Larvik vil være poesiens hovedstad, men poesifestivalen er historie - PLNTY | kulturmagasinet

Larvik vil være poesiens hovedstad, men poesifestivalen er historie

Oslo er Norges største by. Landets sete for poesi, ligger derimot i Vestfold. Byen heter Larvik. Et dikt i stein, på et hushjørne. Hvordan blir en industriby hovedstad i poesi? Og hvorfor er Poesifestivalen lagt ned?

Det står skrevet i stein. Et dikt på et hushjørne. Et dikt i en undergang, oppunder mønet på byens bank, det er også et dikt sprayet på asfalten i bakken opp mot den berømte bøkeskogen i Larvik. Eller vent litt. Det var visst bare en påskrift. 

Øker pulsen?

«Nå øker pulsen! Takk», står det. Etterfulgt av et rødt hjerte. Er dette poetiske ord? Nei, det viser det seg at dette kun er en munter påminnelse og ikke har noe med poesihovedstaden å gjøre. Andre tekster er spredt rundt i byen, 100 i tallet, de er derimot installasjoner knyttet til Poesiparken. Noen er dikt. Noen er sitat. Noen er norske. Noen er svenske. Ett er skrevet av Martin Luther King. 

Poetisk puls: Ikke all tekst er poesi. Denne påskriften tilhører ikke Poesiparken, men er likevel en tekst på eller i Poesihovedstaden Larvik. Foto: Marte Østmoe.

Fra industri til poesi

– Mange vil hevde at Larvik har vært en poesi-by lenge før ideen om å skape stedet om til «poesihovedstad» så dagens lys. Dette sier Bård Jacobsen, kultursjef i Larvik kommune. 

Spesielt tenker han da på Poesiparken. Ideen om den ble lansert i 2006. Byens egen visesanger og poet Louis Jacoby, hadde feriert på en italiensk øy og sett at man der skrev dikt på stein og dekorerte byen med disse. Larvik var jo fra før av kjent for bergarten Larvikitt og kanskje fantes det en kopling her? Stein og poesi? Poesi på stein? 

Men det lå også en dypere tanke bak. I følge Jacoby trengte Larvik en ny identitet. Byen var ikke lenger noen industriby. Så hva var den da? 

Også poesifestivalen i Larvik er lagt ned. Byens første festival ble arrangert i 2016 og gikk tre dager til ende.

Kulturen som kom og gikk

Sliperiet og kulturskolen ligger nå i Hammerdalen der vi på slutten av 1600-tallet fant Norges største jernverk. En cellulosefabrikk lå også her, men i 2008 ble driften lagt ned. 

I  en doktorgradsavhandling «Kultursatsning og stedsutvikling» av Anne Meek, redegjøres det for Larviks vei fra industriby til kulturby. Kunstnerverkstedene i Hammerdalen, med Treschow Fritzøe som grunneier, var et slikt tiltak. I 2008 var 25 kreative næringer samlet i her. 

I dag har nærmest alle kunstnerne flyttet ut fra det gamle industriområdet. Det var liv og røre og på en god dag var det barn på plenen og midt mellom dem en fargerik klovn som sjonglerte. I 2019 er det lite liv igjen. Bare mikrobryggeriet og Larvik museum holder området varmt. Stedets kafe, der det ble arrangert åpen mikrofon, visesang og diktopplesning, står nå tom.

Les Også:  Sigri Welhaven, en frodig kunstner med frodige skulpturer
Poetisk pris: Under Larvik og Stavern litteraturfestival 2019 mottok skuespiller Kåre Conradi Wildenvey poesipris på 25.000 kroner.

Poeten slamrer med dørene

Også poesifestivalen i Larvik er lagt ned. Byens første festival ble arrangert i 2016 og gikk tre dager til ende. Fra dette tidspunktet hadde Larvik som poesihovedstad sin egen prosjektleder og festivalsjef Helle Riis. I 2017 var det ny satsing, men i 2018, ble ansvaret lagt over til Vestfold fylkesbibliotek og Helle Riis gikk tilbake til sin gamle jobb i nabobyen Skien. Også slampoetene gikk slukøra hjem. 

