I en samtale mellom fotograf Lene Marie Fossen og Morten Krogvold sier Lene Marie Fossen at hun nok ikke hadde kommet så nær sin egen sjel, hvis det ikke hadde vært for alle årene som syk.
Narret puberteten
Etter 15 år med anoreksi, har hun nesten ingen kropp tilbake. Hun har narret puberteten, lurt sin egen kvinnelighet, holdt utviklingen tilbake, vist fingeren til kroppens aldring. Prosjektet hennes begynte da hun var 10. Det å bli voksen virket så skummelt. Fremmed. Fryktelig! Lene Marie ønsket å fryse tiden. Forbli et barn. I dokumentaren Selvportrett, ser vi hvordan tiden gjør revansje og tar hevn.
De skjønne sårene
For samtidig som fotograf Fossen fordyper seg andres arr og rynker, gamle kloke fjes og ansikt der historier står skrevet inn med skarp fyllepenn, der andre ser forfall og sår, ser hun styrke.
I sær i gamle ansikter fanger hun skjønnheten, klokskapen og visdom. Ved hjelp av kameralinsen borrer hun seg inn i redselen til flyktningbarna som kommer i land etter flere uker i åpen båt over Middelhavet. Fossen ser dem, dokumenterer frykt og sinne, men også håp. Når hun selv blir utsatt for en trafikkulykke, og i tillegg kjemper mot anoreksi, går hennes eget håp tapt.
Kroppen som fengsel
Før dette har hun imidlertid arbeidet med en serie av selvportrett. Her går Fossens kropp nesten i ett med rommets avflassende maling og tekstiler på forråtningens rand.
Kanskje er det heller ikke tilfeldig at kunstneren har valgt et nedlagt sykehus som location? Kanskje er det heller ikke tilfeldig at fotografiene må tas i Hellas, filosofiens vugge? Religionsforsker Dag Øistein Endsjø, sier til forskning.no at de gamle grekerne var perfeksjonister på alle nivå, både når det kom til kropp og sjel. Kropp og sjel var ett.
Platon snudde på denne tesen, forhøyet det åndelige og kalte kroppen sjelens fengsel.
Setter sykdommen til side
Når Fossen skal skildre sin egen sykdom, benytter hun seg av lignende metaforer. Å være inne i en syk kropp skildres som å befinne seg i en brennende bygning.
Videre sammenligner hun kroppen med et falleferdig hus, grunnmuren forvitrer, taket er lekk. Hun ser fortvilet rundt seg. Når alt forfaller, hvor skal en da begynne å pusse opp?
Fotograf Lene Marie Fossen var med på prosjektet helt til filmen var klar.
Men Fossen har så mye hun skal utrette. Så mange bilder hun må ta. Talentet driver henne videre. Et talent som Morten Krogvold aldri har sett maken til. I likhet med Fossens første psykolog, evner Krogvold å sette sykdommen til side og se Lene Marie Fossen som den unike fotografen hun er. Ikke som kvinnen med den grusomme sykdommen.
Bytte sykdom med suksess
Nettopp dette var prosjektet også til regissørene av filmen Selvportrett, Margret Olin, Katja Høgset og Espen Wallin, som i disse dager har premiere over det ganske land.
Regissør Espen Wallin kom først inn i Fossens liv som mentor. Hun trengte teknisk hjelp med programmering og redigering av bildene sine. De to ble venner og Wallin ønsket etter hvert å hjelpe henne ikke bare med fotografiene, men for at hun skulle få større anerkjennelse som kunstner.
– Håpet var at dette kunne ha betydning for hennes tilfriskning, sier regissøren. Wallins mest nærliggende tanke var å gripe til Fossens eget kunstneriske verktøy.
Fossen selv mente hun trengte sykdommen. Den var hennes eneste trygghet. Men kunne den erstattes med noe annet? Erstattes med suksess?
Kameraets stemme
Lene Marie Fossens likte Wallins idé om å lage film. I 2014 startet de med de første opptakene til det som skulle bli dokumentarfilmen om hennes virke.
Fototalentet driver henne videre. Et talent som Morten Krogvold aldri har sett maken til.
– Det var regi og manus hele veien, sier Wallin men legger til at det jo er vanskelig å skulle forutse hva som vil skje fremover i noens liv. Regissøren fortsetter: –Vi fulgte Lene slik hennes liv utfoldet seg og ville fortelle hennes historie.
Ettersom sykdommen gnager på Fossen, er det likevel den som tar styringen. Selv beskriver Fossen det som om hun er drevet av to krefter. Den talentfulle og den syke. Som fiender kjemper de mot hverandre.
Sitt eget regime
I filmen er Fossens egne bilder et bærende element, men også det hun faktisk sier. Stemmen tilhører en jente på 10, men innholdet og kunnskapen i den tilhører en klok nonne styrt av sitt eget strenge regime.
Regissør Wallin innrømmer at man under prosjektets gang stadig møtte på nye utfordringer. Hva var etisk forsvarlig? Ble filmopptakene en for stor påkjenning for henne?
Prosjektet bidro med et positivt moment i Lenes liv, men det var viktig at det ikke kom i veien for hennes helse.
– Det var mange valg å ta, innrømmer Wallin, – Det var fint å være tre regissører i en i slik prosess.
Inntil døden
Fotograf Lene Marie Fossen var med på prosjektet helt til filmen var klar sommeren 2019. Hun godkjente klipping og hadde kommentarer til det siste.
– Det var ferdig film før hun døde, opplyser Wallin. Dokumentaren Selvportrett skulle være Fossens anker.
Men på dette tidspunktet hadde sykdommen vunnet. Ved å unngå å gi den næring, klarte Fossen å narre puberteten og holde kvinneligheten på avstand. Ideen om å forbi et barn førte henne i stedet inn i døden, men i filmen Selvportrett, og ikke minst i Lene Maries Fossens egne bilder, lever sjelen hennes videre.