Det står skrevet i stein. Et dikt på et hushjørne. Et dikt i en undergang, oppunder mønet på byens bank, det er også et dikt sprayet på asfalten i bakken opp mot den berømte bøkeskogen i Larvik. Eller vent litt. Det var visst bare en påskrift.
Øker pulsen?
«Nå øker pulsen! Takk», står det. Etterfulgt av et rødt hjerte. Er dette poetiske ord? Nei, det viser det seg at dette kun er en munter påminnelse og ikke har noe med poesihovedstaden å gjøre. Andre tekster er spredt rundt i byen, 100 i tallet, de er derimot installasjoner knyttet til Poesiparken. Noen er dikt. Noen er sitat. Noen er norske. Noen er svenske. Ett er skrevet av Martin Luther King.
Fra industri til poesi
– Mange vil hevde at Larvik har vært en poesi-by lenge før ideen om å skape stedet om til «poesihovedstad» så dagens lys. Dette sier Bård Jacobsen, kultursjef i Larvik kommune.
Spesielt tenker han da på Poesiparken. Ideen om den ble lansert i 2006. Byens egen visesanger og poet Louis Jacoby, hadde feriert på en italiensk øy og sett at man der skrev dikt på stein og dekorerte byen med disse. Larvik var jo fra før av kjent for bergarten Larvikitt og kanskje fantes det en kopling her? Stein og poesi? Poesi på stein?
Men det lå også en dypere tanke bak. I følge Jacoby trengte Larvik en ny identitet. Byen var ikke lenger noen industriby. Så hva var den da?
Også poesifestivalen i Larvik er lagt ned. Byens første festival ble arrangert i 2016 og gikk tre dager til ende.
Kulturen som kom og gikk
Sliperiet og kulturskolen ligger nå i Hammerdalen der vi på slutten av 1600-tallet fant Norges største jernverk. En cellulosefabrikk lå også her, men i 2008 ble driften lagt ned.
I en doktorgradsavhandling «Kultursatsning og stedsutvikling» av Anne Meek, redegjøres det for Larviks vei fra industriby til kulturby. Kunstnerverkstedene i Hammerdalen, med Treschow Fritzøe som grunneier, var et slikt tiltak. I 2008 var 25 kreative næringer samlet i her.
I dag har nærmest alle kunstnerne flyttet ut fra det gamle industriområdet. Det var liv og røre og på en god dag var det barn på plenen og midt mellom dem en fargerik klovn som sjonglerte. I 2019 er det lite liv igjen. Bare mikrobryggeriet og Larvik museum holder området varmt. Stedets kafe, der det ble arrangert åpen mikrofon, visesang og diktopplesning, står nå tom.
Poeten slamrer med dørene
Også poesifestivalen i Larvik er lagt ned. Byens første festival ble arrangert i 2016 og gikk tre dager til ende. Fra dette tidspunktet hadde Larvik som poesihovedstad sin egen prosjektleder og festivalsjef Helle Riis. I 2017 var det ny satsing, men i 2018, ble ansvaret lagt over til Vestfold fylkesbibliotek og Helle Riis gikk tilbake til sin gamle jobb i nabobyen Skien. Også slampoetene gikk slukøra hjem.
Sommeren 2019 ble det i stedet inngått et samarbeid med Larvik og Stavern Litteraturfestival. I følge Jacobsen var dette en meget vellykket festival som traff et bredere publikum og der flere aktører samhandlet om programmet og gjennomføringen.
Her ble Wildenveys poesipris delt ut, det var poesislam og viser, men også det festivalen kalte «kremen av Norges kriminalforfattere».
På pallen av poesi
Poesifestivalen ble altså en litteraturfestival. Når Bård Jacobsen videre skal beskrive hvilke treningsstrategier kommunen vil benytte på sin vei mot å bli, ikke bare en poesihovedstad, men også Europas poesiby nummer en, da peker han på poster som:
Den kulturelle spaserstokken, poesiformidling rettet mot beboere på sykehjem, Poesifilm, andre samarbeidsprosjekter med Bølgen, byens kulturhus, fagseminarer f.eks. for bibliotekarer eller andre formidlere, flere slampoesikafeer for ungdom – og en årlig markering av Verdens poesidag.
Han vil også knytte poesisatsingen opp mot Fribyordningen og arrangere det han kalle åpne poesiarrangementer. Jacobsen poengterer likevel at alt dette avhenger av penger. – Hva som vil bli realisert fremover avhenger selvfølgelig av hvilken økonomi/budsjett kommunens poesisatsing får i 2020 og videre, sier han og røper at man i 2019 hadde et budsjettet på 500.000, et beløp som ble bevilget fra såkalte «udisponerte reformmidler».
Nummer en i Europa
Så spørs det om en liten by bestående av under 50.000 innbyggere kan bli en hovedstad, med 500.000 kroner til rådighet og 100 poetiske installasjoner. På kommunens nettsider stiller byen i alle fall sterkt i konkurransen med alle andre byer i Vestfold.
Flere forfattere er nemlig knyttet til Larvik. De er minst 60 i tallet. Navn som bør nevnes er Herman Wildenvey, Gunnar Reiss-Andersen, Bjørn Asmodt, Sigurd Mathisen og også nålevende Steinar Sørlie og Ingvar Ambjørnsen. Som om ikke dette skulle være nok er handlingen i Dag Solstads roman «gymnaslærer Pedersen» lagt til Larvik på 70-tallet.
– Kanskje vil satsingen på Larvik Poesiby rekruttere flere poeter i fremtiden, skriver kommunen retorisk på sine nettsider. Ingen dum tanke, hvorfor bli hovedstad? Og hvem skal plassere den kronen på Larviks hode? Gjør som Napoleon – kroner seg selv?
Lavt tempo, høy puls
– Å satse på kultursektoren er ikke nødvendigvis et trylleformular, skriver Anne Meek i sin doktorgradsavhandling. Bård Jacobsen på sin side virker svært fornøyd.
– Det har hittil vært gjennomført en rekke nye tiltak som et ledd i å utvikle og bygge Larvik som poesihovedstad, sier han. Skal han likevel peke ut et prosjekt som spesielt kan bygge opp under tittelen Poesihovedstad, må det være utviklingen av Poesiparken.
Idéinnehaveren her, Louis Jacoby, vil på sin side ikke uttale seg om Poesihovedstaden som prosjekt, men kun snakke om selve poesiparken.