På veien inn i Sal Haaken på Henie Onstad Kunstsenter, passerer du først en Juanna Manna, «Government Quarter Study, 2014» en serie på tre av Erling Viksjøs søyler i Høyblokka i regjeringskvartalet. Og når du svinger rundt hjørnet møter du på en nesten ukjent norsk kvinnelig kunstner som heter Mouche Thomsen, en konsekvent abstrakt norsk maler hvis formspråk var striper.
Utstillingen «En heftig opplevelse for et ungt sinn», kuratert med total frihet ut i fra Hennie Onstads kunstsamling av Elise Storsveen, åpnet 18. juni og står frem til 2023.
Tettere på etterkrigstiden
Vi kommer tettere på Odd Tandberg, hvis kunst er representert i flere av arkitekt Erling Viksjøs bygg, denne gang vises silketrykk, og videre store norske navn som Per Inge Bjørlo.
Med frie tøyler har Elise Storsveen bladd seg gjennom samlingens 4000 tusen verker
Det er bra at kuratoren, som er kunstner og ikke kunsthistoriker, har fulgt sin egen smak. Derfor får vi et godt utvalg «trekanter» og abstrakt kunst, som Storsveen selv har et begeistret forhold til.
Bryter ned grenser mellom høy- og lavkultur
Hun kaller den første delen, som består av maleri, fotokunst, tegning og skulptur fra 1950 og frem til i dag, for «nordisk». Du finner navn som Bård Breivik og John Olav Riise. Fordi brorparten av kunstnerne er norske og dermed representerer den norske identiteten som vokste frem i denne perioden, forstår også vi hvor vi kommer fra.
Etterkrigstidens blanding av høy- og lavkultur er karakteristisk for denne tiden, slik Pop Art bryter ned slike grenser og hun tar det videre med å blande amatør- og profesjonell kunst, mainstream og det selvstendige. Det gjør at utstillingen ikke blir selvfølgelig.
Helt frie tøyler
Med frie tøyler har Elise Storsveen bladd seg gjennom samlingens 4000 tusen verker, og har mange tanker når den nå står klar for inspeksjon av publikum på Høvikodden i Bærum. Hun beskriver det krevende utstillingsrommet Kuben som et tvangsekteskap hun har sluttet fred med og begynt å elske. Det grundige detektivarbeidet hennes har resultert i spennende funn av kunst, kunstnerbøker og plakatkunst.
Kunstnerbøkene er klenodiene
Den andre delen er internasjonal og Elise Storsveen er den eneste som så langt har hentet frem samlingens kunstnerbøker. Denne får høyeste karakter av kuratoren. Det er her klenodiene ligger, påstår hun.
Samlingen ble i sin tid gitt institusjonen av dens eiere, Niels Onstad og Sonja Henie i 1968 og er senere utvidet med verker som både er donasjoner og innkjøp over tid.
Det oppsiktsvekkende tapetet som består av et repeterende foto av en rumpe, av Yoko Ono, «Fluxus Wallpaper, after Film No. 4 (Bottoms, 1967)», c. 1973, viser at kuratoren har sans for humor.
Tydelige tilbakemeldinger
Men hun er også litt streng. Kunstsenteret fått – ikke akkurat kjeft – men klare tilbakemeldinger på en samling som beskrives som «lite representativ når det gjelder kjønn og nasjonalitet». Og for oss som ikke har vært med ned i magasinene og oppdaget samlinger i samlingen som tydeligvis ingen andre har lagt merke til, vet vi ikke at det fort går an å få et sterkt fokus på det som nettopp ikke er i samlingen – og dermed gå i fellen å ønske seg ting som ikke er der.
Men for å komme kunstsenteret i forsvar, så er heller ikke samlingen kuratert, den er kommet til på andre premisser.
En samling uten strategi
Samlingen ble i sin tid gitt institusjonen av dens eiere, Niels Onstad og Sonja Henie i 1968 og er senere utvidet med verker som både er donasjoner og innkjøp over tid. Den har tildels også vært preget av de som har jobbet der og hvilket fokus de har hatt. Tone Hansen, direktør ved Henie Onstad kunstsenter lever med samlingen slik den er, men ønsker også å utfordre den. Det har hun lagt ett hundre prosent i Storsveens hender. Ane Hjorth Guttu – var den første som slapp til, deretter professor ved Kunsthøyskolen. Eline Storsveen er den tredje.
En heftig opplevelse for et ungt sinn
På veien gjennom gransking og funn sammen med Henie Onstads kurator Ana María Bresciani, refererer utstillingens tittel blant annet til Elise Storsveens opplevelse på kunstsenteret som 14-åring av rockebandet Holy Toy, som viste polske krigsfilmer i bakgrunnen. Også silketrykket av Kjartan Slettemark, «Nixon Visions» fra 1973 vekker noen minner.