Diktet er en hund - om poesi og kvinnekamp - PLNTY | kulturmagasinet

Diktet er en hund – om poesi og kvinnekamp

Bjørnstjerne Bjørnson valgte seg april. Vigdis Hjort velger seg mars. Åttende mars. For poesien står sterkt i kvinnekampen. Dikt kan gi trøst. Men dikt kan også bjeffe.

Dikt og poesi er derfor sterke midler i kvinnekampen. Av den grunn er Vigdis Hjort invitert av Poesiparkens venner til Larvik 8. mars.

– Dikt er min foretrukne lesning, sier Vigdis Hjort. Selv står hun for imponerende 30 romaner. 

De siste fem årene har det blitt en utgivelse i året. For boka «Arv og miljø» fikk hun i 2017 Nordisk råds litteraturpris. Det var likevel som poet hun debuterte. 10 år gammel fikk hun sitt første dikt på trykk i Dagbladet. 

Velger seg mars: Skal forfatter Vigdis Hjort velge en sjanger, da velger hun poesien. Skal hun velge en måned, da velger hun mars. Dato: Kvinnedagen 8. mars. Foto: Agnete Brun.

Skriver ikke om deg, nei

Hjort er et aktuelt navn i debatten om virkelighetslitteraturen. I et intervju med Hallgeir Opedal i BokPod, sier hun at det å skape et eget univers for å kunne skrive en historie, oppleves som helt unødvendig. Hjort ser likevel nødvendigheten av å kamuflere de personene hun skiver om. Har du mistanke om at nettopp du er en av hovedpersonene i hennes fortelling, da tar du helt feil!

Sprengladninger: Poesien kan endre etablerte og undertrykte strukturer. Dette mener redaktør og forfatter Amalie Kasin Lerstang. Foto: Kristine Helliesen.

Finner trøst i poesien

At det er en hårfin linje mellom litteratur og levd liv, er det likevel få som betviler. Når Hjort har det dårlig rent personlig, kan hun søke trøst i poesien. Når hun står fast i et skrivearbeid, gjør hun det samme. 

Vigdis Hjort står hun for imponerende 30 romaner, men foretrekker dikt

– Det kan hjelpe å skrive seg ut av ting, sier hun. Forfatteren mener også at det å lese en tekst kan gi en mulighet til å forstå både andre og selv. Men som hun sier: 

– Å lese er jo alltid mer avslappende enn å skrive selv.

Les Også:  Sigri Welhaven, en frodig kunstner med frodige skulpturer
Søstre i ånden: En eller to eller hundrevis av søstre er antologi med dikt om kvinner i kvinnekamp.

Bjeffer mot urettferdighet

– Å åpne maskinen for å skrive, er alltid et med stort ubehag, sier Hjort. Likevel må hun. 

Dette er i tråd med hennes kollega, forfatter Amalie Kasin Lerstangs utsagn:

– Det er ikke et spørsmål om å ville, men om å måtte. Lerstang mener her at poesien har et spesielt mandat fordi den gjerne må bidra til å endre etablerte og undertrykte strukturer. Poesi kan dermed bli et våpen, men også en døråpner. Et spark bak. 

Eller også kan poesien være et glefsende dyr. I følge den engelske poeten Juliana Spahr, kan et dikt sammenlignes med en hund. Teksten bjeffer med oss mot urettferdigheten, skriver hun. Til dette kommenterer Hjort: – Min hund bjeffer nok mot alt mulig! 

Vaktbikkje: Den engelske poeten Juliana Spahr sammenligner poesien med en bikkje. Den skal bjeffe mot urettferdighet.

Fransk åpning

Hvis Vigdis Hjort skal peke på en spesiell dikter med ekstra kraft, da velger hun Samuel Brecht! 

– Hvis det er dikt jeg bruker «mot makta og urettferdigheten» er det Bertolt Brechts samlede, utbryter hun. Men også Hjort kan benytte sterke metaforer. I et portrett av henne, skrevet av Niels Christian Geelmuyden, i boka «Grepet i ord»,  diskuteres forfatterens bok «Fransk åpning». 

– Jeg vil si at veldig mye av det mannlige blikket i vår kultur har karakter av fransk truse, sier Vigdis Hjorth

Tittelen kom ut i 2009 og henviser ikke bare til en fransk truse med et opphissende snitt, men kan også leses som et symbol på det kvinnelige kjønnet. Hvis Hjort skal beskrive plagget sier hun at «det rammer inn og fokuserer kjønnet på en veldig dramatisk måte». 

Sitt eget hav: Flere kvinnelige poeter sier de først føler seg frie når de ikke lenger er kvinne. Den cubanske poeten Dulce Maré Loynaz sier det slik – «I dikta mine er eg fri, dei er mitt hav».

Si det du skal si, poesi

Når Hjort snakker om fransk åpning, beskriver hun altså ikke bare om et minimalt stykke tøy, men mener at undertøyet peker på noe tendensiøst i samfunnet vårt. Til Geelmuyden sier hun:  

– Jeg vil si at veldig mye av det mannlige blikket i vår kultur har karakter av fransk truse!  

Forfatteren legger til at det mest sørgelige er at kvinnene selv har en tendens til å adoptere dette blikket. 

– Det er tragisk! sier Hjort, og fortsetter: –  Kvinnenes begjær er blitt begjær etter å bli begjært. Dette er også årsaken til at Vigdis Hjort ikke velger seg april som slik Bjørnstjerne Bjørnson. I stedet velger hun seg måneden mars. Åttende mars.

Close