En gang sto en vakker sveitservilla med detaljerte ornamenter og prydet stedet der en bygård i jugendstil nå tar oppmerksomheten. Det var opprinnelig en sommervilla med tilnavnet Punchebollen, bygget i 1838. I 1890-årene er urbaniseringen godt i gang på Frogner i Oslo. I bygården som erstatter villaen har en kino fått nytt liv etter å ha stått og forfalt i mange år. Frogner Kino er i motsetning til mange rivingsprosjekter i Oslo og landet forøvrig nå satt tilbake til sin originale stand.
Byen vokser
Tidligere var det skog der et hektisk byliv i dag finner sted i deler av hovedstaden. Slik har byer og tettsteder vokst og blitt til gjennom historien. Naturen har veket for urbanisering i form av fysiske bygg og behov for boliger til folk. Og man trekker fint på smilebåndet av å høre et fordums sus av klager fra de som bodde der.
Kunstner og maler Mathilde Dietrichson sukket og syntes de bodde – langt unna der vitalitet og intellekt ble utvekslet mellom folk i sentrums gater – der ute i «skoven» på Uranienborg.
Arkitekturtriennalen fokuserer på livskvalitet
Men om byen endres, må så mange bygninger rives? I fjor høst, under arkitekturtriennalen i Oslo, sto global oppvarming i sentrum. Det er krisetilstander i verden, havet stiger og ekstremværet øker. Triennalen påpeker også at idealer om likhet, velferd og livskvalitet er truet. Under tittelen «NOK: Arkitektur og nedvekst», ønsket man å undersøke hvordan begrepet nedvekst får konsekvenser for byene våre. Overraskende nok viser det seg at å bevare er miljøvennlig.
Med beslutningen om å rive kulturminnet Y-blokka i regjeringskvartalet i minne, er det relevant å se nærmere på deler av vår arkitektur- og byutviklingshistorie. I Oslo er det ikke første gang man tar bråtøffe beslutninger i byutviklingens tjeneste. Noe av det kan ses gjennom filmhistoriens linse:
Skandinavias første filmvisning
Skandinavias aller første filmvisning skjedde i Oslo. Ja, nettopp! I Circus Varieté i Christiania Tivoli. Her gjorde teaterdirektør Knut O. Tivander store penger på forestillingen «80 Dage rundt Jorden», og han drev teatervirksomhet her i årevis. For å tiltrekke seg det «bedre publikum» i Christiania, fikk han Tivoli pusset opp etter modellen i København. Han fikk reist en ny inngangsportal som ledet gjester inn i en nyrenovert hage, best kjent som Tivoliporten.
Christiania Tivoli
Siden overtok danske Bernhard Holger Jacobsen. Han oppgraderte Tivoli med praktbygget Tivoliporten, som ble oppført i 1890 i nyrenessansestil og gjorde Christiania Tivoli kjent både nasjonalt og internasjonalt. I andre etasje i Tivoliporten fant man kabaret-teateret Chat Noir, og her holdt dikteren Herman Wildenvey og Olaf Bull diktlesning, kåserier og fortellinger. Portbygningen ble revet i 1935 for å gi plass til Høyres Hus.
Tivoli ble revet i omganger. Den siste ikoniske bygningen med løkformede kupler – Tivoli Theater – ble revet i 1936, mens rådhuset var under konstruksjon.
Hvordan kan byene se ut?
Arkitekturtriennalen forsker på hvordan byene kan se ut om man setter livskvalitet foran økonomisk vekst. Og dersom man spør seg hvordan verdenen vår vil se ut om man setter mennesket og menneskets behov i sentrum, hvilke svar får man?
Uansett personlige arkitektoniske preferanser – noen liker greske søyler og andre liker betong – så handler livet i byer og steder om én viktig ting: å trives. Man oppdager at tilbakeblikk gir innblikk i et liv og røre som er gått tapt for alltid. Tilbake står en konform by på vei til å miste flere perler og steder som skaper engasjement. Svar på hvorfor man må rive så hyppig i Oslo by får man ikke før forskere har gjort jobben sin.
Ja, vi elsker at noen steller med byen
For oss som bare forsker av nysgjerrighet, begeistres vi over tanken på å ta «skoven» tilbake til byen. Det gir også en svært tilfredsstillende følelse at den nyklassisistiske og atmosfæriske kinoen fra 1926, i bygården i jugendstil i Frognerveien i Oslo, er tatt hånd om og stelles ned til minste detalj. Alt som betyr noe for menneskene i by og sted er å elske at noen gjør nettopp det.
Inspirert av en regjering som river viktig kulturarv, slik som Y-blokka i regjeringskvartalet, vil vi lage flere artikler om signaturbygninger vi kunne hatt glede av i Norge, men som politikere har besluttet revet på grunn av byutvikling.