– Først da er det kunst.
Utsagnet er et sitat fra romanens hovedperson Magnus. I hans nest beste teorioppgave har han lagt ut om intuisjon, realitetsorientering og åpenbaringer. Alt dette beskriver han som «en subtil prosess». Magnus er en mester til å lire av seg svada som dette. Det verste er at det virker! Eksaminatorer biter på, kolleger biter på, det samme gjør en rekke kvinner. Til og med museer, gallerister og kuratorer elsker ham.
Atelier og festlokale
Det de ikke vet er at Magnus garasje-atelierer oftere og oftere fungerer som festlokale og ikke arbeidssted. Om få uker er han hovedutstiller på Nordnorsk kunstmuseum. Uker blir til dager og til timer, i mellomtiden snurrer den unge kunstneren kuratoren rund lillefingeren, han nedlegger venninnen til dama han egentlig vil ha, og klarer det kunststykket å pådra seg klamydia.
Kulturprofil
Som gratis drinker, går sidene til den norske forfatteren Emmerentze Jervell, ned på høykant. De kan leses like raskt og hemningsløst som hovedpersonen Magnus lever livet sitt. Tidligere trodde han på kunsten og var velsignet med en egen skaperkraft, nå er han en tviler og får ingenting til – foruten å sjekke damer.
Handlingen foregår i Tromsø i mørketiden og tidlig kommer det fram at Magnus har en egen dragning til denne årstiden. Mulig kan dette oppleves litt søkt. Holder det ikke med at han både doper seg og drikker og tar med seg ukjente elskerinner hjem? Må han også like mørket? Eller er det også slik at denne tilsynelatende mørke siden hans bare er noe som er påkrevd, en del av imagen og identiteten – nettopp fordi han er kunstner?
Som leser er du aldri helt sikker på hvilken side av Magnus som er sann og hvilken som ikke er det. Et sted i teksten innrømmer han det selv, at han bare later som.
Parodi eller bare trist?
«Bra kunst om menn» virker lett, men er på mange måter samtidig vanskelig. Dessuten forteller den oss om en side av det norske kulturlivet som vi ikke ønsker å vite noe om. Noe avskyelig!
Boka har paralleller til den pågående rettssaken om den såkalte «kulturprofilen» som i løpet av ni år skal ha lokket med seg 13 kvinner, festet med dem og dopet dem, for så å voldta dem. Denne mannen er riktignok i 50-årene, og Emmerentze Jervells hovedperson Magnus, er ikke en gang 30. Men han er på god vei til å utnytte sin stilling.
Kulturlivet er vel ekte
Det første man tenker som leser er: Hvordan er det mulig? Det går jo ikke an! Kulturlivet er da grunnet på verdiene frihet, likhet og ikke bare brorskap, men også søsterskap? Kulturlivet fremmer da likestilling og ikke patriarkatet? Skal ikke kunsten vise det som er sant? Det som er ekte?
Fra stor til ussel
Skal vi tro Ellen Emmerentze Jervell er det nesten omvendt. Også tittelen peker på hvor tvetydig kulturlivet kan være.
«Bra kunst om menn», kan leses som minst to setninger: Det kan være en bok om bra kunst, og menn, eller det kan være kunst som omhandler menn. Hovedpersonen er like sammensatt. Han er plukket ut som hovedkunstner på Nordnorsk kunstmuseum, men er han sulten, da besøker han mamma. Trenger han varme og kjærlighet, sjekker han opp en tilfeldig dame, men er samtidig forelsket i Maria som han traff da han var 14.
Er det stort å være stor kunstner?
Kuratoren kaller ham selvkritisk, selvreflekterende og ydmyk, men vennen Petter kaller ham blasert. Navnet Magnus betyr stor. Han er en kunstner og er innkjøpt av Equinor. Men er det stort å være en stor kunstner? Og hva skal vi egentlig tro? Er kultur egentlig ukultur?