Y-blokka er en god illustrasjon på umulig kjærlighet, synes Kristine Hovda. Hør henne snakke om sin nye singel «Don’t Call Me Crazy» og den vanskelige formen for kjærlighet som inspirerte den. Trykk på avspilleren for å lytte.
Kjærlighet, galskap og Y-blokka
– Jeg tror vi lever i et samfunn som ikke tror på kjærlighet lenger, sier Hovda.
Ifjor høst slapp hun det akustisk drevne albumet «Y Believe», som åpner med linja «I believe in Jesus and a good bassline». Hun refererer her til typen kjærlighet Jesus representerer for henne; en uredd og sårbar kjærlighet som krever mot. Nå bytter hun sjanger og følger opp med poplåta «Don’t Call Me Crazy», som utforsker hvor grensen mellom kjærlighet og galskap går.
– «Don’t Call Me Crazy» prøver å forstå seg på hvor grensen går mellom kjærlighet og galskap, forteller Hovda om den nye låta si. Singelcoveret for låta er tatt foran Y-blokka, som er langt fra en tilfeldighet.
– Jeg tok coverbildet foran Y-blokka fordi det er en fin parallell til budskapet i sangen.
– Jeg tok coverbildet foran Y-blokka fordi det er en fin parallell til budskapet i sangen. Er det galskap å elske noe hvis du vet det er i ferd med å bli tatt fra deg, og hvor langt skal du gå i kamp for noe du er glad i? funderer artisten.
Hun mener ikke selv å ha et klart svar og understreker at hun ikke synger om ting hun føler hun vet alt om.
– Alle låtene mine kommer fra et sted inni meg som jeg ikke har oversikt over. Det er ren forskning, sier Hovda.
Gal og ikke gal samtidig
«Don’t Call Me Crazy» er en sang som representerer en slags dualitet. Samtidig som Hovda synger ut at hun ikke vil bli kalt gal i refrenget, blir låta gradvis mer intens før den til slutt blir både sprø og litt kaotisk. Det ellers sjangertypiske poparrangementet erstattes med en bombastisk finale av lekne synthlinjer, tunge trommer og et kor av stemmer som nesten drukner idet de synger «Don’t call me crazy».
– Hele låten er et forsøk på å komme med argumenter for hvorfor jeg ikke er gal, men samtidig vipper låten litt ut i galskap på slutten.
– Hele låten er et forsøk på å komme med argumenter for hvorfor jeg ikke er gal, men samtidig vipper låten litt ut i galskap på slutten, sier artisten. Hun viser til at man eksempelvis kan høre lyden av en baby som gråter og et mannskor i slutten av låta, sier Hovda.
Det hele passer godt med det overhengende spørsmålet som artisten spør seg med låta; hvor er grensen mellom kjærlighet og galskap?
I podkasten vår øverst i artikkelen kan du høre Kristine Hovda snakke om gal kjærlighet, Y-blokka og hva det vil si å være glad i noe du vet du kan bli fratatt.