Y-blokka skal rives, gratulerer med dagen! - PLNTY | kulturmagasinet

Y-blokka skal rives, gratulerer med dagen!

Hvordan kan man lære en norsk regjering å sitte? Svaret er at det kan man ikke. Man kan kjefte og smelle, hyle og gråte eller demonstrere. Ingenting hjelper. Norsk kulturjournalistikk sies å ha blitt bedre. Men hva betyr det? Gratulerer med dagen, Erling Viksjø og Carl Nesjar. 

Kronikk

Norsk kulturjournalistikk har så visst rapportert, derom finnes ingen tvil. Altså, fortalt sine lesere steg for steg hva som har foregått i prosessen om riving eller bevaring av Høyblokka og Y-blokka i regjeringskvartalet, hvem som har innkalt til hastige pressekonferanser, hvilken klage som er sendt hvor og av hvem og hvilken som er avslått. Internettet er fullt av artikler hvis man søker. 

Kulturen griper inn i livene våre

Men har kulturjournalistikken vært god nok og kritisk nok og og stilt gode nok spørsmål om konsekvenser av kulturelle valg, og hvordan skiller den seg fra annen journalistikk? Har den favnet bredt nok? 

Nå som arkitekten for det hele, Erling Viksjø og gjennomføringskraften ved hans side, kunstneren Carl Nesjar runder sine henholdsvis 110 og 100 år den 4. og 6. juli, forstår folk i Norge fortsatt ikke hvorfor Riksantikvaren ikke har grepet inn for å forhindre riving av Y-blokka. Etter en kort orientering forstår man at konstruksjonen «Statlig reguleringsplan» trumfer alle faginstanser. Når kulturarv ikke er det viktigste å bry seg med i landet vårt, fatter vi ofte ikke hvordan det griper inn i livene våre. 

Det har vært mye diskusjon rundt Y-blokka etter at det ble besluttet at den skulle rives i 2014. «Y-blokka skal rives», har vært omkvedet fra regjeringen og de har ikke benyttet anledningen til å snu.

Tilliten til demokratiet er høy

I en e-post-streng med en såkalt gravejournalist jeg har fått innsyn i, hvor man ble pekt i retning av uklare politiske prosesser der noen kunne ha spesielle interesser av å få sine stemmer imot riving av Y-blokka, var tonen svært tilbakeholden. Journalisten ønsket anonymitet, og var mest opptatt av hva det kostet en gravejournalist å holde på i en uke og at han eller hun derfor måtte ha mange sikre fakta på bordet. For, som vedkommende sa, rivevedtaket var jo et resultat av en demokratisk prosess. Og dermed hadde journalisten ingen flere spørsmål. 

«Gi journalisten en spade»

Det kom et forslag om å gi vedkommende en spade. Ingen spørsmål til den demokratiske prosessen? Journalisten ønsket ikke å se på fakta i påstandene fra arkitektene om skittent spill i konkurransen om det nye regjeringskvartalet. Vedkommende klarte ikke å spørre seg selv hvordan stortingsrepresentantene hadde satt seg inn i saken før de stemte for riving – om de virkelig hadde forstått innsalget av «sikkerhet» og stilt det opp mot verdien av «kulturarv», forstått manipulerende visuelle fremstillinger, forstått hva som lå til grunn for stevnemøtet mellom Arbeiderpartiet og Høyre forut for avstemming. Ingen trang til å se på miljøaspekt eller økonomi. Hvem vil tjene store penger på oppdrag i et nytt regjeringskvartal? Ingen klare planer for hvordan kunsten skal behandles. Om ikke alt egner seg som gravejournalistikk, så handler det i alle fall om å være en undersøkende journalist. Ikke minst kan man skrive mange flere spaltemeter om hva kulturaspektet i saken har å si for et samfunn.

Y-blokka representerer viktig verdensarv og bygget manglet kun en signatur for å skulle fredes i 2011, før en terrorist avfyrte en bombe i regjeringskvartalet. Etter det mistet Norge også Y-blokka, ett av Norges viktigste arkitektoniske bygg.

Detaljene i etterpåklokskapens tid

Det har nemlig vist seg i ettertid at det er mange detaljer i saken politikere ikke har satt seg inn i. Akkurat som pressen har de vaket i overflaten. Men hvordan kan man vite om noe muffens har skjedd før man har sjekket? Det viser seg jo allerede nå at det er mye å ta tak i for journalister fremover, «follow the money», sier noen. Da vil man finne interessante vinklinger i prosessene i det vi anser som ett av verdens mest demokratiske land. Men Y-blokka vil da være revet og borte for godt

Mye kultur, men ingen ord fra kulturministeren

Mange har lurt på det faktum at kulturministeren, uansett hårsveis, ikke på noe tidspunkt har åpnet munnen i saken.

