Den første utstillingen var i 1923, men det var i 1933 at den ble en triennale. Det vil si at den ble arrangert hvert tredje år. I 1951 deltok Sverige, Danmark og Finland. Det bidro til å styrke deres posisjon internasjonalt, pluss at det bygget merkevaren «Scandinavian Design». På sidelinjen sto norske produsenter og designere og så på nabolandene som etablerte seg på eksportmarkedet.
Norge går «all in» i 1954
For å bøte på situasjonen ble det bestemt at Norge skulle ha en offisiell deltakelse i 1954. Som arrangør bak den norske utstillingen sto Landsforbundet Norsk Brukskunst, mens Utenriksdepartementet finansierte arrangementet i sin helhet.
Som utstillingsarkitekt ble Arne Korsmo valgt. I forkant av utstillingen kunne kunsthåndverkere og designbedrifter sende inn arbeider til juryering. Utvalget ble foretatt av Korsmo og representanter fra utstillingskomiteen. I alt ble rundt 50 designere og kunsthåndverkere plukket ut.
«Forma Scandinavia»
Sammen med Finland, Danmark og Sverige, utformet Norge fellesutstillingen «Forma Scandinavia». I følge den norske skribenten Liv Schjødt, lyktes Norge og Finland best fordi de to landene klarte å vise et bredt spekter av både design, kunsthåndverk og arkitektur.
Grete Prytz Kittelsen fikk utstillingens høyeste utmerkelse, Grand Prix, for en kolleksjon emaljerte fat.
Korsmos’ utstillingsarkitektur var strengt komponert, inspirert av japansk minimalisme og amerikansk modernisme. Utstillingens langvegg var særpreget med sitteplasser på rekke og rad med ulike borddekninger. Av disse var Grete Prytz Kittelsen og Arne Korsmos sildebord i særklasse. I sentrum sto serveringsfatet «Lazy Susan» i sølv og teak.
Bordet med norske produkter
Bordet med produkter var utført av gullsmedfirmaet J. Tostrup, Porsgrunds Porselænsfabrik og glass kom fra finske Rihimäki. Grete Prytz Kittelsen fikk utstillingens høyeste utmerkelse, Grand Prix, for en kolleksjon emaljerte fat. Ektemannen Arne Korsmo fikk Grand Prix for utstillingsdesign og gullmedalje for bestikket «Korsmoplett».
Hadeland lyktes også godt under triennalen. Willy Johansson fikk «Diplom d’honneur» for fem av sine åtte utstilte kunstglass. Hermann Bongard ble tildelt både gull- og sølvmedalje, mens Arne Jon Jutrem fikk gullmedalje for kunstglasserien Grønland i grønt luseglass.
Ikke om å gjøre å vinne
Magnor Glassverk og deres designere Arne Lindaas og Eystein Sandnes gikk derimot ut av triennalen uten utmerkelser. Heller ikke Porsgrunds Porselænsfabrikk lyktes i særlig stor grad. Unntaket var Tias Eckhoffs gullmedalje for serviset «Det Riflede». Eckhoff var også representert med et bestikk for en dansk produsent på nabolandets paviljong.
I midten av 1950-årene var Danmark Skandinavias møbelnasjon over alle. At Norge i det hele tatt lyktes å få medalje i en slik konkurranse var beundringsverdig. Thorbjørn Rygh fikk sølvmedalje for en stol produsert av Egil Rygh.
Møbelprodusenten Hiorth og Østlyngen ble tildelt «Diplom d’honneur» for Tormod Alnæs’ «Pony-stol» og Arne Hiorths stol «103/80». De var sammenleggbare og derfor godt egnet for eksportmarkedet. Dessverre ser det ut som om Hiorth og Østlyngen ikke innså betydningen av en slik utmerkelse. De brukte diplomet marginalt i det senere markedsføringsarbeidet.
Sterke norske kunsthåndverkere
Også en rekke kunsthåndverkere lyktes i den sterke konkurransen. Hannah Ryggen deltok med veggteppet «Den fortapte sønn». For dette fikk hun sølvmedalje. Annelise Knudtzon derimot fikk «Diplom d’honneur» for en rye etter Knut Rumohrs design. Sigrun Berg ble tildelt samme diplom for to tepper i ull, utført ved sin egen vevstue.
Norge kunne reise hjem fra Milano med hele 25 utmerkelser i kofferten.
Keramikerne kunne også kassere inn. Eva Børresen fikk gullmedalje for en todelt tekanne. I tillegg delte hun gullmedalje med sin ektemann Runar Børresen for et kabaretsett. Gullmedalje ble det også på Kåre Berven Fjeldsaa for en blå glassert krukke. Størst var antakelig overraskelsen over bronsemedaljen som ble tildelt to ferskinger i faget – Thor Isachsen og Finn Hald.
Boken «Om stygt og pent»
Av alle utmerkelser som de norske deltakerne fikk tildelt, var kanskje gullmedaljen til Odd Brochmann for boken «Om stygt og pent» den mest populære. Det skal poengteres at boken fikk stor betydning når det gjaldt å oppdra folk til å se kvaliteter innen design og arkitektur – noe de ellers aldri kanskje hadde tenkt på. Boken ble oversatt til flere språk.
Norge kunne reise hjem med hele 25 utmerkelser i kofferten. Suksess til tross, på bakrommet ble det oppvask. Gullsmed Ivar David-Andersen var forbannet over J. Tostrups brede deltakelse. Arne Korsmo, som var inngiftet i gullsmedfirmaet J. Tostrup, ble kritisert for å ha kunnet prioritere familiebedriftens deltakelse. Selv deltok David-Andersen med arbeider designet av Thorbjørn Lie-Jørgensen (gullmedalje) og Harry Sørby (sølvmedalje).
Norge lykkes i Milano
I ettertid er det fantastisk å se tilbake på at Norge til de grader lyktes under Triennalen i Milano 1954. Samtidig ser det ut til at norsk media ikke viet særlig interesse for begivenheten. Heller ikke bedriftene lyktes i å fremheve seg selv i etterkant. Er det muligens fortsatt slik at vi ikke tar design på alvor i Norge? Det kunne nok være lurt å se på hvilke økonomiske muligheter som ligger i ferdigvareproduksjonen.