Døden – så sentral i vår eksistens og likevel ubegripelig - PLNTY | kulturmagasinet

Døden – så sentral i vår eksistens og likevel ubegripelig

Damien Hirst skal ha ment at fascinasjonen for døden ligger i det at vi veier våre liv opp mot den. At døden er noe folk helst ikke snakker om. Den skyves unna og glemmes, men den er sentral i vår eksistens og likevel ubegripelig.

I tre søndager kan du følge vår serie «Tabuer i tid og kunst». 

– Huffa meg, nei og nei, er det slik du har det?

Slike kommentarer hører billedkunstner Christina Holm Disington ofte. Igjen har hun kommet til å male et bilde preget av en mørk palett. Bakgrunnen er sort. Modellen ligger i skygge.

For Disington er det mørke ikke knyttet til fare. Tvert i mot kan hun også føle at mørke kan være alt fra komisk til styrkende.

– Mørke kan også være berikende, sier hun.

Nekter ikke: Billedkunstner Christina Holm Disington lar seg ikke skremme av sin egen palett. Kanskje er den mørk, men det sorte er ikke farlig. Foto: Mona Moe Machava.

Tar publikum med på visuell og historisk gravferd

Oppmøte på foredraget «Døden i kunsten» kan vitne om det samme.

– Det var fullt hus på Bergen bibliotek, forteller Renate Rivedal. Hun er foredragsholder i kunstforedrag.no og rådgiver i Enhet for kulturformidling og deltakelse i Bergen kommune. 

Å male mørke behøver ikke å bety at kunstneren personlig har en dragning mot det okkulte eller det triste.

Under denne seansen tok Rivedal med seg publikum på en ferd, en visuell og historisk gravferd, fra den egyptiske dødeboka og fram til i dag. Rivedal pekte her på kunstnernes ulike teknikker når de lot døden tre fram i bildene.

– I renessansen og i barokken ser vi at døden gjerne blir brukt som en påminnelse, men og en moralsk pekepinn, forteller Rivedal og legger til at kunstnere på denne tiden gjerne bakte budskapet inn i metaforer og symbolisme. For dagens moderne menneske, er det ikke alle tegnene som er like åpenbare.

Til det svarte:  Maleriet «Norwegian Wodds» av Christina Holm Disington, kan tematisere menneskets tiltrekning av mørke.

Behøver ikke dras mot det triste

Å male mørke, behøver i følge Rivedal ikke alltid å bety at kunstneren personlig har en dragning mot det okkulte eller det triste. Det kan like gjerne være andre veien, mener hun og trekker spesielt fram den engelske samtidskunstneren Damien Hirst. 

– Kunsten hans er morbid, men han skal selv ha sagt at det ikke er et ønske om et mørke, men snarere en feiring av livet. Som svar på  hvorfor han er så fascinert av døden skal Hirst en gang ha svart følgende:

– Fordi det er den vi veier våre liv opp mot. Døden er noe folk helst ikke snakker om. Den skyves unna og glemmes, men den er sentral i vår eksistens og likevel ubegripelig.

Les Også:  Fordypningens mester, forenklingens minimalist
Foredrag om døden: Renate Rivedal holder gjerne foredrag i regi av kunstforedrag.no. Det var bildene til Frida Kahlo som trakk Renate Rivedal mot temaet døden i kunsten.
Foto: Kirsten Hauge Klemsdal.

Plukk opp og lim inn

– Ikke alle «Knauser» minner Riverdal oss om, og sikter til et begrep som har oppstått i kjølvannet av Karl Ove Knausgårds forfattersuksess «Min kamp». Hun mener det kan være sunt å skille kunstner og produkt. Heller ikke motiv og kunstner henger alltid i hop. Rivedal peker her på det faktum at kunstnere like gjerne kan plukke opp tendenser og stemninger andre steder. 

Ikke alltid er de sin egen eneste kilde. Nettopp dette er kunstneres kanskje mest verdifulle egenskap, nettopp å se samfunnet fra utsiden, bruke det som sitt repertoar og se ting fra ulike vinkler?

