Andreas Reutz' koder dikterer datamaskinen å skape kunst - PLNTY | kulturmagasinet

Andreas Reutz’ koder dikterer datamaskinen å skape kunst

Andreas Reutz er i det eksperimentelle hjørnet. Mer tid gir ham rom for å utforske og teste ut kunstneriske hypoteser med AI. Hva skjer hvis han kanaliserer hele sitt fokus inn mot det han synes er mest spennende i øyeblikket: å få datamaskinen til å skape kunst?

– Lenge før jeg var interessert i kunst, var jeg interessert i data. Det har jeg brukt mye tid og energi på. Konseptet «data» fascinerer meg og jeg liker for eksempel å spille. Og i det siste er det kommet flere muligheter for å bruke «machine learning» – populært kalt AI. 

– Jeg maler fortsatt mye og da følger jeg endel regler. Men her er det få normer. Noe må passe inn… men det er en ekstremt spennende selvsensur i dette, sier datakunstneren. Andreas Reutz, «gorilla love», 2020.

Intelligens som ikke finnes ennå

Å kalle AI «Artificial Intelligence» synes Reutz er prematurt. For intelligensen finnes ikke helt ennå. Men man kan skrive mange gode algoritmer som klarer å lære ganske mye. Og AI eller ei, så er kunstprosjektets hensikt å ende opp med analoge produkter. Silketrykk. 

– Jeg har laget et par datasett hvor jeg for eksempel tok alle foto av bildene jeg har laget, som er noen hundre, og så vektet jeg de opp mot 20 000 kunstverk på nett.

Debututstillingen hadde han i mars 2019, da hovedsaklig maleri og skulptur. Denne våren, nærmere bestemt i mai skulle han ha utstilling i Galleri Kollekt og ytterligere to utstillinger i år. Det er ennå usikkert om den første blir gjennomført. Det jobbes med en backup-plan. 

Lærevillig datamaskin: – Den vet kanskje hva en dinosaur er for noe, så vet den kanskje at olje har en substans og farge. Den vet hva et insekt er, men i mitt datasett finner den bare tre hundre insektarter mot alle insektarter som finnes. Den prøver å gi informasjonen mening, sier Andreas Reutz. Andreas Reutz, «Oil 1», 2020.

Utfordrer med egne datasett

RunwayML er nyheten innen programvare. Det har allerede en god del tung koding og skrevne grunnalgoritmer, kan han fortelle, likevel gir det brukeren frihet til å lage egne datasett. 

– Jeg forsøker å skrive en egen kode for å få datamaskinen til å lage kunst, forklarer han. 

Udefinert: – Det er ikke et helt som et fotografi, og hvis det er det – hva i katta har du tatt bilde av her? spør Reutz. Andreas Reutz, «Oil 2», 2020.

Omgir oss med kunstig intelligens

Kunstig intelligens er noe vi omgir oss med til daglig og det handler om å simulere menneskelig intelligens. Vi bruker det i form av hjelpetjenester på telefonen, som Siri og Alexa eller Google Assistent. 

Maskiner programmeres slik at de skal tenke som mennesker og herme etter deres handlinger. Slik fremstår datamaskinen tilsynelatende intelligent. På telefonen finner du «smarte apper» som forsøker å forutse ulike ting, for eksempel hvor lang tid du vil bruke til jobben i dag. Men hvordan kan den skape noe så avansert som kunst – uten følelser?

Les Også:  Pippip Ferners samvittighet for plast
Dum som et brød: Grafisk designer og kunstner Andreas Reutz er tydelig på at AI for nå er for dum til å skape kunst, fordi kunst ikke kan skapes på bakgrunn av det ultimate bilde. Andreas Reutz, «Oil 4», 2020.

Skaper kunst via datamaskinen

– Jeg har laget et par datasett hvor jeg for eksempel tok alle foto av bildene jeg har laget, som er noen hundre, og så vektet jeg de opp mot 20 000 kunstverk på nett. Jeg sier at mine bilder har høyere verdi enn de andre bildene, og så sier jeg: «prøv å skape noe nytt».

Da går, ifølge Reutz, maskinen helt bananas. Den forsøker da å matche fargene i hans bilder opp mot eksempelvis Mona Lisa. 

– Jeg maler for eksempel ofte firkanthoder – hvordan i huleste passer det inn med alt det andre? 

Ikke like smart: Ta for eksempel ordkombinasjonen «blå hund». Den forstår riktignok blå og den forstår hund. Men ikke kombinasjonen. Andreas Reuts, «happy TO», 2020.

Dum som et brød

Datamaskinen blir således kunstnerens assistent. Han gjør det ikke enkelt for den. Når han forsøker å gi farge til, eller sette bilder til ord, beskylder han den for å være dum som et brød. Ta for eksempel ordkombinasjonen «blå hund». Den forstår riktignok blå og den forstår hund. Men ikke kombinasjonen. 

– Setter man et komma i mellom ordene blir den helt forvirra, mener Reutz. Men samtidig forklarer han at den fint kunne lage en perfekt blå hund, hvis han skriver det inn 20 000 ganger og den gjør feil eller rett. Han må bare lære den det først.

Kustnerisk frihet: Grunnen til å introdusere «machine learning» nå i kunst for min del, er fordi jeg mener det går an å skape noe som har en substans til tross for at AI er dumt, AI er ikke et menneske som har tenkt, AI har ingen visjon i seg selv. Andreas Reutz, «YES 2», 2020.

Blir det kunst?

På spørsmål om hva slags kunst det blir eller om det blir kunst av at en datamaskin sauser sammen noe informasjon, svarer Reutz at kunsten ligger i input – altså den informasjonen datamaskinen mates med. Det er jo hans egne bilder, ord, setninger og kode. 

Til tross for datamaskinens lave kunnskapsnivå, har den ifølge sin mester noen knagger å henge budskapet på – og han virker litt mer tålmodig med den når den har svart kunstnerisk på hans input:«You are an insect that turns into something useless as oil».

Close