Hvor går grensen for usnobbete kultur og snobbisme? - PLNTY | kulturmagasinet

Hvor går grensen for usnobbete kultur og snobbisme?

Har snobbisme noen plass i kulturlivet? Er lavterskeltilbud det samme som usnobbete kultur og er det snobbete å si at kulturprosjekter har større potensial?

Denne sommeren har det norske kulturlivet fått mulighet til å vise seg frem i all sin prakt mer enn på lenge. De aller fleste har feriert i eget land og oppdaget Norge på kryss og tvers. Det er bra. Prisene i resielivet har dog fått kritikk. Gode og dårlige kulturopplevelser er subjektivt, men i likhetslandet Norge, er det lov å si beint ut at noe ikke står til forventning?

Liker, liker ikke

Stadig vekk deler vi våre meninger. Ifølge Norsk kulturbarometer gikk 72 prosent av befolkningen på kino i 2016. Og en film har mang en gang egget til god diskusjon. Hvordan oppfattet vi budskapet, hvilken bragd gjorde skuespillerne (hvem liker vi, hvem liker vi ikke), hvor god var fotograferingen, kostymene – ble filmen en kassasuksess?

Naturligvis kan vi si vår hjertens mening om kultur, om kunst, om konserter, om teaterstykker og litteratur, spel eller festivaler. Det treffer. Kunst er dessuten ingenting uten en tilskuer i møte med den. Men kreves det noe av tilskueren? Og kan tilskueren kritiseres for ikke å holde mål? Jada. Alt  kan kritiseres – det bør bare begrunnes godt. Men å mene, er det snobbisme?

Naturligvis kan vi si vår hjertens mening om kultur, om kunst, om konserter, om teaterstykker og litteratur, spel eller festivaler. Det treffer. Kunst er dessuten ingenting uten en tilskuer i møte med den.

Snobb, en uten sosial rang

Det morsomme med ordet «snobb», eller engelsk: «snob», er at det opprinnelig beskriver en person som verken har sosial rang eller formue. Dagens definisjon av snobb stammer fra William Makepeace Thackerays bok «Book of Snobs» fra 1848. 

Dette er snobben som kun respekterer og ønsker å omgi seg med folk av høy sosial klasse, eller spesielt fagfelt. Ulempen med å være snobbete er at samtidig som du ser opp den sosiale rangstigen, nedgraderer du også det «vanlige folk» liker. En snobbete person tror også det er en sammenheng mellom sosial status og menneskeverd. Ikke særlig sympatisk.

En snobbete person nedgraderer det «vanlige folk» liker. En snobbete person tror også det er en sammenheng mellom sosial status og menneskeverd. Ikke særlig sympatisk.

Het diskusjon om storkonsumenter

Tilbake i 2012 var den sjangeroverskridende forfatteren Tomas Espedal (vinner av Brageprisen 2011, av Kritikerprisen 2009, nominert til The International IMPAC Dublin Literary Award 2013 og tre ganger nominert til Nordisk Råds litteraturpris, samt utgitt i 24 land) i skikkelig hardt vær etter at han egget til en debatt som førte til at storkonsumenter av bøker i mediene ble kalt «kulturkjerringer».

Les Også:  For å vise ordet «avantgarde» respekt må man utføre kulturell selvmedisinering

Espedal, i tøff debatt med forfatterkollega Solveig Aareskjold, ble beskyldt for å angripe publikumet sitt og å kalle storkonsumenter av bøker med dette ordet. En hatsk reaksjon ble iverksatt: de som følte seg truffet av beskrivelsen gikk til bokhandelen, vendte forsiden på bøkene hans ned, tok bilder av det og la det ut på nett. 

Er bestselgere dårligere?

Men Espedal kalte aldri litteraturkonsumenter for «kulturkjerringer». Han sa: «kulturmennesker». Men det han har sagt i et intervju med Siri Økland i Bergens tidende, er at bestselgere statistisk sett er dårligere enn andre bøker.

— Det er de som går på konserter og teater uten å ha en genuin interesse for det de ser. Kultur er blitt forbruk, og hvis en begynner å ta hensyn til dette publikumet, får en dårlig kultur, sa Espedal til kulturkommentator Økland i BT og mener ganske enkelt at man må kunne kreve noe av leserne. 

