– Vi trenger ikke flere filmer laget etter en mal.
Dette sier Martha Otte. Hun har, siden 2004 vært sjef for Tromsø filmfestival. Festivalen er, i tillegg til å være Norges største filmfestival, også landsdelens største kulturarrangement og arrangeres i 2020 for 30. gang 13. – 19. januar.
10 000 publikummere inntar nå byen. I løpet av festivalens seks døgn, vises 6000 filmer. Skal vi tro programsjef Martha Otte, er mange av filmene både rare, annerledes og utfordrende.
Tonje Hessen Schei har både regi og manus på denne dystopien som omhandler hvordan AI (artificial intelligence) vil på virke verden.
«Arthouse» på den norske horisonten
Martha Otte har vært festivalsjef siden 2005. I år har hun tittelen som programsjef og er mer interessert i innhold enn i seertall. Av de nyere norske filmene, presentert under kategorien «Norske horisonter», presenteres fortellinger som ikke følger fasiten. Her er konvensjonell amerikansk dramaturgi byttet ut med klare kunstneriske ambisjoner.
I løpet av festivalens seks døgn, vises 6000 filmer, både rare, annerledes og utfordrende.
– Denne typen filmer kalles gjerne «arthouse». Den snor seg vekk fra etablerte oppskrifter, men fanger likevel publikum nettopp fordi regissør og skuespillere er tro mot en kunstnerisk ambisjon, mener TIFFs programsjef og legger til:
– Disse filmene lever på kvaliteten!
Flere kvinnelige regissører
Martha Otte er ikke villig til å trekke noen linjer mellom suksess og kjønn. Kjønn handler først og fremst om å være menneske, mener hun. Samtidig som vi ser en interesse for norsk film i utlandet, har vi her i landet fått stadig flere kvinnelige regissører. Fra fjorårets filmplakater kan trekkes fram Maria Sødahls film «Håp» og Jorunn Myklebust Syversens film «Disco».
– Bland de norske premierene våre på TIFF er de kvinnelige regissørene godt representert, bekrefter Otte og nevner gjerne Mariken Halles nye film «Vi er her nå».
Viktige dokumentarfilmer om tabuer i 2020
To av filmene i kategorien «Norske horisonter» faller inn under dokumentarfilm. Filmene tar for seg spesielle tematikker. Skal vi tro Martha Otte, er de overordnede temaene likevel særs universelt og aktuelt.
To dokumentarfilmer tar for seg spesielle tematikker, som «Vær her» og «Selvportrett»
Hun tar her fram tittelen «Vær her» av Ragnhild Nøst Bergem. Hun medgir også at ja, filmen skildrer fenomenet «demens», men fortellingen er mer nyansert enn som så. Som publikum blir du sittende igjen med tanker som: Hva er et liv? Hva er en hukommelse?
– Det er likevel ingen sykdomsfilm, slår Otte fast. Dette på lik linje som «Håp», ikke kan kalles en kreftfilm, men en kjærlighetsfilm.
«Selvportrett» – om kunst, identitet og smerte
– Også «Selvportrett» av regissørene Margareth Olin, Katja Høgseth og Espen Wallin, handler om mye mer enn smerte, mener Otte. Programsjefen legger til at uttrykket ikke er mindre krevende av den grunn. I filmen følger vi Lene Marie Fossen som har spiseforstyrrelser. Ser vi som publikum stort på det, handler likevel filmen om noe mer enn det å ha anoreksi.
– Lene Marie Fossen var selv en kunstner, opplyser Otte: – Filmen handler om et menneske som bruker kunsten til å definere seg selv som noe annet enn sykdommen sin.
Filmen er et portrett av en kunstner og et portrett av en dødelig sykdom. Lene Marie Fossen ble de siste årene kjent som en fotograf i verdensklasse som lider av alvorlig anoreksi. Manus og regi: Margreth Olin, Katja Høgseth og Espen Wallin.
Innblikk i øst, nærmere bestemt Ukraina
Å se norsk film gir publikum et innblikk i subkulturer og miljøer vi selv ikke deltar i. I tillegg til vår egen, har Tromsø internasjonale filmfestival som visjon å gjøre publikum kjent med andre kulturer. De skal være et møtested for filmmiljøet i nordområdene, samt fremme utvikling, rekruttering og kompetanseheving. I tillegg skal de vise utfordrende kvalitetsfilm fra hele verden.
Ja, hele verden! Med andre ord må vi også se mot øst. I festivalens program står å lese at festivalen, siden den startet i 1991, har vist et bredt spekter av filmer som sjelden når fram til norske kinolerreter. Martha Otte har i år valgt å dykke litt dypere inn i film fra Ukraina.
«Ukrainian sheriffs»
– Noen kjenner vi oss igjen i, og i tillegg er dette en anledning til å få innsyn i et univers og kultur, sier Otte som har «Ukrainian sheriffs», som en av sine favoritter.
Den som kommer til Tromsø Internasjonale Filmfestival kun for å spise popcorn og la seg underholde, har ikke kommet rett. Her satses det på film med andre kriterier enn mest mulig blod, et tydelig klimaks, avrunding. Her er det kanskje ikke en gang en Happy Ending.