensjonen bak kunstverket eller på hvilken måte det representerer Lofotens, er fullstendig utelatt i kunstartikkelen. Eller, unnskyld: nyhetssak om kunst.

Er kunstverket stort nok?

Er kunstverket stort nok for Svolvær og Svolværs politikere, mon tro? Om vi skal lese saken mellom linjene virker de å ha tørstet etter å ta i mot det som er en gave fra Christian Ringnes – likeledes hans planer om å lage hotell i regionen som allerede sliter med masseturisme. Lofoten er et av Norges mest besøkte reisemål, med 46 prosent vekst i antall overnattinger siste ti år, ifølge Dagens Næringsliv i 2019.

Ringnes proklamerer ubeskjedent at «Svolvær og Lofoten er blant Norges vakreste steder». Kulturministeren har vært på stedet samme helg for å avduke skulpturen, noe kulturministeren ikke bestandig gjør når kunstverk avdukes i offentlig rom i landet vårt. Er også Ringnes’ formue av en viss interesse for lokale og nasjonale politikere, også Aftenposten? 

Grunnen til at skulpturen endte i Svolvær, er fordi det allerede bestilte verket var for stort for Oslo kommunes reguleringsbestemmelse og Ringes’ egen skulpturpark på Ekeberg.

Omplasseringen, en vinn-vinn-situasjon

Av saken tolkes at vi har med en vinn-vinn-situasjon å gjøre. Grunnen til at skulpturen endte i Svolvær, er fordi det allerede bestilte verket var for stort for Oslo kommunes reguleringsbestemmelse og Ringes’ egen skulpturpark på Ekeberg.

Med det i minne, vil Svolværpolitikerne speile seg i overflaten på kunstverket eller også innbille seg at overflaten speiler Lofoten?

Gaver som sådan

Allerede i 1925 utga den franske samfunnsforskeren Marcel Mauss essayet «Essai sur le don» som omhandler hvordan gaveutveksling skaper gjensidige sosiale forpliktelser og bånd. Det kunne vært en innfallsvinkel som journalist Borud burde undersøkt i en større andel av Aftenpostens spaltemillimetre.

Mellom linjene leser vi mye, men at artikkelen har noe med kunst å gjøre, må vi avslå. Avisen har til og med stavet kunstnerens navn feil i ingressen.

Close