Å være samtidsdanser er noe helt annet enn å jobbe som danser i et ensemble. Da det gikk opp for Thomas Aleksander Voll at han ikke måtte å måle seg med de etablerte danserne, men heller fokusere på å utvikle sitt eget uttrykk, aksepterte han kanskje også at det er det unike i oss mennesker vi burde dyrke fremfor det motsatte. Det ønsker han å bruke forestillingene sine til å snakke om.
Om vi bare har sex
At han i løpet av en uke har gjennomført to forestillinger av årets nyoppsetning «You Might Like Me Better If We Sleep Together», er en del av hans virke som selvstendig kunstner og dansevirksomheten «Thomas of Norway». Han er på gulvet, sammen med tilskuerne. Men det enkle uttrykket – én person på scenen – og en gruppe mennesker som ser på … er det ikke ofte sånn ensomhet kan føles? Og blir vi bedre likt om vi tilbyr oss selv kroppslig til andre?
– Dansekunst gir på en unik måte rom for å snakke om denne typen tematikk. Som publikummer så tar du imot, og du trenger ikke å svare på tiltale.
– Hvilke maktstrukturer ligger gjemt under overflaten når vi henvender oss til hverandre med ønske om oppmerksomhet og sex? kontrer han med et nytt spørsmål, og har forankret forestillingen i et hett nattklubbmiljø. Selv har han begge bein godt plantet i LHBTI-miljøet, men problematikken er universell. I forestillingen gransker han menns grensesetting rundt kropp og seksualitet.
Brutalt viktig
Som sist, i forestillingen «When Boys Cry», er budskapet også denne gangen brutalt. Så er det også sånn at kritikken hans fokuserer på at vi må bli flinkere til å snakke om ubehagelige ting, ta bedre vare på hverandre når vi ser at andre ikke har det bra.
Thomas’ budskap går rett på sak, også visuelt, og er gjerne helt uten filter. Men han lar det likevel være et lite rom mellom seg selv og tilskuerne.
Publikum tar i mot
– Dansekunst gir på en unik måte rom for å snakke om denne typen tematikk. Som publikummer så tar du imot, og du trenger ikke å svare på tiltale. Du kan sitte i salen og se en forestilling. Jeg krever i alle fall ikke å interagere med publikum i den forstand at jeg ikke vil komme til å dra dem ut på scenen.
Viktig med distanse for refleksjon
Han er ganske sikker på at denne distansen nettopp er viktig, for tematikken gjør at man blir utfordret på et personlig nivå. Det kan oppleves å bli for sterkt i alles påsyn på en scene. Han har fått nok tilbakemeldinger til å kunne si at folk får assosiasjoner til budskap i sine egne liv etter å ha sett forestillingene hans. Vi plasserer oss selv i handlingen.
– Vi setter utrolig lett en «label» på andre mennesker, basert på minimalt med informasjon.
– Det er jo tydelig for meg hva denne forestillingen handler om, men jeg har jo hørt fra publikum etterpå at de kjente seg igjen i det – men på helt andre premisser. Slik kan kunsten bidra til økt åpenhet fordi den blir en slags ventil, sier han.
Dømmer fort andre
Psykisk helse opptar ham sterkt.
– Vi setter utrolig lett en «label» på andre mennesker, basert på minimalt med informasjon. Og vi mennesker vi gjør som vi gjør – det er alltid en grunn til at vi oppfører oss eller snakker som vi gjør. Eller kler oss som vi gjør.
Mener vi mangler raushet
Thomas Aleksander Voll vil til livs det han mener er en fraværende raushet. Han er frustrert over det faktum at så snart vi møter et menneske som ikke passer inn i våre verdensoppfatninger, så demoniserer vi det. Eller minimerer det. Han lurer på om grunnen til det kan være at vi frykter noe. Det er utgangspunktet for dansekunsten han skaper.
– Så lenge kjeften går hos folk, så vil det være mange ting folk ikke tør snakke om, avslutter han.
«You Might Like Me Better If We Sleep Together» har allerede vært vist i Lofoten kulturhus, har gjestet Dansstationen i Malmø og RadArt – Nettverk for fri scenekunst som arrangeres 10. – 14. desember i Tromsø.