Klikk på lydfilen, og hør kåseriet bli lest av forfatteren selv.
Bare det er vakkert.
Og salgbart. I dette bildet må vi ha en dame som kan bade i det varme lyset. Alder er ukjent, hun kan gjerne stå med ryggen til og midt i en blomstrende, romantisk park eller hage.
Plantene vokser stadig rundt henne. De kveiler seg som ormer, lager en bue eller også en port. I andre tilfeller er porten erstattet av ei grind. Hvit. Ofte er den åpen.
Det er vanskelig å helt forstå om kvinnen nettopp har kommet inn i hagen, eller om hun er på vei ut, men hun står der ganske rolig, og fortsatt med ryggen til og gjerne med en parasoll som lett hviler mot venstre skulder.
Uavhengig av årstid er hagen altså irr grønn, eller noe i retning turkis, og kvinnen er iført en kjole som det er helt umulig å tidfeste. Kan kreasjonen være resultatet av en oppgave gjennomført av en av deltakerne på TV-programmet symesterskapet? Har fru Jenny Skavland denne gangen bedt dem skape noe festlig under tema Barokk?
Eller også er vi tilskuere til en kvinne som har rømt fra en temafest eller også et karneval? Kanskje er det nettopp derfor hun står her? Alene. Så ensom så ensom.
Det er slik det sikkert henger sammen.
Hun har tatt på seg feil klær og er på feil fest. Og vi føler med henne. Vi kjenner problematikken. Visst gjør vi det. Å følge en kleskode er ingen enkel sak.
Man kan være for lite pyntet, eller også for mye pyntet.
Det siste er desidert det verste. Å tenke at dette skal jammen bli party og dermed stæsje seg opp med volanger, splitt og strass. Kline til. Tenke lag på lag, ton i ton og dinglende dobber. Tenke oppsatt hår, tenke korketrekkere, eller også en hatt med bred brem. Tenke at jo, jeg tar stiletthæler selv om dette er en utefest, og hælene garantert vil grave seg ned i plenen som muldvarper.
Men slike praktiske hensyn kommer i andre rekke. Nå er et fest, ikke sant?
Ja, kanskje – kanskje har man til og med utstyrt seg selv med en parasoll. En dertil blondet sådan. På dette viset ankommer man festen, som man jo tror er en fest, endelig en fest.
Og ja, med dette røper man at fest ikke er hverdagskost, og at kanskje dette er eneste festen denne høsten, dette året. Dette er DEN festen.
Men så. Så allerede i det vertskapet åpner døra,
og man blir møtt med minglende venner, ser man at OBS, de andre har tatt det mer pent – da i betydningen laid back. De stakk liksom bare innom. Rett fra jobben. På vei fra et møte. På vei til et møte.
Og dette er jo ikke et party, men mer i retning av et treff. Og ingenting er mer feil enn splitt og volanger og dobber. Nå er det best å snu. En annen løsning kan være å trekke seg stille tilbake. Gå en tur i hagen.
Er det en slik historie som kan ligger bak disse bokomslagene? For snurrer hun ikke litt ekstra nevrotisk på den paraplyen? Er det nervøs hun er? Her i alt det grønne, alt det rosa: klematis, hortenisa, bogenvilla, rododendoron. Ønsker hun å selv bli en blomst, for så å visne?
Trist er det unektelig. Men selger gjør det.
Årsak?
Kan det være noe så enkelt som de sukkersøte fargene? At dette er litteraturens svar på posen med smågodt; søtt, salt og syrlig? Eller kan det være en dypere undertone?
Kan det være kikkeren i oss som pirres av tanken på å få være med inn i livets hage? Inn i kvinnens sinn? Er det ekstra utfordrende at hun står med ryggen til, hard to get, liksom?
Kan vi lese politikk inn i dette? Det faktum at hun står med ryggen til, er det kanskje for å veie opp mot patetiske selfier?
Tilknappede kjoler,
er det et forsøk på å veie opp for nakenbilder? Å stå alene i en hage, er det for å demonstrere mot TV-program der sex er fritt fram på en øde øy?
Ja, for det hadde virkelig vært noe. Å stille alle disse damene ved siden av hverandre rekke og rad. La dem representere noe viktig. En sak. En parole. Gitt dem en stemme. Som et stunt. En performance. Latt dem snudd seg, bokstavelig talt på hælen. Samtidig. Som en enhet. Som en eneste organisme.
Latt dem åpne munnen der de står i sine fantastiske kjoler, i sine fantastiske hager. Latt dem rope ut. Et rungende klimabrøl.