Da Edvard Munch kjøpte sitt første kamera i 1902, visste han lite om at han skulle bli en av de aller første vi kjenner som tok «selfies». Senere vet vi at nyere norske og gjerne kvinnelige kunstfotografer på samme måte har brukt seg selv som objekt i kunstfoto. Her kan vi nevne både Vibeke Tandberg og Anja Niemi – om enn noe mer regissert i sin form.
Stilte aldri ut fotografiene
Munch stilte aldri ut bildene sine. Han eksperimenterte med kameraet, ofte med seg selv foran linsen. Men i Kode kunstmuseum i Bergen er utstillingen allerede inne i sin siste uke: «Det eksperimentelle selvet. Edvard Munchs fotografier» og vises i Rasmus Meyers samlinger, KODE 3.
Så hvorfor ble kameraet et viktig verktøy for Munch? Rett og slett fordi han var nysgjerrig på det og fordi han lot seg forbause over virkningene kameraet ga ham.
Selv visste Edvard Munch lite om at han skulle bli en av de aller første vi kjenner som tok «selfies»
– Når jeg engang blir gammel og ikke har noe bedre å foreta mig enn at sysle med en selvbiografi, da skal også alle mine fotografiske selvportretter frem i dagens lys, skal han ha sagt om fotograferingen sin.
Munchs dagligdagse motiver
I utstillingen er kunstneren avbildet på nerveklinikken, på stranden og i hagen på Ekely. Selv mente han at det var det utprøvende og poetiske i gjengivelsene han ble tiltrukket av.
Han utfordret teknologien i det han dokumenterte. Han testet og gjorde «feil kamerabruk» til en fordel for det kunstneriske uttrykket – forvrengning eller utviskede kamerabevegelser.
Sosialrealisme i farger
En sterk kontrast til Munchs svart-hvitt-bilder på Kode Museum i Bergen – som man også må skyndte seg å nyte første del av januar – er utstillingen «Norsk Dokumentarfotografi» på Henie Onstad Kunstsenter i Bærum utenfor Oslo. Her skildres hverdagsliv og tidvis absurde scener fra til sammen 35 samtidsfotografer. De jobber i feltet som spenner fra presse og dokumentar til kunst.
Teknologi og kunstnerisk blikk
Kanskje er det ingen absolutt klare overganger fra foto som dokumentasjon til foto som kunst. Fotografiet er i seg selv en dokumentasjon. Som metode handler det om å registrere lys på et lysfølsomt materiale. Du får det linsen fanger, men koblet til fotografens bevissthet om motivet og ønske om hva hun eller han vil formidle, er det sannerlig rom for kunst.
«Norsk dokumentarfotografi» er fotoutstillingen du ikke bør gå glipp av i den første uken i januar.
I fotografifeltet spilles det like mye på teknikk som innhold. En god pressefotograf kan likeledes skape kunst av et motiv fra virkeligheten.
Løfter det dokumentariske inn i kunstfeltet
«Norsk dokumentarfotografi» er fotoutstillingen du ikke bør gå glipp av i den første uken i januar. Skynd deg, det er siste uken den står – med støtte fra Fritt Ord og Norwegian Journal of Photography.
– Denne utstillingen løfter både det dokumentariske fotografiet inn i kunstfeltet, samtidig som kunstfotografiet føres inn i det dokumentariske. Dette har hele tiden vært en av ambisjonene til NJP, sier Rune Eraker til eget tiddskrift. Sammen med Laara Matsen og Espen Rasmussen er han redaktør i Norwegian Journal of Photography.
Ikke bare et objektivt sannhetsvitne
Eraker er opptatt av at dokumentarfotografiet ikke bare er et objektivt sannhetsvitne.
– Det finnes alltid en subjektiv tilnærming i fotografiet, den har vi alltid visst at har vært til stede, også i det rent dokumentariske fotografiet. Denne utstillingen anerkjenner dette faktum. Samtidig viser den at det iscenesatte og personlige fotografiet har en like stor og viktig dokumentarisk effekt som det strengt dokumentariske, sier han til NJP.
Spor i asfalten
I den siste uken av denne utstillingen kjenner man på en pirrende følelse av sosialrealisme, enten den er fortalt med mennesker i kostymer, gjennom blikket i et portrett eller fremstår som et stille landskap. Eller som observasjon til tidsfordrivet, som har lagt igjen sine svært presise spor i asfalten.