Sommeren 2019 ble det i stedet inngått et samarbeid med Larvik og Stavern Litteraturfestival. I følge Jacobsen var dette en meget vellykket festival som traff et bredere publikum og der flere aktører samhandlet om programmet og gjennomføringen.

Her ble Wildenveys poesipris delt ut, det var poesislam og viser, men også det festivalen kalte «kremen av Norges kriminalforfattere». 

Bjerk møter bøk: Andre Bjerke er en av 100 poeter og diktere som er representert i Poesiparken i Larvik. Boken står ved Larvik bibliotek tett opp mot Bøkeskogen. Denne installasjonen er påkostet av en privatperson. Men de fleste av tekstene rundt om i byen er sponset av næringslivet.

På pallen av poesi

Poesifestivalen ble altså en litteraturfestival. Når Bård Jacobsen videre skal beskrive hvilke treningsstrategier kommunen vil benytte på sin vei mot å bli, ikke bare en poesihovedstad, men også Europas poesiby nummer en, da peker han på poster som: 

Den kulturelle spaserstokken, poesiformidling rettet mot beboere på sykehjem, Poesifilm, andre samarbeidsprosjekter med Bølgen, byens kulturhus, fagseminarer f.eks. for bibliotekarer eller andre formidlere, flere slampoesikafeer for ungdom – og en årlig markering av Verdens poesidag.  

Han vil også knytte poesisatsingen opp mot Fribyordningen og arrangere det han kalle åpne poesiarrangementer. Jacobsen poengterer likevel at alt dette avhenger av penger.  – Hva som vil bli realisert fremover avhenger selvfølgelig av hvilken økonomi/budsjett kommunens poesisatsing får i 2020 og videre, sier han og røper at man i 2019 hadde et budsjettet på 500.000, et beløp som ble bevilget fra såkalte «udisponerte reformmidler». 

Sjef: Kultursjefen Larvik kommune Bård Jacobsen, mener at Larvik har vært en poesi-by lenge før man fikk ideen om å skape stedet om til «poesihovedstad». Det er likevel ikke mer enn 40 år siden Larvik var en ren, eller rettere sagt, en ganske skitten, industriby. Foto: Larvik kommune.

Nummer en i Europa

Så spørs det om en liten by bestående av under 50.000 innbyggere kan bli en hovedstad, med 500.000 kroner til rådighet og 100 poetiske installasjoner. På kommunens nettsider stiller byen i alle fall sterkt i konkurransen med alle andre byer i Vestfold. 

Flere forfattere er nemlig knyttet til Larvik. De er minst 60 i tallet. Navn som bør nevnes er Herman Wildenvey, Gunnar Reiss-Andersen, Bjørn Asmodt, Sigurd Mathisen og også nålevende Steinar Sørlie og Ingvar Ambjørnsen. Som om ikke dette skulle være nok er handlingen i Dag Solstads roman «gymnaslærer Pedersen» lagt til Larvik på 70-tallet. 

– Kanskje vil satsingen på Larvik Poesiby rekruttere flere poeter i fremtiden, skriver kommunen retorisk på sine nettsider. Ingen dum tanke, hvorfor bli hovedstad? Og hvem skal plassere den kronen på Larviks hode? Gjør som Napoleon – kroner seg selv?

Les Også:  Raskt, røft og norsk – dette er Americana minus Amerika
Å reise kjerringa: Larvik by vil reise kjerringa og kaller seg poesihovedstad. Bysten av byens dikter Gunnar Reiss-Andersen har de imidlertid gjemt litt bort ved kanten av bøkeskogen. Foto: Marte Østmoe.

Lavt tempo, høy puls

– Å satse på kultursektoren er ikke nødvendigvis et trylleformular, skriver Anne Meek i sin doktorgradsavhandling. Bård Jacobsen på sin side virker svært fornøyd. 

– Det har hittil vært gjennomført en rekke nye tiltak som et ledd i å utvikle og bygge Larvik som poesihovedstad, sier han. Skal han likevel peke ut et prosjekt som spesielt kan bygge opp under tittelen Poesihovedstad, må det være utviklingen av Poesiparken. 

Idéinnehaveren her, Louis Jacoby, vil på sin side ikke uttale seg om Poesihovedstaden som prosjekt, men kun snakke om selve poesiparken. 

 

Close