2020 må bli et asketisk år. Verden står i brann. - PLNTY | kulturmagasinet

2020 må bli et asketisk år. Verden står i brann.

Det er bekymring i luften. Aske drysser ned på New Zealands isbreer, Australias skogbranner blåser brennende over havet. Avisforsidene burde vært fullt av klimastoff i år 2000. Men la oss håpe at selvhjelpen er nær. Spis restemat.

KOMMENTAR
Annicken Dedekam Råge er redaktør i kulturmagasinet PLNTY

 

For mange år siden, sånn rundt 2005 (og før det også!) var jeg skikkelig bekymret for hvordan vi levde livene våre. Min daværende kjæreste, siden samboer og ektefelle, ble trøtt av mine stadige påminnelser og mas om å «forbruke mindre», «kjøpe lokalt», «handle kortreist, spise aller helst hjemmelaget», «lage maten fra bunnen» – «vet du hvor mye salt og sukker matindustrien heller i maten, skjulte mengder?!», «skjønner du hvor mye makt de har over hva du og jeg spiser?». 

For skikkelig mange år siden – og før det også – var jeg veldig bekymret for hvordan vi levde livene våre og kunne ikke slutte å snakke om det.

Tilbake til grottelivet

– Hva mener du, skal vi tilbake til grottelivet? spurte han til slutt oppgitt.

– Ja, svarte jeg. Sta som et esel i synet på både Mattilsyn, norsk dagligvarehandel og matindustri. Meler egne kaker og slipper gjennom hestekjøtt i frossen lasagne. Jeg, en ivrig leser av innholdsfortengelsen på matvarer har lenge nektet å være med på karusellen:

– Det hadde vært best! 

– Hva mener du, skal vi tilbake til grottelivet? spurte mannen min til slutt oppgitt. – Ja, svarte jeg. – Det hadde vært best!

Spis steinalderkost

– Du blir det du spiser, sa helsematbok-forfatter Christine Helle i 2004. I boken med samme navn byr hun på 70 næringsrike og riktig samensatte matretter. Paradoksalt nok er det steinalderkost som har fått mest oppmerksomhet de siste ti årene. Den er sunnest, sier de som kan det. I en doktoravhandling som forskning.no omtaler i 2016, mener man at denne kosten, som består av mye fisk, nøtter og grønnsaker, har positiv effekt for både overvektige personer og personer med diabetes type to. Og alle andre. Skikkelig grottemat. 

En mandel trenger fire liter vann på å vokse. I 2017 ble det produsert 2,2 millioner tonn mandler i verden, 47 prosent av totalproduksjonen i USA.

Mandelen, en miljøversting

Enkelt, altså. Men ærlig: i 2017 ble det produsert 2,2 millioner tonn mandler, 46 prosent av totalen i USA. Godt å tygge på når en er fysen, og en yndet ingrediens i marsipan. Men også en skikkelig miljøversting. En mandel bruker mer enn fire liter vann på å vokse ferdig. Og er absolutt ikke perfekt å dyrke i California, hvor de tidvis opplever stor vannmangel og skogbranner herjer.

«How dear you?»

Et ekte grotteliv ville naturligvis gå på helsa løs. Det får holde med en telttur eller en tur på hytta når trangen til det enkle liv melder seg. Ja, eller… uansett, når befolkningen nå nærmer seg en levealder på 100 år, er det umulig å sette seg tusenvis av år tilbake i tid. Det er bare én vei, og det er fremover. 

Et ekte grotteliv ville naturligvis gå på helsa løs. Det får holde med en telttur eller en tur på hytta når trangen til det enkle liv melder seg. Ja, eller… uansett, tiden går ikke bakover. Det er fremtiden som er bekymringsverdig.

Ikke se fremover!

Men igjen: det er jo nettopp i fremtiden som er bekymringen. Pessimismen er stor, latterliggjøringen av klimaspørsmål toner ned mens jorda har fått tarmslyng og promper metangass fra smeltende permafrost. Angst. Den Greta Tunberg blek og alvorlig bærer frem for oss. «How dear you?». 

Spis sunt. En mandel forbruker fire liter vann på å bli voksen.

