Portrett av en sjel - PLNTY | kulturmagasinet

Portrett av en sjel

Hva er et menneske? Kropp eller sjel? I over 2500 år har spørsmålet plaget menneskene. Fotograf Lene Marie Fossen mente at flere år med sykdom tok henne nærmere sjelen.

 

I en samtale mellom fotograf Lene Marie Fossen og Morten Krogvold sier Lene Marie Fossen at hun nok ikke hadde kommet så nær sin egen sjel, hvis det ikke hadde vært for alle årene som syk. 

Narret puberteten

Etter 15 år med anoreksi, har hun nesten ingen kropp tilbake. Hun har narret puberteten, lurt sin egen kvinnelighet, holdt utviklingen tilbake, vist fingeren til kroppens aldring. Prosjektet hennes begynte da hun var 10. Det å bli voksen virket så skummelt Fremmed. Fryktelig! Lene Marie ønsket å fryse tiden. Forbli et barn. I dokumentaren Selvportrett, ser vi hvordan tiden gjør revansje og tar hevn. 

Krakkelering: Lene Marie Fossens ønsket å stoppe tiden og forbli et barn. Som location for mange av sine selvportrett brukte hun et nedlagt, forvitret sykehus i Hellas. Bygget og kroppen hennes var av samme forfatning.

De skjønne sårene

For samtidig som fotograf Fossen fordyper seg andres arr og rynker, gamle kloke fjes og ansikt der historier står skrevet inn med skarp fyllepenn, der andre ser forfall og sår, ser hun styrke. 

I sær i gamle ansikter fanger hun skjønnheten, klokskapen og visdom. Ved hjelp av kameralinsen borrer hun seg inn i redselen til flyktningbarna som kommer i land etter flere uker i åpen båt over Middelhavet. Fossen ser dem, dokumenterer frykt og sinne, men også håp. Når hun selv blir utsatt for en trafikkulykke, og i tillegg kjemper mot anoreksi, går hennes eget håp tapt. 

Regissør Espen Wallin har sammen med Margreth Olin og Katja Høgset laget filmen «Selvportrett». Under prosessen møtte de stadig på nye etiske utfordringer. Filmen som skulle bli Fossens anker og medisin, var den forsvarlig å lage?

Kroppen som fengsel

Før dette har hun imidlertid arbeidet med en serie av selvportrett. Her går Fossens kropp nesten i ett med rommets avflassende maling og tekstiler på forråtningens rand. 

Kanskje er det heller ikke tilfeldig at kunstneren har valgt et nedlagt sykehus som location? Kanskje er det heller ikke tilfeldig at fotografiene må tas i Hellas, filosofiens vugge? Religionsforsker Dag Øistein Endsjø, sier til forskning.no at de gamle grekerne var perfeksjonister på alle nivå, både når det kom til kropp og sjel. Kropp og sjel var ett. 

Platon snudde på denne tesen, forhøyet det åndelige og kalte kroppen sjelens fengsel. 

Regissør Espen Wallin ble Lene Marie Fossens mentor. Meningen var å hjelpe henne med bildene. Deretter kom tanken på et samarbeid og en dokumentarfilm.

Setter sykdommen til side

Når Fossen skal skildre sin egen sykdom, benytter hun seg av lignende metaforer. Å være inne i en syk kropp skildres som å befinne seg i en brennende bygning. 

Videre sammenligner hun kroppen med et falleferdig hus, grunnmuren forvitrer, taket er lekk. Hun ser fortvilet rundt seg. Når alt forfaller, hvor skal en da begynne å pusse opp? 

Fotograf Lene Marie Fossen var med på prosjektet helt til filmen var klar.

Men Fossen har så mye hun skal utrette. Så mange bilder hun må ta. Talentet driver henne videre. Et talent som Morten Krogvold aldri har sett maken til. I likhet med Fossens første psykolog, evner Krogvold å sette sykdommen til side og se Lene Marie Fossen som den unike fotografen hun er. Ikke som kvinnen med den grusomme sykdommen. 

