Herfra til fremtiden er det omtrent 2,5 meter - PLNTY | kulturmagasinet

Herfra til fremtiden er det omtrent 2,5 meter

For meg fungerte det sånn: Etter et, selv etter min standard, sykt krevende år – og hvis du lurer på hva det vil si; my week beats your decade, og det er ikke noe jeg bare sier – som komprimerte ti harde år inn i en slags kondensert psykose, og hvor særlig den siste måneden hadde sporet av i reell galskap, sto jeg i begynnelsen av mars med to faste punkter i kalenderen.

Førstkommende helg skulle jeg holde en åpningstale for Unni Askeland og Per Heimly et sted i Finnskogen, og uken etter skulle jeg forelese om Motorpsycho på biblioteket i Bergen.
        Det var en mandag, og jeg var trøtt, i tillegg til at jeg alt etter som giftstoffene forlot kroppen skjønte nødvendigheten av å ta en time out. Jeg la meg til å sove mandag kveld, og med noen få tissepauser var det sånn jeg holdt på resten av uken. Når jeg så vidt fikk det med meg at alle måtte vaske hendene og at de stengte landet, med det resultat at alt det jeg skulle ble avlyst, tenkte jeg på det som en udelt god ting. Gjør fortsatt. For selv om jeg savner det å gni meg mot folk og sikle over dem, skal gud vite jeg trengte det avbrekket. Jesus, jeg lever plutselig et regelmessig liv og holder på å etablere rutiner og greier. Edru og rasjonell. Sykt. 

Men, det er meg. Når vi nå er blitt skvist inn i den dystopiske grenen av datert science fiction hvor nær sagt all mellommenneskelig interaktivitet foregår på skjermen, og samfunnet i det stille monteres ned, kan det se ut til at en majoritet faktisk ikke finner på noe bedre enn å se på Netflix og spise potetgull. Så er det i det siste et økende tilbud av diverse ting – konserter, forelesinger, technodisco og whatnot – distribuert over det samme nettet som holder alle fast i sofaen som rådyr blendet av trafikken, stående dønn stille i paralyse på motorveien.

Førstkommende helg skulle jeg holde en åpningstale for Unni Askeland og Per Heimly et sted i Finnskogen…

Men spørsmålet blir jo om det i realiteten utgjør noen forskjell hva du ser på skjermen når kroppen forfaller og vokser sammen med sofaen. Hvis vi tar et iskaldt glass vann og en reality check her og nå er det betimelig å stille seg selv det spørsmålet som ellers kun blir formulert av folk som spiser for mye pølser;
        Hvorfor er kulturen så viktig? Vi skal jo dø uansett? Det er i grunn en no-brainer; kan du ikke bare dø med en gang da, eller må du absolutt tjene din første million på å spekulere i boligmarkedet og sette minstepensjonister på gata først? Ikke at jeg er helt iskald i hjertet eller noe, men det er jo seriøst for mange folk på planeten, og 98 prosent av de hadde hatt det bedre et annet sted – det er da også en av grunnene til at pandemier oppstår. Fra planetens perspektiv er det jo vi som er problemet.

Les Også:  Fremvekst (skyllevannet fra oppvasken kan brukes til å brygge sterkt øl)

Hvorfor er kulturen viktig? Vel, det er i tider som disse, når det ikke lar seg gjøre å ta noe for gitt, at svaret på spørsmålet mer er noe man erfarer heller enn formulerer. Men jeg skal være sporty å si det kort og to the point: This is who we are.

… og uken etter skulle jeg forelese om Motorpsycho på biblioteket i Bergen.

Det kommer en melding fra en venninne som legger ut om alt hun skal gjøre når ting går tilbake til normalen, men jeg har ikke hjerte til å si det jeg tenker. At det ikke er viruset som bekymrer meg så mye som at du om litt vil bli utvist fra sosiale medier hvis du banner eller legger ut en selfie fra badet.
        Eller, bedre; at noen med interesse for å destabilisere det lille som er igjen av infrastruktur klarer å koble ut nettet. Tenk det. No more Netflix. Blir bråk da, tenker jeg. Men, foreløpig er vi i dette sårt tiltrengte lille pusterommet av tid for kontemplasjon, og enten vi ender opp som jegere og sankere, eller lobotomert kveg i et diktatur (det er vel det mest sannsynlige, gitt de visjonære evnene til folk flest), vil det likefullt være sånn: 

Vi vil ikke lenger være de samme. Det er allerede for sent, og det har ikke noe å si om denne situasjonen vedvarer en uke eller ti år, fordi vi bærer allerede merker etter det vi ikke vil bli kvitt. Når vi ser tilbake til dette øyeblikket om ti år vil vi tenke at det var her den digitale tidsalderen virkelig begynte. Eller, la oss være fryktløse og la det synke inn; definitivt sluttet.

Close