Ikke rart i det hele tatt. For i Norge er det Klima- og miljødepartementet som er sjefen til Riksantikvaren. Det er ikke Kulturdepartementet som forvalter vår kunst- og kulturarv. 

Hvordan kan man lære en norsk regjering å sitte? Svaret er at det kan man ikke.

Når Y-blokka defineres som verdensarv av internasjonale vernemyndigheter og dessuten allerede var besluttet fredet da bomben sprang i 2011, har ikke kulturministeren ett eneste ord med i laget. Kommunal- og moderniseringsdepartementet og deres PR-agenter har lenge og gjentatte ganger markedsført «et åpent, grønt og trygt regjeringskvartal», og trumfet alle normale prosesser med sin statlige reguleringsplan, både overfor landets befolkning, faglige instanser, Sivilombudsmann og presse. Bare politikere på Stortinget kunne ha avverget riving. 

Men hva visste de? For nei, det stemmer ikke at byggene – verken Høyblokka eller Y-blokka – var ødelagt. Noe mange slo seg til ro med, «de sparer jo kunsten», også utenlandsk presse. Ikke godt å vite hvor de har fått sin informasjon fra når offentlige dokumenter forteller at ingen av byggene var skadet i strukturen. 

Mange har lurt på hvor kulturministeren har blitt av i debatten om riving av Y-blokka. Men i Norge har ikke kulturministeren noe med vår kulturarv å gjøre. Det tar Klima- og miljødepartementet seg av.

Jubilantene Erling Viksjø og Carl Nesjar strippes for ære

Når så de to herrene en tidlig helg i juli 2020, Erling Viksjø og Carl Nesjar, jubilerer med henholdsvis 110 og 100 år, og burde de høste fete lovord for sine skapelser, sin kunst og virke. Men isteden har den norske regjering sørget for å strippe dem for all ære og til og med opphavsrett til sitt stedsspesifikke kunstverk i offentlig rom. 

Dem imellom var ikke tre en for mye, og Picasso tilførte blest, men samarbeidet med Viksjø og Nesjar satte etter arbeidet med Y-blokka fart på Picassos egen kunstproduksjon i 17 år frem til hans død. Kunstjuss-forståsegpåere har heller ikke gått dypt nok i materien, det viser seg når de gir opphavet til motivene «Fiskerne» og «Måken» ene og alene til Picasso, de verkene som Statsbygg nå skjærer av bygget. Erling Viksjø og Carl Nesjar tråkkes på, slik man knuser skjell på asfalt med vernesko. Denne regjeringens begjær om å trumfe verdensarven er omfattende og ustoppelig.

Erling Viksjø og Carl Nesjar får en bløtkake og en bursdagsklem. Når disse jubilantene runder henholdsvis 110 og 100 år den 4. og 6. juli 2020, vil de fleste faginstanser gremmes over regjeringens valg av å rive Y-blokka.

Y-blokka skal rives!

For de uinnvidde: Riksantikvaren har naturligvis kjempet med nebb og klør i årevis, det har også internasjonale vernemyndigheter. Y-blokka står i 2020 på listen over de sju mest truede bygg i Europa. Museum of Modern Art i New York har skrevet til vår statsminister, likeledes Picassomuseet i Barcelona og andre prominente internasjonale kunst- og bevaringsinstitusjoner. Brev etter brev er sendt statsministeren for å stoppe riving. Det er med et dypt og frustrert sukk man må erkjenne at man altså ikke kan lære ei gammal bikkje å sitte. 

Ingen festtale for jubilantene, ingen konfetti

Derfor kan ingen norsk kulturjournalist rapportere om offentlige taler fra talerstol denne helgen, ingen rød fløyel er rullet ut, ingen taktfast hyllest fra Kampen Janitsjar, ingen festtaler eller konfetti-dryss. Ingen høye glass med sprudlende sjampanje – ei heller følsomme dikt for å hedre kunstnernes «fingerspitzgefühl» i regjeringskvartalet for det unike skaperverk Y-blokka er. 

Ingen kulturminister ønsker valfartende turister fra alle verdenshjørner velkommen for å se vår berømte og offentlige Picasso-kunst. 

Y-blokka skal rives, gratulerer med dagen!

Close