På den andre siden bekrefter det at ingen av oss blir yngre. Jeg mener noe annet i begge tilfeller, men jeg kan jo bare mene hva jeg vil. Tross alt, å mene noe er jo jobben min.
Folk spør meg om de merkeligste ting. Men det merkeligste er det de ikke – eller i hvert fall svært sjelden – spør om: Hva slags kunst er det kunstkritikeren selv har hengende på veggen hjemme? Jeg har lyst til å si det er en plakat med the Ramones, noen midtsidepiker fra Aktuell Rapport årgang 1982, og en sånn fløyelsaffære med en sort panter, men det er ikke sant.
Hva slags kunst er det kunstkritikeren selv har hengende på veggen hjemme?
Gjennom årene har jeg faktisk klart å samle på meg en beskjeden liten samling kunst, men jeg nevnte dette med adressene først, for å gjøre det klart at jeg ikke bestandig rekker få opp noe på veggen før jeg må begynne å pakke. Det er et svært nomadisk liv som ligger bak meg. Det har ført til at ting ligger pakket ned i noens kjeller og loft i ti byer, i tre nasjoner. Noen ting er jeg usikker på hvor er, men jeg skal i hvert fall ha et litografi av Håkon Bleken, en svær tegning av Johanna Ellen, et maleri av Kirsten Opstad, og det portrettet av Hanne Kolstø av Erik Pirolt som er coveret på hennes første solo-plate «Riot Break» fra 2011. Et sted skal det også ligge en liten tegning av Charles Manson. Jeg mener alt dette er i huset, men ikke noe av det henger på veggen. For mye skråtak.
Men, det som faktisk henger der, og som konsekvent er blitt hamret opp, helt siden jeg fikk dem for 12-13 år siden, er to malerier av Stig Helliksen. Uten tittel, nesten over kanten til å være umulig abstraktekspresjonistiske, usignerte og udaterte – men jeg gjetter sent 1980-tall, eller tidlig 1990-tall. Helliksen døde ved et uhell i 2003, og etterlot seg en omfattende produksjon ingen ante omfanget av før etterpå. Han skal ha søkt Høstutstillingen én gang, men ellers bare holdt på for seg selv – låst seg inn i helgene med noen flasker rødvin og malt i vei. Ingen utstillinger, ingen offentlige fremstøt – kun produksjon, helt for seg selv.
Helliksen døde ved et uhell i 2003, og etterlot seg en omfattende produksjon ingen ante omfanget av før etterpå.
Så var jeg så heldig å bli involvert i et par utstillinger med utvalgte verker mot slutten av forrige tiår, og fikk i forbindelse med dette disse to. Siden da har de hengt på fire adresser (normalt ville det vært dobbelt så mange, men jeg er blitt litt stuck her hvor jeg er nå – det er en foreløpig rekord). Jeg går aldri lei av dem, til det skjer det for mye; egentlig er det ti malerier presset inn i hvert bilde. Som om den første impulsen har utløst en omfattende naturkraft, og som om det er foretatt kontinuerlige forsøk på å organisere det som foregår underveis.
Det trekker veksler på det såkalt «heftige» maleriet man kunne lokalisere til det delte Berlin i begynnelsen av 1980-tallet, hvor første og siste prinsipp var at man måtte male i en viss hastighet, det vil si så fort som mulig – men det river seg løs med en gang, og kanskje han malte de veldig fort, men det er som at de aldri vil bli helt ferdig. De minner meg på ting jeg liker å huske, og jeg har lært en god del av å ha dem nær meg til daglig. Hva det er som faktisk teller, og hvorfor det er viktig å huske hva som er viktig.