Han ble kalt arrogant. Men er det galt å kritisere når man også begrunner sin kritikk? Å kalle Espedal en snobb, ville nok være å dra det hele ut av kontekst. Men hva er usnobbete kultur?

Det er lov å mene hva man vil om musikk, til og med rangere musikere. Er det snobbete og arrogant å tenke seg at forfattere kan kunne forvente et visst nivå av sine lesere? Og hva er usnobbete kultur?

Økende interesse for kultur

Å karre til seg en parkeringsplass på Kistefos-museet på Jevnaker i juli, kunne vi drømme lenge om. Kistefos er kjent for gode utstillinger og byr på en arkitekturopplevelse av rang.

Trengselen på parkeringsplassen stemmer med Stavanger Aftenblads formulering av kulturundersøkelsen på Nord-Jæren (2006 – 2018) som viser at vi interesserer oss for kultur som aldri før. Ifølge den, opplever vi alt fra film og revy til ballet og opera med økende interesse. Så på Kistefos ble vi høflig vinket forbi – og reisen til Jevnaker endte på Hadeland Glassverk. 

Glassverket er en av Norges eldste industribedrifter med dype kulturelle røtter, og en milelang designhistorie tilbake til 1762. Stedet ble grunnlagt av Christian VI av Danmark og Norge. Der finner man håndverkstradisjon og et sted for utvikling av nye produkter. Jernbanestasjon ble etablert så tidlig som i 1868 og fascinerende nok jobber både fjerde og femte generasjon glasshåndverkere fortsatt der. 

Designere av internasjonal kaliber

Benny Motzfeldt (1909 – 1995), Arne Jon Jutrem (1929 – 2005) og Willy Johansson (1921 – 1993) er designere som skaffet bedriften internasjonal anerkjennelse. Og listen av kjente navn som har designet for Hadeland Glassverk er ukjent for mange.

Les Også:  Den digitale kulturmønstringen

Utstillingen «Glass», som dermed kun presenterer noen få av Norges viktige designere, trekker denne gangen frem Willy Johansson. Plassert i en tilbaketrukken bygning, har færre besøkende oppdaget den. Dette er en utstilling som virkelig kan formidle kulturhistorien om kjernevirksomheten til Hadeland Glassverk og presenterer vakker krystall i alle tidsriktige former, formater, farger og mønstre. Men den er nok i spinkleste laget.

Sommeren 2020 kunne en bare drømme om å få se en utstilling ved Kistefos museum. Parkeringen var full, vi ble vinket videre.

Svakere fokus på egen historiefortelling

At personen som solgte billetter kunne ikke mye om utstillingen, kan si noe om egenfokuset på det genuine på Hadeland Glassverk. Også det at «Glass» er utkonkurrert av et stadig mer kommersiell, audiovisuelt show, i år med «Michelangelo» kan, sett i helhet, beskrives som et defensivt kulturtrekk – til tross for at den kan ha lært mange mye om ham. For mangel på besøkende var det ikke. 

Som forfatter Espedal, kan man fort havne i kryssilden. Men har man reist, har man forventninger. Det er betimelig å spørre om potensialet for å fremme Hadeland Glassverks historie er utnyttet. Kultur kan muligens være outlet for klær og interiørvarer som tinn til fabrikkpris og porselen på 50 prosent avslag i godt bevarte hus og låver. Men det er også mulig at noen kan komme til å kalle Hadeland Glassverk et opplevelses- og shoppingsenter fremfor en kulturinstitusjon. 

Mange ønsker å leve av kulturen. Det er viktig at mange får det til. Men hvor går definisjonen på at den har blitt altfor kommersiell?

Lite kultur i markedsføringen

Designernavn som Edla Freij (1944 – ), Gro Bergslien (1940 – 1991), Bente Tønnesen (1944 – ) med fler, tok vi med oss hjem i tillegg til vinglass-serien Odyssé med knuseerstatning – til 30 prosent av utsalgsprisen. Men hvilken designer som har satt strek på dette Hadeland Glassverks suksessprodukt, sier markedsføringen fint lite om.

Close