Det er faktisk litt vanskelig å ta bolig i egen kropp og være så kontemplativ som de nye helsetrendene tilsier. Yoga, pilates oppfordrer oss til å være tilstede i nuet og vil hjelpe oss med det. Nylig hørte jeg på radioen om en som drev pusteklinikk. Det er det viktigste vi gjør. 

Så puster vi inn. Og ut. Gjerne til musikk. Så puster vi inn. Men vent, hva bærer luften med seg? Mikroplast, svevestøv, askeavfall. Hvilken rolle spiller det om vi sumper røyken, sorterer søppel eller kjører elbil? 

Mannen min er blitt den beste hverdagsøkologen. Han går, tar tog, seiler om sommeren, kjøper færre klesplagg, vasker mindre, reparerer flere ting…

Den beste hverdagsøkologen

Nå, mange år senere, er mannen min den beste hverdagsøkologen jeg kjenner. Han har avstått fra å kjøpe ny bil etter at han solgte den gamle til en som ville reparere den. Han tar toget og er fornøyd med den lille gåturen han får til stasjonen hver morgen. Nesten hver dag sluttes mosjonsringen og han smiler stolt når han får et digitalt prikk på håndleddet. 

Så hvordan lever vi livene våre, og hvordan ville livet i grotten vært?

Han er fornøyd med at han har gått ned i vekt på grunn av det, fått bedre kondisjon. Alle monner drar. Også det som ryddes og kildesorteres på avfallsdeponiet, skal helst ikke erstattes med noe nytt. Det er også i størst grad han som kommenterer klima i mediene. 

Å kontemplere hadde ikke vært noe problem i grottelivet. Det hadde vel kommet av seg selv. I denne hverdagen må vi tvinges på kne. Puste, være tilstede.

Øvelsen å ikke kjøpe mer

Så hvordan lever vi livene våre, og hvordan ville livet i grotten vært? Å overleve, ville vært essensielt. I grotten ville livet vært strippet ned til ingenting. Vi hadde ikke behøvd metoder for å kontemplere. Eller øvd på ikke å kjøpe julegaver. Eller behøvd å bekymre oss over overfloden, et sykt forbruk og plastforsøpling i havet. Det høres deilig å leve uten særlige krav til lettmonterte Ikea-møbler eller fancy designerlamper. Men et godt liggeunderlag hadde gjort seg.

Det er bekymring i luften. «Vi er blitt generasjonen som kaster mat – minst en tredel av alt vi produserer». Det står å lese på baksiden av boken «Kunsten å ikke kaste mat».

Ikke kast mat

Det er bekymring i luften. «Vi er blitt generasjonen som kaster mat – minst en tredel av alt vi produserer». Det står å lese på baksiden av boken «Kunsten å ikke kaste mat», skrevet av Thomas Horne, Colin Eick og Eivind Stoud Platou og gitt ut på Handverk forlag i 2017. 

Vi kommer til å kaste 68,7 kilo mat per person, til en kostnad av 20 milliarder kroner.

Dypest sett er det umoralsk, mener forfatterne, at bortimot en milliard mennesker legger seg sultne hver dag. Vi på vår side, kommer til å kaste 68,7 kilo mat per person, til en kostnad av 20 milliarder kroner. Det eksisterer et holdningsproblem blant oss når vi lar krokete gulrøtter bli liggende igjen i grønnsaks-kassen. I boken «Kunsten ikke å kaste mat» får du tips om hvordan du kan gjøre deg nytte av en glemt sellerikvast i kjøleskapet.

I år har vi satt i gang et skikkelig kamikaze-prosjekt i heimen: vi skal spise opp all maten vi lager. Vi skal spise restemat!

Et kamikazeprosjekt

I 2020 er det ikke lenger lov for matbutikkene og -industrien til å kaste mat. Loven ble vedtatt i desember 2019. Mange jubler, men ikke alle. For de verste synderne er oss, forbrukerne. Avisen Nationen sier at vi står for 60 prosent av matsvinnet.  

Jeg knuger boken til brystet. «Trist mat eller den som er over datostempling går nemlig fint an å spise». Jeg er enig. Så veldig enig. Og selv om det høres ut som et kamikaze-prosjekt, kommer vi til å gjennomføre det det. I år blir det å spise restemat.

Close