– Hallo?
– Ja, Hallo!
– Ringer du?
– Nei, eller jo, jeg ringer. Jeg øver meg skjønner du.
– Hæ, øver?
– Ja, på å bli et sosialt menneske.
Samtalen er sakset fra en dialog mellom to venninner. De kjenner hverandre godt, men ses sjeldent. De ringer sjeldent, men kommuniserer mye. Nei, ingenting av dette er motsetninger. Det er slik det er.
Men om det er riktig og om det er bra? Om det er sunt og om det i det hele tatt er menneskelig, det er ikke alle sikre på. Heller ikke arkitektene.
Kunsten peker på endringer
Kunstnere har til all tid hatt som mandat å peke på endringer i samfunnet, prøve å se utviklingen fra et annet perspektiv, få oss til å stoppe opp – eller også vekke oss fra hverdagsrutinene. Hallo, liksom! Se deg omkring! Under Oslo arkitekturtriennale kan ikke budskapet være mer tydelig.
Kunstneren Carole Duillards vil med performansen «The Viewers» undersøke verdien av menneskenes blikk. Hva skjer med meg hvis øynene våre møtes? Hva skjer hvis du ser en annen vei?
Hvis blikk kan drepe: Øyne som ser kan være gode og varmende. Men blikk kan også være skarpe. I prosjektet ”The Viewers” undersøker den franske-algeriske kunstneren Carole Douillard opplevelsen av å bli sett på av en samlet flokk mennesker. Tør du stirre tilbake?
Blikk og makt
Ser du bort, kan det kanskje komme av sjenanse. Det kan også ligge en bevisst avvisning bak. Avvises du av flere, da er effekten større. Når mennesker står samlet og utgjør en tilsynelatende homogen gruppe, kan de symbolisere felleskap, styrke, men også makt.
Den franske-algeriske Douillard demonstrerer denne posisjonen når hun samler en flokk mennesker og lar dem følge forbipasserende med blikket. Klarer du å se tilbake? Klarer du å møte det kollektive blikket? Er det vennlig, smilende eller skeptisk, kanskje fylt av hat?
Verdien å bli sett
Verdien å bli sett, er blitt kampsaken til den norske psykologen Trond Haukedal. Han har både skrevet bøker og holdt foredrag om emnet.
– Å bli sett er at noen viser oss positiv oppmerksomhet, sier han på nettsidene til Blåkors. – Det er som om de, uten ord, formidler at de er med på laget vårt og vil heie på oss uansett hva som skjer.
Privat midt på asfalten
Psykologen tar her utgangspunkt i de gode, varme blikkene. Men mange kjenner også uttrykket «hvis blikk kan drepe» og i Carole Douillards levende installasjon av mennesker får du kjenne på kroppen hvordan det er å være på utsiden. For blikk kan inkludere, men like gjerne ekskludere.
I prosjektet kom:teppe tar de tyske kunstnerne Jana Beckmann og Janne Nikoleit for seg et lignende sosialt eksperiment og en del av prosjektet Home Planet. Dette knippe med arrangement er igjen knyttet til Oslo arkitekturtriennale.
Ser byen med andre øyne
Det faktum at kunstnerne er fra et annet land, gjør at de ser byen med andre øyne. Mye mulig oppdager de også andre ting enn byens egne innbyggere. De kan også føle seg fremmede, har ingen venner og kan oppleve byen som et kaldt sted å være. Kanskje er de heller ikke alene om den følelsen?
– Vi har med oss et fysisk teppe, forklarer Janne Nikoleit. – Teppet er en ting vi er vant til og har i hjemmene våre. Det er også varmt og behagelig. Når vi legger et teppe på asfalten midt i byen og setter oss der, da lager vi en temporær privat sone.
Nesten ikke tilstede
Kom:teppe blir dermed en levende og høyst personlig, nesten privat, installasjon. Som tittelen viser, kan kunstnerne ikke bare sitte på teppet selv, men også invitere forbipasserende inn: Kom!
Beckmann og Nikoleit har muligheten til å spørre: Hvordan føler du deg her? Har du det bra? Liker du deg her? I dette rommet? På denne plassen? Er det bra å være en del av dette torget? Vil du ha te?
Disse svarene kan være avgjørende for arkitekter og byplanleggere!
– Hallo? Sier den ene venninnen til hun som har ringt for å øve seg på å være sosial.
– Hallo, er du der fortsatt?
– Joda, men vi kan legge på nå. Jeg har øvd nok.
– Javel? Du synes ikke at det er litt trist?
– Hvordan trist?
– Litt trist å måtte øve på vennskap? Øve på sosial kompetanse. Skal vi ikke heller møtes?