13. juni åpnet han sitt største prosjekt noensinne og i grunnen summen av alt han har trent på til nå: Roseslottet ved Frognerseteren endestasjon i Oslo.
90 monumentale malerier
Ved hjelp av 90 monumentale malerier, portretter og historien til 37 tidsvitner, lydinstallasjoner, tekster, en abstrakt Roseport, en hvit enorm rose, geometriske konstruksjoner, en lysende «melkevei» i en spiral på 270 meter, en scene, en hule fra Sørøya, en gjentolkning av trefuglene som krigsfanger skar ut, og fem gulltårn, har Vebjørn Sand skapt Roseslottet, sammen med broren Eimund Sand og et stort team av bedrifter, forskere, historikere, ingeniører og bygningsfolk.
Mørkt og lyst om okkupasjonen
Roseslottet viser historien om de mørkeste, men også de lysere sidene under den tyske okkupasjonen av Norge. Alt med nærhet til skogen, fugler som kvitrer og Oslos beste utsikt der man kan se ned dit Donau engang fraktet jøder til utryddelse, og kongen kom i land 7. juni 1945. Det vil treffe deg midt i magen – om menneskenes uhyrligheter så vel som heltedådene. Ydmykelse og stolthet går hånd i hånd.
Ønsker selv å formidle historien
Installasjonen har en prislapp på 50 millioner kroner, nesten alt skaffet fra samarbeidspartnere og de som står bak. To millioner kommer fra staten. Vebjørn solgte selv leiligheten gjennom 17 år i New York og har i ett år bodd i et lite skur på byggeplassen. Han vil være tilstede for publikum de neste 12 månedene for å formidle om det han omtaler som menneskehetens største humanitære katastrofe: 2. verdenskrig.
Krigens demoner og engler
– I en krig får man frem demoner og engler. Hannah Arendt beskrev dette i «Ondskapens banalitet»; hvis omstendighetene ligger til rette, kan alle utføre en uhyrlig handling. Men man har et valg. Noen velger å begå den største ondskap, andre utfører heltedåder.
Den verste skrivebords-morderen
Vebjørn Sand står foran det han tror må være krigens nest ondeste mann etter Hitler og den verste skrivebords-morderen: Reinhard Heydrich. Han sitter med små hundevalper i Vebjørns portrett. Fem malerier lenger ned skåler Heydrich i Vebjørns kjente maleri av «Wannsee-konferansen» 20. januar 1942 i Berlin, med referanse til det kjente Hipp Hipp Hurra-motivet fra Skagen-malerne. I Vebjørns versjon skåler Nazistene over det de kalte «den endelige løsningen på jøde-spørsmålet».
80 år siden Norge ble okkupert av tyskerne
– I år er det 80 år siden Norge ble angrepet i 1940, og 75 år siden frigjøringen i 1945. Jeg bruker å si at Roseslottet forteller om Norge under den tyske okkupasjonen fra nord til sør, men også om da vi mistet den egentlige gullbeholdningen vår; de humanistiske verdiene med linjer tilbake til antikken, renessansehumanismen, opplysningstiden, den amerikanske uavhengighetserklæringen og den franske menneskerettighetserklæringen. Ja, alt det vidunderlige som formet Eidsvollsmennene og vår grunnlov. Det er det frie menneske og det ukrenkelige menneskeverdet som er Roseslottets store fortelling. Dette er en sansearena for hele mennesket der du må åpne opp for lys, lyd og inntrykk, som belyser ulike sider av krigen, og løfter frem verdiene som ble satt ut av kraft, forteller Vebjørn.
Kjempet med ord mot Nazi-regimet
Vi passerer «Den Hvite Rose», en skulptur og navnet på en ikke-voldelig motstandsgruppe. De kjempet med ord mot nazi-regimet. Scener fortsetter rundt oss med referanser til kunstnere som Munch, Francis Bacon, Käthe Kollwitz, Emile Nolde og impresjonistene: Kong Haakon på flukt gjennom skogen. Tyskertøsene som barberes. Flyene som kommer. Norske homofile som i ly av mørke møter tyske soldater. Ariske barnehjem. En sigøynerjente blotter brystene sine, for å gi det siste hun har for å redde livet. Brennende tvangsevakuering av Hammerfest. Lærere kjøres bort. Et asyl som evakueres med båt. Sovjetiske krigsfangers grusomme skjebne. Kvinnen som kom for sent til Donau og for sent til døden. Vi stopper ved et sterkt bilde av en gruppe døde kvinner.
Et jødisk par på sin siste påskeferie
– Jeg hadde en visjon om Roseslottet, å jobbe mot det store landskapsrommet rundt, trekke kunsten ut, men dette er først og fremst et enormt team-work der Eimund og jeg har hatt den kunstneriske ideen.
Vebjørn løper rundt hjørnet og avslutter ved et maleri av et par i lusekofter, selbu-votter og med solo og en sekk i snøen.
– Dette er inspirert av et foto jeg så på HL-senteret. Temaet er antisemittisme, og viser et jødisk par på sin siste påskeferie i 1940. Begge ble drept. Dette er oss, sier han.