Kvinnelige designere og det ukjente hierarkiet - PLNTY | kulturmagasinet

Kvinnelige designere og det ukjente hierarkiet

Design er hierarkisk. Det er også fortellingen om designere og hvem som skal kanoniseres. Enkelte teknikker har høyere status enn andre. Tekstildesign er lavt rangert. I tillegg er designhistorien i Norge i hovedsak forfattet og diktert av menn.

 Menn har en tendens til å framsnakke sitt eget kjønn. Ergo er kunnskapen om kvinnelige norske designere innenfor tekstil nærmest lik null. Det, på tross av at de var blant de mest progressive i mellomkrigsårene.

Else Poulsson var en norsk tekstildesigner som står bak en mengde brukstekstiler designet for Den Norske Husflidsforening. Hun har også tapetet til FNs sikkerhetsråd på samvittigheten. Her, tegning til pute i halvfloss fra 1930-årene.

Progressiv husflid

Når vi snakker om husflid tenker de aller fleste på strikking og bunader, noe trygt som er forbundet med hjemlige tradisjoner. Påstanden er korrekt, men allikevel misvisende. For eksempel produserte Den Norske Husflidsforening (DNH) progressiv tekstildesign i mellomkrigsårene. Historien om hvem som laget produktene er derimot lite belyst. 

Hvilke kvinner som stilte ut til Jubileumsutstillingen i 1914, er det vanskelig å ha en tydelig formening om.

Den Norske Husflidsforening ble etablert i slutten av 1800-tallet. Målet med foreningen var å fremme interessen for norsk husflid. En rekke anerkjente kunstnere tegnet for DNH og flere deltok på den historiske Jubileumsutstillingen i 1914, som markerte at grunnloven var hundre år. Utstillingen ble arrangert i løpet av fem måneder i Frognerparken i Oslo.

En annen lite kjent tekstil formgiver for DNH var Lucy Piene Helweg. I boken Norwegian Decorative art to-day fra 1937 er en av hennes plangeometriske tekstiler avbildet. Foto: ukjent

Moderne kunstnere deltok

Foreningens tekstilbidrag var rikelige. Billedkunstnere som Alf Lundeby, Thorolf Holmboe, Gerhard Munthe og Oluf Wold-Tornes arbeider for DNH ble omtalt. Hvilke av de utstilte designere som var kvinner, er derimot vanskelig å ha en tydelig formening om. Ingeborg Arbo, Annette Schirmer, Titti Karsten, Marie Karsten og andre stilte ut arbeider, men om det var for DNH er ukjent. Det som er tydelig at de ikke fikk samme anerkjennelse som mennene.  

Dagrun Høyem Lange-Nilsen leverte broderimønstre til Den Norske Husflidsforening, og ga ut to håndarbeidsbøker. I bildetepper tar hun forenklingen til sitt ytterste. Som materialer bruker hun naturfibre, ull, silke og lin – og jute. Stoffbitene, sydd på ensfarget bunn, viser ofte sakrale og dekorative symboler.

Else Poulsen blir designleder

I 1929 ble Else Poulsson ansatt designer og leder for tekstilatelieret i DNH. På relativt kort tid revitaliserte hun deres både bruks- og prydtekstiler. Man kan se to linjer i kunstnerskapet hennes frem til andre verdenskrig. Den ene siden var sterkt knyttet til tradisjonell, norsk vevekunst. 

Den andre var påvirket av tysk modernisme, som for eksempel Bauhausskolens designer Anni Albers progressive komposisjoner. Poulssons møbelstoffer og bekledningstekstiler i 1930-årene var ofte konstruert over vertikaler og horisonttaler. Gjerne i jordfarger, som kjennetegnet tidens funksjonalistiske palett. Broderte løpere og puter var derimot av mer nasjonalromantisk karakter. Deriblant var bygdefolk i tradisjonsklær et motiv som gikk igjen. 

Else Poulsson ble ansatt som designer og leder for tekstilatelieret i DNH i 1929. På relativt kort tid revitaliserte hun deres både bruks- og prydtekstiler. Foto: ukjent.

Dagrun Høyem var inspirert av Bauhaus

En av flere kvinnelige designere som arbeidet for Den Norske Husflidsforening i mellomkrigstiden var Dagrun Høyem Lange-Nilsen. Hun var som Poulsson inspirert av den tyske stilen. Noen bevarte tegninger til det som sannsynligvis var skisser til broderte puter er strengt geometrisk komponert. I 1933 var hun elev hos Maija Kansanen i Finland, og det kan tenkes at Lange-Nilsen ble inspirert av hennes måteholdne mønsterbruk. 

Metervareprøver til Den Norske Husflidssentralen (DNH) i perioden 1937-1938, viser en forenklet stil i naturmaterialer.

Lucy Piene Helweg, den mest progressive

Lucy Piene Helweg kom til DNH en gang under annen halvdel av 1920-årene. Hennes liv er foreløpig ikke kartlagt. Men ut fra eldre fotografier kan det se ut som Piene Helweg var en av tidens mest progressive tekstildesignere. 

Om Aagot Juel Braarud finnes ingen informasjon enn at hun i 1935 designet et motiv til en brodert pute forestillende en kvinne med rake.

Hun jobbet omkring 1930 med plangeometrisk design, altså design som innbefatter flater. Omtrent like ukjent er Aagot Juel Braarud. I 1935 designet hun motiv til en brodert pute forestillende en kvinne med rake. Hun ble også premiert under en broderikonkurranse i 1932 for et sirkulært, abstrakt motiv, komponert over brutte sirkler. 

Om Aagot Juel Braarud finnes ingen annen informasjon enn at hun i 1935 designet et motiv til en brodert pute forestillende en kvinne med rake og at hun ble premiert under en broderikonkurranse i 1932.

Rustfarger og mosegrønt blir in i 30-årene

Den Norske Husflidsforening hadde også en stor produksjon av metervare og brukstekstiler solgt på løpemeter. Omkring 1930 er det mulig å se en omdreining av designet. Fargene var påvirket av funksjonalismens fargebruk, som rustfarger, mosegrønn, svart og rødt, gjerne i kombinasjon med kvadratiske komposisjoner. Derimot er kunnskapen om hvem som tegnet de ulike mønstrene i perioden nærmest ikke-eksisterende. 

Dagrun Høyem Lange-Nilsen designet blant annet messehaglene til kirkene i Holmsbu og Kinsarvik. En messehagel er overplagget presten har på seg under nattverden.

To av femten design tegnet av en kvinne

Det er symptomatisk hvor lite oppmerksomhet kvinnelige tekstildesignere og tekstilkunstnere får i offentligheten. Nasjonalgalleriets utstilling «Tradisjon og fornyelse – Norge rundt århundreskiftet, 1994–1995» har i alt 17 utstilte tekstiler og mønstertegninger. To av dem var utført av Frida Hansen – de resterende 15 var tegnet av menn. 

Det blir spennende å se om Nasjonalmuseet klarer å fremheve de så langt usynlige kvinnelige designerne, situasjonen de var i og ønsker å sette norsk tekstildesign skapt av kvinner, i nytt lys når de igjen åpner dørene i 2021. 

 

Close