My Little Pony, søt kunst og mye fordervelse

Det er ikke størrelsen det kommer an på. Eller jo. Hvis vi snakker om skulpturer. Jo større de er, jo mer lykkelig blir du. Eller? Anja Carr er kunstneren som tar det søte med det ubehagelige.

Eller kanskje er det også menneskene selv det kommer an på? For er vi ikke egentlig mest tilfredse som barn? Er det kanskje derfor vi oppsøker det som er større enn oss selv? 

Tilbake til den pastellfargede barndommen

Anja Carr fører oss tilbake til den gode, trygge, pastellfargede barndommen ved å forstørre kjente og kjære leker. Et kjempelykketroll, My Little Pony-figurer og apedukken Monchichi. 

Kunstneren ønsker at skulpturen kan stille spørsmål ved om internett ikke bare åpner for muligheter, men også snevrer inn tilværelsen.

Tingene gir oss en opplevelse av en bekymringsløs tilværelse. Men på en annen side, når lekene forstørres til menneske- og ponnistørrelser, skjer det noe med oss. Situasjonen vipper over til det groteske. Er det kanskje likevel ikke slik at det er vi som leker med tingene, men i stedet tingene som leker med oss? 

Suppe. Et foto i en serie av menneskeliggjorte supper som kan referere til dagens bildedelingskultur. De 12 bildene i serien skal vises på Anja Carrs separatutstillinger i Los Angeles og New York i desember 2019 og januar 2020.

Hvorfor være stor, når man er lykkelig som liten?

Vårt første møte med disse figurene kan med andre ord vekke en lun og god følelse av gjenkjennelse og tilhørighet. Det er loddent, det er mykt og lukter det ikke også litt av Haribo? Søtt, salt og syrlig. Morsomt er det også. 

Hva er naturtro størrelse når det kommer til troll, spør Anja Carr. Nettopp solgte hun en skulptur av et lykketroll til en norsk samler.

Ved siden av Carrs ponnier blir du plutselig Putte i blåbærskogen eller teskje-kjerringa. Og hvem synes ikke det er deilig å kunne krympe ned, være liten og søt? Er det ikke nettopp derfor man flere steder i Norge har stor suksess med disse gedigne kjempestolene fra Viken Skog Hesse? 

Flat personlighet: Serien «Flattering Flat (personal belongings). består av egenproduserte, tykke, aluminiumsrammer. Så mye som mulig skal inn i ramme.

På Tynset kan man skalte med verdens største sparkstøtting, fem ganger større enn originalen. Vil du virkelig føle deg liten, gir du deg likevel i kast med naturkreftene, reiser ut på havet i åpen båt eller bestige  en fjelltopp, for ikke å snakke om hvor liten du føler deg i møte med et troll. 

Jeg ser deg: Er det du eller apen Monchichi som har vokst siden sist dere møttes? Anja Carr ser hva som skjer når voksne møter leker, og omvendt.

Internett-troll i Lykkelandet Norge 

Men hva er så naturtro størrelse når det kommer til troll, spør Anja Carr. Nettopp solgte hun en skulptur av et lykketroll til en norsk samler. Trollet var kledd i en ekte bleie hentet fra eldreomsorgen. Dette igjen var et pek til det vi gjerne omtaler som Lykkelandet Norge. Lykke for hvem? Skulpturen ble laget like høy som kunstneren selv, 165 centimeter på sokkelesten. 

Kosedyr og seletøy: Apen Monchichi trukket i seletøy til bruk og «hygge» for voksne menn som liker en oppstiver i sexlivet.

Meningen var at den skulle ta plass, da i negativ forstand. 

– Jeg ønsket å hinte til internett-troll, røper kunstneren og kan fortelle at på hennes utstilling på QB Gallery i Oslo i fjor, sto lykketrollet og nærmest sperret inngangen til utstillingen. 

– Jeg ønsket at det skulle skape litt irritasjon, innrømmer kunstneren og ønsker at skulpturen kan stille spørsmål ved om internett ikke bare åpner for muligheter, men også snevrer inn tilværelsen og stiller seg i veien for faktiske opplevelser. 

Meg i ramme: Kanskje er det et portrett av en ungdom?

Drømmesituasjon

Men nettet er også en inspirasjonskilde, det gjelder også for Carr. Her kom hun første gang bort i subkulturen «bronies» – det vil si menn som blir tiltrukket av «jenteleker» My Little Pony. I et forsøk på å undersøke forholdet mellom disse menneskenes virkelighet og fantasi, måtte hun lage disse lekeponniene i naturtro størrelse og flette en ekte manns hår inn i halene til den ferskenfargede og den lyseblå ponnien som en del av en performance. 

I stedet for å understreke og løfte motivets verdi, blir tingene skvist og budskapet forflatet.

På samme vis har Anja Carr lekt med en menneskelig apeskulptur basert på den japanske Monchhichi-dukken. Kunstneren har plassert dukken i et glassbur og kledd den i et seletøy ment for å tilfredsstille voksne menns seksuelle utfoldelser. 

 

Transformert og retusjert

Kunstneren spør: – Er dette greit? Hvor går grensene? Hun tenker i store dimensjoner, men viser oss også den tynne tråden som skiller gøy fra alvor. Den svake linjen mellom gleden av å kjøpe og eie nye ting, behovet for å stadig skifte det ut, shoppe mer og mer. 

En av bildeseriene hennes; «Flattering Flat (personal belongings)» består av egenproduserte, tykke, aluminiumsrammer. I rammer pleier vi å sette bilder vi er spesielt glade i, men innenfor Anja Carrs rammer har hun stappet så mange elementer inn som overhodet mulig, både todimensjonale og tredimensjonale gjenstander. 

USA: Med seg til Los Angeles og New York i desember og januar har hun en oppblåsbar skulptur. Kjempeblekkspruten er en del av en installasjon hvor den skal bade i et basseng fylt med sitt eget blekk.

Den motsatte effekten

Effekten blir på et vis motsatt. I stedet for å understreke og løfte motivets verdi, blir tingene skvist og budskapet forflatet. Dette kan leses som en kommentar til en verden der virkeligheten vår i stor grad består av bilder. Ingenting er vel mer virkelig enn postingen på Insta? 

Hevnen er søt. Anja Carr lekte mest med treleker da hun var liten, men vet ikke om det er behovet for hevn som gjør at hun nå jobber med plastleker. Når hun transformerer leker er det like gjerne fordi hun ønsker å kritisere hvordan leketøysindustrien fortsatt vedlikeholder gammeldagse kjønnsskiller.

Å bli stor og kjendis på sosiale medier er kanskje det høyeste nivået et menneske kan komme i 2020. Mange av disse menneskene klager likevel. I de samme kanalene står de fram og forkynner at de likevel ikke er lykkelige. Og slikt blir det kunst av. 

Close