Det blir igjen en millimeter stubb, og to år senere er det blitt til et ugjennomtrengelig buskas, et sted mellom Albert Einstein og nettopp: pult. Derfor passerte det helt under radaren min at frisørene stengte i midten av mars, men det er jo logisk – det aller meste stengte jo. Selv måtte jeg vente helt til nå nylig med å komme meg til tannlegen, så det var flaks jeg ikke hadde tannpine.
Men, ikke alle har det forholdet til håret jeg har, og jeg skjønner frustrasjonen til de som oppsøker en frisør. Etterveksten er ikke den samme for alle. Ikke noe er det samme for alle. Kunsten, for å ta et nærliggende eksempel, er ikke en gang den samme fra den ene dagen til den andre for noen. Og, det er jo gitt, en fyr som meg merker når visningssteder for kunst plutselig ikke er åpne. I Oslo holdt fire gallerier åpent under den første, omfattende isolasjonen, med restriksjoner for hvor mange som kunne være i lokalet til samme tid, men jeg er usikker på hvorvidt det fungerte i en by hvor nesten alle satt hjemme.
Prinsippet om ettervekst gjelder jo ikke bare hår – det aller meste fungerer på den samme måten. Hvis vi tenker oss at Oslo som kunstby er en eneste svær hodebunn, klippet i en merkelig frisyre hvor noe er farget og annet krøllete, svir så av hele greia, selv om det ikke er akkurat det som har skjedd da – kan man se hvordan gjenveksten arter seg.
Som vi pleide å si i gamle dager: The whole point of destruction is to make space. Hvis det ligger noe i antakelsen at ikke noe blir som det var før – og jeg må innrømme at jeg har mine tvil; akkurat nå ser det ut til at det faktisk er som før, med det unntaket at alle har tørr hud på hendene etter antibac og at det er litt færre sitteplasser på bussen – sitter vi jo med et potensiale her.
Hvis infrastrukturen rundt kunstformidlingen på sikt blir redusert – og den kranglingen rundt Oslobiennalen som nå foregår, over noe lommerusk de ikke kan gjøre rede for, hjelper lite – og vi ender opp med høstutstillingen som eneste samlende punkt utenfor Astrup Fearnley-museet, og et svært museum for samtidskunst som uansett aldri åpner, så ligger det i kortene at andre kanaler vil etablere seg. Det er en naturlov.
Man snakker allerede om «Korona-kunst» som et samlende begrep, uten at det nødvendigvis betyr mer enn at den er laget i løpet av våren 2020, men – hey! – den kan komme til å fremstå som svært homogen om et tiår eller to. Ikke fordi den forandrer seg over tid, men fordi øynene som ser gjør det.
Der vil jo være et fellestrekk i selve utøvelsen; hva gjør billedkunstnere som får utstillingene sine avlyst og ellers går en usikker fremtid i møte? Vel, de gir faen, og fortsetter med å gjøre jobben sin, og der vil det selvsagt sette noen spor etter seg at tilblivelsen fant sted når verden slik vi skjønner den plutselig ikke lenger fungerte helt som den skulle.
Spør du meg fungerte den på mange måter bedre – jeg fikk stort sett være i fred, noe jeg ikke er alt for erfaren med. Jeg fikk ryddet litt i sysakene og gikk rent av tilbake til basics og malte akvarell om kvelden før jeg gikk å la meg. Det tok ikke lang tid før det å skrive ble sekundært – få ting gjør meg så godt som å plaske litt med dyre farger på dyrt papir mens jeg spiller LP-plater og fyller opp rødvin fra en treliters.
Nå er det jo på alt for mange måter sånn som det var før denne parentesen av anarkistisk selvstyre ga meg et mandat til å sove en uke. Gud skal vite jeg trengte det. Men nå? Nå bekymrer jeg meg seriøst for etterveksten, selv om den må komme.
Det bekymrer meg at kanskje ikke alle tenkte over hvordan det ville artet seg hvis sittende regjering hadde rukket å selge sykehusene til gevinstfokuserte spekulanter og outsourcet ambulansen, eller hvor direkte sosialdemokratisk verden fremsto når de fleste plutselig sto på scratch og trengte en form for støtte.
Ikke alle, selvfølgelig. Fordi, ingenting er det samme for alle. Det bekymrer meg ikke så mye at verden ikke vil være den samme, som det holder meg nervøst våken at den kanskje vil være nettopp det. Fordi selv er jeg det ikke. Spør du meg kunne vi fint ha det sånn et par, tre måneder i året, uansett om grunnen er en smitte eller ikke. Men, det er meg.
Unntakstilstand er noe jeg takler, siden jeg uansett lever i et, og for å være helt ærlig ser jeg tilbake på mine 80 tidligere faste adresser som en lang rekke av unntakstilstand. Hvor fast kan en adresse være? I tider som disse?
Når den irriterende tanken kryper opp fra den primitive avkroken i bakhodet hvor fint lite formuleres ellers; Levde vi egentlig i en fiksjon hele tiden? Tålte vi så dårlig å møte noe vi egentlig ikke har noe språk for? Noe vi fortsatt ikke helt vet hva er?
Og er det bare ren kjedsomhet som skremmer folk tilbake til det vante så snart de får en sjanse? Eller er det fornektelse? Vet dere hva, det er slett ikke bra for etterveksten, noe av det, og jeg tror det vil gjøre ting enda mer forskrudd enn de var. Men man kan jo ikke tvinge noen til å tenke, og – jeg kan ikke gjenta det ofte nok – det er selvsagt ikke det samme for alle. Det er det ikke en gang for noen.