På Shoot Gallery i Oslo kan du finne utstillingen «The Gatekeeper» med Lene Marie Fossens selvportrett, 16 totalt. Foto: Lene Marie Fossen, Untitled Chios 8080971 (2017).

Bytte sykdom med suksess

Nettopp dette var prosjektet også til regissørene av filmen Selvportrett, Margret Olin, Katja Høgset og Espen Wallin, som i disse dager har premiere over det ganske land.

Regissør Espen Wallin kom først inn i Fossens liv som mentor. Hun trengte teknisk hjelp med programmering og redigering av bildene sine. De to ble venner og Wallin ønsket etter hvert å hjelpe henne ikke bare med fotografiene, men for at hun skulle få større anerkjennelse som kunstner.

– Håpet var at dette kunne ha betydning  for hennes tilfriskning, sier regissøren. Wallins mest nærliggende tanke var å gripe til Fossens eget kunstneriske verktøy.

Fossen selv mente hun trengte sykdommen. Den var hennes eneste trygghet. Men kunne den erstattes med noe annet? Erstattes med suksess? 

Lene Marie Fossen ønsker å bli husket som en fotograf, ikke hun med anoreksi. Samtidig ønsket hun at selvportrettene kunne vise hva sykdom kan gjøre med en kropp.

Kameraets stemme

Lene Marie Fossens likte Wallins idé om å lage film. I 2014 startet de med de første opptakene til det som skulle bli dokumentarfilmen om hennes virke. 

Fototalentet driver henne videre. Et talent som Morten Krogvold aldri har sett maken til.

– Det var regi  og manus hele veien, sier Wallin men legger til at det jo er vanskelig å skulle forutse hva som vil skje fremover i noens liv. Regissøren fortsetter: –Vi fulgte Lene slik hennes liv utfoldet seg og ville fortelle hennes historie.

Ettersom sykdommen gnager på Fossen, er det likevel den som tar styringen. Selv beskriver Fossen det som om hun er drevet av to krefter. Den talentfulle og den syke. Som fiender kjemper de mot hverandre. 

Morten Krogvold roste Lene Marie Fossen for sin gode utnyttelse av rommet. Aldri hadde Krogvold møtt et større talent. Foto: Lene Marie Fossen, Untitled Chios 8042605, (2017)

Sitt eget regime

I filmen er Fossens egne bilder et bærende element, men også det hun faktisk sier. Stemmen tilhører en jente på 10, men innholdet og kunnskapen i den tilhører en klok nonne styrt av sitt eget strenge regime. 

Regissør Wallin innrømmer at man under prosjektets gang stadig møtte på nye utfordringer. Hva var etisk forsvarlig? Ble filmopptakene for stor påkjennelse for henne? 

Prosjektet bidro med et positivt moment i Lenes liv, men det var viktig at det ikke kom i veien for hennes helse.

– Det var mange valg å ta, innrømmer Wallin, – Det var fint å være tre regissører i en i slik prosess. 

Lene Marie Fossen narret puberteten og ideen om å forbli et barn førte henne i døden. I filmen Selvportrett, og ikke minst i Lene Maries Fossens egne bilder, lever likevel sjelen hennes videre.

Inntil døden

Fotograf Lene Marie Fossen var med på prosjektet helt til filmen var klar sommeren 2019. Hun godkjente klipping og hadde kommentarer til det siste. 

– Det var ferdig film før hun døde, opplyser Wallin. Dokumentaren Selvportrett skulle være Fossens anker.

Men på dette tidspunktet hadde sykdommen vunnet. Ved å unngå å gi den næring, klarte Fossen å narre puberteten og holde kvinneligheten på avstand. Ideen om å forbi et barn førte henne i stedet inn i døden, men i filmen Selvportrett, og ikke minst i Lene Maries Fossens egne bilder, lever sjelen hennes videre.

Close