– Min mormor ble gjerne omtalt som «Norges svar på Coco Chanel». Dette sier Tone Bøhle. Sammen med søsteren Anne, er Tone Gulbrandsens eneste barnebarn. Tone var 28 år da den anerkjente mormoren døde. I perioder bodde de to under samme tak i Gulbrandsens lekre leilighet i Oslo og Tone kan ennå huske henne som en enormt hardt arbeidende kvinne.
– Ja, innrømmer Bøhle, – mormor kunne på mange måter minne om en diva, men hun var ingen diva!
Når stil kommer innenfra
– Hennes personlige klesstil må kom nok innefra, mener Mats Linder, spesialist på norske designikoner, og tror Nora Gulbrandsen ikke koketterte, men samtidig fremsto hun som en ekstremt bevisst kvinne som fremviste en eksklusiv livsstil og representerte en moderne nytelseskultur.
Etter krigen preges designen hennes av et mer organisk dekor
Leiligheten hennes i Oslo, beskriver Linder som i en klasse for seg, den var topp moderne, funkis og art deco.
Vakre hverdagsvarer
Epokens parole lød; Vakrere hverdagsvarer! Mottoet var hentet fra svensken Georg Paulsson. I 1919 ga han ut en bok med samme tittel. I Norge kunne vi ikke være dårligere. Under inspirasjon av både Svenska Slöjdföreningen og Tysklands Deutscher Werkbund, oppsto Foreningen Brukskunst.
En retoriker?
I staben satt gullsmed og lærer ved Statens håndverks- og kunstindustriskole Jacob Prytz, kunsthistoriker og professor Carl W. Schnitler og museumsmann Kielland.
Riktig hvordan disse fornemme menn fikk øynene opp for Nora Gulbrandsen, er det ingen som riktig vet. Kan det ha vært at Prytz, som da han underviste på Kunst- og håndverksskolen, falt for Noras lette, enkle og moderne formspråk? Var hun ikke bare dyktig i sitt fag, men også en retoriker?
Stilsikker og ambisiøs
Rett etter endt utdannelse ved Statens håndverks- og kunstindustriskole ble Nora Gulbrandsen regelrett headhuntet som kunstnerisk leder ved Porsgrunds Porselænsfabrik.
Mye tyder på at det nettopp var slik man hentet inn ny og frisk arbeidskraft. Hendelsen kan likevel beskrives som sensasjonell. I 1917 giftet hun seg, fikk en datter i 1919, og skilte seg i tre år etter. Allerede det følgende året startet hun på ved SHKS.
Forut for sin tid
Når hun nå, i 1928, inntar posisjonen direkte under Porsgrunds Porselænsfabriks direktør Andreas Keim er hun ikke bare fabrikkens kunstneriske leder, men også en fraskilt alenemor.
Nora Gulbrandsen ble headhuntet som kunstnerisk leder ved Porsgrunds Porselænsfabrik
– Jeg har inntrykk av at hun hadde en veldig god avtale, sier kunsthistoriker Mats Linder og tilfører:
– På den tiden måtte kvinner ofte nøye seg med både 30 – 40 prosent mindre gasje enn en mann i tilsvarende stilling.
Drømte om å bli arkitekt
Nora Gulbrandsen skal ha vært interessert i all type design og ikke kun formgiving og dekor av porselen. I 1928 deltok hun på Landsutstillingen i Bergen med designet tapet. Året etter konkurrerte hun i kirketekstiler som skulle benyttes i Nidarosdomen. Det vant hun med en messehagel. Hun laget brosjer i sølv for David-Andersen.
– Etter eksamen artium som hun fullførte i 1914, drømte hun om å bli arkitekt, røper Tone Bøhle og forklarer på det viset mormorens gjennomførte sans for de rene, linjene og grunnelementene sirkelen, kvadratet, kubene og klotformene.
– Mange designere på den tiden skuet til Tyskland og Tsjekkia, forteller Mats Linder, man apet gjerne etter suksessdesignere der, men Gulbrandsen hermet aldri!
Galleri Gulbrandsen
Da andre verdenskrig brøt ut ble naturlig nok produksjonen ved Porsgrunds Porselænsfabrik bremset. Nora Gulbrandsen slutter der i 1945. Som en respons på varemangel og også arbeidsplasser, blir hun, etter krigens slutt. Designeren er en av mange som starter sin eget keramikkverksted.
Nora Gulbrandsen skal ha vært interessert i all type design og ikke kun formgiving og dekor av porselen
Materialene legger andre premisser. Produktene blir grovere og ofte nøyde man seg med å legge glasur i kun en farge. Guldbrandsens stramme kjennemerke blir mindre strengt, men preges nå av et mer organisk dekor.
– Som leder av egen virksomhet fikk hun nok ikke utfolde seg i like stor grad, forteller Linder som også peker på periodens mangel på gode materialer.
– Produksjonen hennes nå er mer ujevn, innrømmer han.
Nora Gulbrandsen er like fullt et navn med gullkant.
– Hun en designer i verdensklasse og fortjener større internasjonal eksponering, mener Linder.
Så langt finnes det likevel ingen store verk om henne, heller ingen separatutstillinger, dette til tross for at hun blant både samlere og kjennere omtales som et norsk designikon.
Mats Linder, som opprinnelig er fra Sverige, våger seg på et eksperiment:
– Tenk hvis Gulbrandsen hadde vært svensk. Da tror jeg hun hadde hatt sitt eget museum!