Fremvekst (skyllevannet fra oppvasken kan brukes til å brygge sterkt øl) - PLNTY | kulturmagasinet

Fremvekst (skyllevannet fra oppvasken kan brukes til å brygge sterkt øl)

En fetter av meg som er sykepleier, er en av de smittede. Han opplever ting annerledes siden han er en av de som virkelig fikk en smell, og ikke bare ble litt redusert med lett feber et par dager. 

Han er, flere uker etterpå, fortsatt ikke helt seg selv. Jeg noterer dette i første rekke for meg selv, sånn at jeg ikke glemmer realiteten bak hvorfor samfunnet holdt stengt i mars og april. Fordi jeg har, i løpet av denne tiden, levert fra meg ganske mye tekst om hvordan det er å finnes innenfor disse rammene. Men nå ser det ut til å være over. 

Der ute er alt mer eller mindre som vanlig – dessverre. Og verden vil nok, tvert imot alle dommedagsprognoser, være nøyaktig den samme – så lenge man ikke blir rammet av den faktiske smitten – sett bort fra noen hysteriske restriksjoner og tvangsmessig håndvask. Og selvsagt, det mest opplagte: En masse rikinger har mistet sykt mange spenn disse månedene, og de pengene må de jo få tilbake på noe vis. Fra staten, for eksempel. 

Nå er ikke jeg den som gidder å researche noe så gørr kjedelig, men de der kaffepengene Oslobiennalen har rotet vekk er omtrent like mye som staten gir Espresso House for å kunne sikre fortsatt drift. Men det er en gavepakke når kunstfeltet roter med midlene i tider som disse, og jeg vedder på at det vil bli brukt som argument for å legge hele biennalen død for å dekke støtten til Espresso House. 

Det kan være at man i et langsiktig perspektiv sparer nok på det til å gi noen kroner til Kaffebrenneriet óg. Men alt det andre, da? Norwegian kan da ikke fly gratis, og ingen kommer til å ta opp et banklån for å komme seg til Trondheim når de like så greit kan ta toget. 

Her tenker jeg det er betimelig å minne om en strategi som er blitt tatt i bruk før, nesten alltid av nødvendighet. Det kunstnerdrevne visningsstedet.

Hvor kommer spenna fra? Alenemødre og langtidssyke har allerede i flere tiår vært på kanten av å klikke, der de virrer rundt i meningsløshetens labyrint som går under navnet NAV – dette byråkratiske beistet som aldri var ment til å fungere. Og det serveres fortsatt ikke et varmt måltid mat i skolene. De griske vil ikke ha noe annet valg – de rikeste har mistet penger, og det helt krise for guds skyld! – og når slikt skjer er det kulturen som ryker først. 

Det er pandemi og folk var i dårlig humør fordi de ikke fikk feire påske på hytta, men vi kan ikke sitte og sutre når de rikeste har gått på et tap. Sammen kan vi redde kapitalismen, brødre og søstre – nå er det dugnadsånden som må vekkes, sånn at vi sammen kan dekke tapet for rikingene. 

Stipendordningen vil nok fases ut, ja. Summen fra dette vil ikke bare gi multinasjonale bedrifter sårt tiltrengt støtte, men i tillegg glede alle løkene som ikke skjønner at den faktiske grunnen til at de aldri har fått stipend ikke har noe å gjøre med at de liker Rembrandt bedre enn Duchamp, men fordi de ganske enkelt er svake kunstnere, selv om de noen ganger er brukbare håndverkere. 

For å si det sånn: 1990-tallet var en veldig annerledes verden, med helt andre premisser.

Her tenker jeg det er betimelig å minne om en strategi som er blitt tatt i bruk før, nesten alltid av nødvendighet. Det kunstnerdrevne visningsstedet. Helt avgjørende for to generasjoner norske billedkunstnere. Først på 1990-tallet, ettersom det ikke fantes noe alternativ. Så på 2000-tallet, siden det som fantes ikke fantes for alle. Hvorfor det ikke kommet en tredje bølge på 2010-tallet, kan skyldes mange ting, og jeg tror også det nettopp skyldes mange ting. Kanskje det ikke opplevdes som like nødvendig? Infrastrukturen for kunstfeltet er mer kompleks og omfattende nå enn for både 15 og 25 år siden, og kompetansen til en masterstudent på kunstakademiet er blitt merkbart oppgradert. 

For å si det sånn: 1990-tallet var en veldig annerledes verden, med helt andre premisser. Eller rettere sagt; ingen jævla premisser overhodet. Jeg lover. Jeg gikk ut fra kunstakademiet i 1992 og vi kunne hverken lese eller skrive. Det fantes et museum og en kunstforening og en rammebutikk. Det var en ørken. Fremveksten kom helt naturlig. 

Den første uavhengige galleribølgen varte fra, omtrent, 1993 – 1998, og sammenfalt med myten om «det nordiske mirakelet». Men så flyttet alle. De fleste til Berlin. Den andre bølgen kom i 2006 med etableringen av Galuzin Gallery, som ble et samlende punkt for det som etterhvert utviklet seg til et helt nettverk av samvirkende satellitter, hvorav nesten ingen holdt det gående over tiårsskiftet. 

Men det betyr altså ikke at kunsten blir borte, bare at den vil finne andre veier.

Dette er kunsthistoriske fakta: Det var en god idé første gang, og en enda bedre idé andre gang. Nå vil jeg ikke være pessimistisk eller noe, men hvis teppet blir revet vekk – og det er ikke noe jeg sier for å krisemaksimere; men fordi jeg er gammel nok til å vite at språket i første rekke er et verktøy for å skjule noe, og at hvert eneste ord kan la seg bruke som et dødelig våpen, og fordi  samtidskunsten – kunstnere, institusjoner, uavhengige aktører, kuratorer og, haha, kritikere – når som helst, men kanskje særlig når det lar seg unnskylde, med et tasteklikk kan stå mer eller mindre på ground zero. 

Men det betyr altså ikke at kunsten blir borte, bare at den vil finne andre veier. Det betyr nok at den vil forandre seg, men det gjør den jo hele tiden uavhengig av hva slags formidlingsapparat den har – eller ikke har – rundt seg. 

Moskva under Sovjetunionen hadde adskillige uoffisielle leilighetsgallerier, ettersom det var partiet som bestemte hvem som var kunstner eller ikke, og vi vet jo hva slags kunst Stalin likte. Kunstnerne hadde rett og slett utstilling hjemme hos hverandre. 

Poenget mitt er at dette ikke lar seg kontrollere, og at de aller fleste utøvende kunstnere er klar over at hvis arbeidet deres må tilpasses noen form for kontroll eller tilpassing til et marked, så vil det råtne på rot og ikke gi noen som helst mening. Poenget vil være visket vekk. 

Men det er omtrent så mye jeg vet. Fremveksten kommer. Det er rart med det, jeg fikk sånn intens trang til å klippe håret i midten av mars, enda det ikke var særlig langt ennå. 

Close