Kunstneren Damien Hirst er kjent for å være fascinert av døden. Han skal forklart:  – Fordi det er den vi veier våre liv opp mot. Døden er noe folk helst ikke snakker om. Den skyves unna og glemmes, men den er sentral i vår eksistens og likevel ubegripelig. Foto: Mona Moe Machava.

Sånn er du og sånn er det

– Jeg tenker at vi som mennesker dør flere ganger, sier billedkunstner Christina Holm Disington og mener at viktige overganger og endringer i livet gjerne kan oppleves som en salgs død. 

– Vi er i en evig forandring, bekrefter Renate Rivedal og det hender jo at vi ikke kjenner igjen oss selv, det være seg utsagn eller også bilder. Ikke desto mindre har portrettet hatt en stor betydning opp gjennom kunsthistorien. Å få sitt bilde blir en type balsamering av personen og gjør at minnet av ham eller henne lever videre.

Klisje. I en serie inspirert av det religiøse motivet av Maria med en dødende Jesus i fanget, har Christina Holm Disington malt bilde «Pietà Memomorized». Selv mener hun dette leker med en klisje, og det sørgmodige kan tippe over i humor.

Ikke borte før navnet er glemt

–  Å ha et bilde av den døde gjør at personen på sett og vis får evig liv, sier Rivedal og viser til jødisk tradisjon der du som menneske ikke er borte før navnet ditt er glemt. Innen denne troen dør du to ganger, forteller Renate Rivedal.

 – Den ene gangen er når hjertet ditt slutter å slå, den andre gangen når noen seier navnet ditt for aller siste gang.

Mørkere, klokere

Det var interessen for Mexicanske Frida Kahlo som trakk foredragsholder og rådgiver Renate Rivedal mot død og mørke. På slutten av livet var kunstneren preget av store smerter og etter mer eller mindre vellykkede operasjoner.

Les Også:  Malin Bülows elastiske univers

– På grunn av hennes dårlige helse var nok døden, eller tanken på døden, til tider befriende, mener Rivedal og viser til et av Kahlo sine mange selvportrett der hun har malt et kastemerke i egen panne. 

Overgang er død. Kunstner Christina Holm Disington mener at overganger i livet kan sammenlignes med en type død. «There are mothers for everything» kan illustrere en mors kjærlighet til et barn som fortsatt er hennes barn, men likevel ikke lenger et barn.

Kahlo med dødningehode i pannen

Inne i sirkelen er det et dødninghode. Kahlo er ikke alene om å male inn sin egen død. Mer vanlig er det å male andre mennesker som ligger for døden. Å male døden kan, i følge Rivedal, ha ulike funksjon.

– Motivet kan være personlig og de ønsker å bearbeide egen sorg. Samtidig løfter de fram et tema som vi mennesker ellers synes er vanskelig. Et tema som vi frykter, sier hun og filosoferer videre:

Det å debattere, diskutere og vise opp smerte, noe av det mest fornuftige vi kan gjøre.

– Vi liker jo ellers å ha kontroll over livet, men hva som skjer etter døden, det kjenner vi ikke til. Her er har vi ikke svar. Vissheten om at det er et liv også etter døden har mer og mer forsvunnet i og med mangel på en tro, mener hun. Døden blir mer og mer fjern for oss også fordi ikke lenger pleier våre egne.

Å tie er ikke gull

Møtet mellom død og levende behandler Christina Holm Disington i bildet «Pietà Memomorized». Her har hun latt seg inspirere av Michelangelos kjente skulptur og positur der Jesus ligger død over Marias fang. Disingtons innrømmer at den nesten er en klisje –  det bikker over i humor.  For også slik kan døden behandles.

– Lar vi oss skremme av det sorte og det mørke? spør Disington, men ber oss tenke. For hva skjer hvis vi tar avstand fra alt dette og fornekter smerte, psykisk sykdom eller annen menneskelig smerte?

Skal vi tro Disington er det å debattere, diskutere og vise opp smerte, noe av det mest fornuftige vi kan gjøre.

– Det er selve benektelsen som er farlig.

Close