Skulpturen er kunstens svarte kjole - PLNTY

Også Arne-Johan Rauan gikk veien via maleriet før karakterene hans materialiserte seg gjennom jern.

Han kaller seg selvlært, men har i virkeligheten gått to år på Mølla Kunstskole i Moss. Dessuten har han det i genene, i blodet, i fingrene. Arne-Johan er fjerde ledd av familiebedriften Rauan Jern mekaniske verksted i Tjølling i Vestfold.

– Opprinnelig var det ei landbrukssmie, forteller Arne-Johan, som ikke bare har arvet kunsten å sveise og smi. Også navnet går slekt og slekters gang. Bedriftens gründer, Arne-Johans oldefar, het Johan, sønnen hans ble døpt Arne, Arne-Johans far heter John Arne og sammen med ham, drifter nå Arne-Johan verkstedet.

Immature: Arne-Johan Rauan er opptatt av det forvridde og litt rare. Likevel framelsker han balansen i skulpturene sine. I dette arbeidet kan armene bare være til heft og forstyrrer det langstrakte uttrykket.

Jern og musikk

Daglig handler det om smijernsporter, stakitt og rekkverk, men Rauan Jr. er også utdannet mekaniker. Ikke nok med det. Arne-Johan sveiser også sammen noter.

Komponerer musikk. Fra tid til annen innkaller han profesjonelle musikere, deler ut de låtene han har skrevet, arrangerer konserter og legger ut på turné som bandet Bellman.

– Jo, kanskje bør den stå på en pidestall, men den kan like gjerne stå i en vinduskarm eller på ei hylle.

Spesielt i Russland og Kina liker de å høre Bellman spille.

– Kanskje sier det noe om oss her i vest, og våre fordommer, filosoferer Rauan, – men hver gang vi besøker disse landene, blir jeg overveldet av den varme og vennlige mottakelsen!

Inn på galleriet: Å vise fram skulpturene til gallerister kan være skummelt. Jeg kan ikke overbevise, sier Arne-Johan Rauan. – Enten så liker de det. Eller også ikke.

Noe i ryggen

– Skulpturmarkedet er ikke så enkelt, innrømmer Rauan som i dag har verkene sine både på Galleri Osebro i Porsgrunn og Galleri Ramfjord. Denne vinteren skal skulpturene hans også stilles ut Danmark. Kunstneren selger også privat.

En gang hadde han en kunde som kjøpte ni figurer. Rauan er ikke mannen som skryter, ikke heller var han tilstede da kvinnen kom for å hente kunsten, men gildt var det likevel. Lavmælt sier han at hun først kjøpte en, og at hun deretter ønsket seg flere.

Toppen: Innen kunstens hierarki er det mange som setter skulpturen på toppen. Men å kjøpe en skulptur framfor et bilde kan sammenlignes med å velge den røde kjolen framfor en sort.

Vil ha skulpturer

– Jeg skulle gjerne sett det hjemmet, innrømmer Rauan som ellers sitter igjen med et inntrykk av at flere kunstinteresserte liker skulpturer, vil ha skulpturer – at de er fascinert og forelsket i kunsten hans, de vet bare ikke hvor de skal plassere den hjemme.

Rauan selv mener det er en myte at en skulptur krever plass. Jo, kanskje bør den stå på en pidestall, men den kan like gjerne stå i en vinduskarm eller på ei hylle.

– Mine skulpturer gjør seg godt med trygg bakvegg, sier han.

Jern og metall: Rauans skulpturer er gjerne en motvekt til det perfekte og pene, men trives godt i klassiske og stilrene miljø.

Semiabstrakt

Rauan har rett. Skulpturenes materiale har en stabilitet og tyngde, men karakterene hans bøyer nakken. Er de introverte? Plaget? Dette er figurer som på mer enn ett plan trenger en vegg å støtte seg til.

– Jeg er ute etter en i gjenkjennbar form, forteller Rauan. I hver skulptur leter han etter det universelle, menneskelige, en kjerne, men også feil og mangler.

Slipper kontrollen

– Det hender jeg lager en skisse, innrømmer han, men i det samme han sier dette vrir han seg som om han selv var fanget. Som kunstner ønsker han ikke å bli låst. Ofte er det snarere tvert i om. Når du slipper kontrollen, først da blir resultatet bra.

– Først når du har lært deg et håndverk, kan du begynne å ødelegge, bryte ned og legge på.

– Jeg tror jeg har en løsning, men materialet oppfører seg annerledes enn forventet, og det jeg får blir noe annet enn jeg hadde tenkt, og ofte bedre. For er det ikke også slik blant oss levende? At det er utskuddene som er interessante?

Det musiske mennesket: Musikkomposisjonene og skulpturene er laget over samme lest. I bunn ligger en tanke, en skisse og en stemning, men uttrykket jobber seg fram av seg selv og resultatet kan bli forvridd, rart og det kunstneren kaller «semiabstrakt».

Som dryppstein

– Kanskje er de ikke så pene, kommenterer Arne-Johan Rauan og plasserer skulpturen «Discomfort» foran en hvit murvegg. Figurene hans trives best i klassisk, rene miljø, men han har også sett gallerister kople kunsten hans med både kolorister og figurative bilder på veggene. Selv synes han naturtro kunst er mindre spennende og lager gjerne noe som kan stå som en motvekt til det pene. Også her trekker kunstneren paralleller til musikken.

– Først når du har lært deg et håndverk, kan du begynne å ødelegge, bryte ned og legge på. Hele tiden må du likevel tenke balanse.

Å komponere en skulptur: Arne-Johan Rauan er industrimekaniker, musiker og skulptør. Alle det tre rollene er nært knyttet sammen.

Armene henger ned

I dette arbeidet mener Rauan et menneskes armer er med på å jobbe mot skulpturens langstrakte form. – De er motstreberske, sier han om armene som bare henger ned. I følge kunstneren forstyrrer det helheten.

Resultatet er skulpturer som kan minne om en kopling mellom Weidemanns langstrakte mennesker og klassisismens torsoer. Får han spørsmålet om hvorfor han ikke lager noe ordentlig, kan han svare at jo, han lager også smijernsporter, stakitt og rekkverk.

Et gjerde er som den kjolen en kunde mener hun trenger. Men å lage en skulptur er å skape det kunden egentlig higer etter. Skulpturen er kunstens svarte kjole.