Teppet «Ranke», vinner av Cordis Prize for Tapestry 2019

– Mitt teppe «Ranke» hang slik at det slo i mot en når man kom inn i utstillingens første rom. Fargene bare strålte. Og «the winner is…….». Brita Beens vev er kjennetegnet av ruter, rette linjer og kontraster. I år gikk den internasjonale prisen Cordis Prize for Tapestry 2019 til henne.

Den internasjonale Cordis Prize for Tapestry 2019, gikk i år til Brita Been. Og joda, tekstilkunstner og veverske Brita Been, deltar ofte på internasjonale utstillinger. Men innen billedvev er denne prisen noe av det høyeste man kan oppnå. 

Veverske: Man er det man gjør, sier Brita Been som legger sin elsk på farger. – Joda, innrømmer hun, – Jeg er vel selv heller ikke så redd for å synes.

En kollega oppmuntret

Til nominasjonsutstillingen for Cordis Prize for Tapestry 2019, som i år ble arrangert for fjerde gang, ble det totalt sendt inn 75 verk. Av disse kom 16 kunstnere og 17 arbeider med. En god kollega mente Been burde sende inn verket «Ranke» for juryering. 

– Det kan de ikke komme forbi, mente hun. Og fikk rett. 

Fra ruter til folklore: Been har alltid vevd ruter, men vant pris med roser. –  Å like og ikke minst kjøpe et teppe med ruter og firkanter, krever et eget blikk mener kunstneren som nå opplever at tepper med mer organiske former tiltalende på publikum på en ny måte.

Ikke enkelt å vurdere kunst

I dag kan Brita Been sitte hjemme i sitt eget atelier i Porsgrunn, og ikke bare snakke om kunst, men også det å bli vurdert i forhold til andre: – Å vurdere kunstverk til en pris er ikke alltid enkelt, mener hun. 

–  Når du løper kan man jo bare kontrollere tiden, og den som løper fortest er best. Så enkelt er det. Innen kunsten er det mer komplisert. Been presiserer at det likevel ikke er tilfeldig hvem som kommer på pallen. 

– Juryen består av kompetente fagfolk, de vet hva de ser etter akkurat nå, hva de ønsker seg, hva de vil ha. 

Kunst på pallen, kunst på veggen: Også bildevev kan bli konkurranse. Kriteriene handler ikke om å slå andres tid, men likevel om utholdenhet, presisjon og ikke minst kvalitet og speile samtiden. Her i Edinburgh, Inverleith House Gallery, prisens grunnleggere grunnlegger Ian Rankin og Miranda Harvey, sammen med årets vinne Brita Been. Foto: Nadine Fabre.

På riktig vegg

Når Brita Been planlegger en ny utstilling, eksempelvis den som skal holdes i forbindelse med neste års 300 års jubileum i Moss, vil hun gjerne ha kontroll over hvor hvert enkelt verk skal henge. Interiørarkitekt Joan Mehl hjelper henne med å bygge en modell av utstillingsrommet. 

Da leker hun litt i lokalet, bytter om på plasseringer, utforsker ulike variasjoner og ser til at teppene snakker med hverandre, at de fungerer som helhet i rommet. Hvilket teppe fortjener den største veggen? Hvilket teppe må ha mest lys? Hvordan virker det på publikum når de kommer inn i utstillingen?

Ferskvare: Et av kriteriene for å bidra i konkurransen Cordis Prize for Tapestry, er at arbeidet ikke kan være eldre enn tre år.

Ranke utstilt på Inverleith House Gallery

Da «Ranke» skulle til Edinburgh og stilles ut i Inverleith House Gallery – direktørboligen i Royal Botanic Gardens – da hadde Been ikke noe hun skulle ha sagt om plassering. Det var spennende å stige inn i salene. Hvordan var utstillingen montert? Been kan lett gjenskape stemningen fra prisutdelingen 15. mars i år.

I dag kan Brita Been sitte hjemme i sitt eget atelier i Porsgrunn, og ikke bare snakke om kunst, men også det å bli vurdert i forhold til andre.

– Hele utstillingen var nydelig! Selve huset og ikke minst omgivelsene, midt i Royal Botanical Garden, forsterket opplevelsen. Mitt teppe «Ranke» hang slik at det slo i mot en når man kom inn i utstillingens første rom. Fargene bare strålte. Og «the winner is…….» Det var både overraskende og gledelig. Nesten litt sjokkartet. 

Den lille sorte: Sort er fargen Brita Been ellers lener seg mot. Det samme gjelder ruter og rette linjer.

Forstørret bringebroderi

Prisens grunnlegger er forfatteren Ian Rankin og hans kone Miranda Harvey.  Argumentene for å tildele Been prisen var få, men spissformulerte.  

I uttalelsen fra juryen, hvor Miranda Harvey har det siste ordet, skal de blant annet ha lagt vekt på verkets faktiske publikumsappell. Teppet fremstår som et statement om den tekstile arven, og er en omarbeiding av historisk materiale hentet fra den tekstile folkekunsten i Telemark. Verket blir omtalt som vakkert, enkelt, kraftfullt, modig og imøtekommende.

– Selv om mønsteret streng tatt er overført fra et bringebroderi til en billedvev, selv om kunstneren har beholdt essensen i mønsteret og forstørret det, er uttrykket hennes eget, mente Miranda Harvey. 

Ranke: Billedveven «Ranke» vant årets Cordis Prize, det høyeste et slikt verk kan komme. Vinneren var Brita Been , født og oppvokst i Moss, nå boende i Porsgrunn. Foto: Nadine Fabre.

Flyvende tepper

Been må tilbake til firkantene. Liksom forsvare seg. Hun er kjent for repetisjoner. For linjer. Det stramme. Tepper som kan ligge på gulvet. Tepper som kan trås på … 

– Jeg kan holde på med ruter til jeg dør, utbryter hun og ved hjelp av ruter og streker kan hun også vise til en imponerende internasjonal merittliste. Det er deltakelse på biennaler arrangert i Statene, i Kina og i Europa. 

– Hele utstillingen var nydelig! Selve huset og ikke minst omgivelsene, midt i Royal Botanical Garden, forsterket opplevelsen.

Billedteppene bringer henne rundt i verden. Hun har hele tiden vært opptatt av at komposisjonene også skal kunne fungere for gulv. Et teppe kan være kunst både for vegg og gulv, sier Been og synes man skal kunne sette føttene sine på det uten at noen roper fy! 

I de siste arbeidene hennes har dette prinsippet kommet litt i skyggen av mønsterets og ornamentenes kraft. Been gjør et tankeeksperiment: 

– Hva hvis eksempelvis vinnerteppet  «Ranke» hadde ligget på gulvet, hadde du ikke da automatisk trukket føttene til deg? 

Briljant: Brita Been arbeider med farger hun kaller briljante. Klare og rene. Fargingen av garn gjør hun selv. Men prosessen foregår kjemisk. For en kanskje fire meter stor vev, trengs det store mengder til. Fargene må stemme.

Folklore og rosesaum

Et utsmykkingsoppdrag førte henne inn på rosesaum og folklorens veier. Her var det et tradisjonelt broderi, kalt rosesaum, som ble Beens inspirasjonskilde her. Et broderi på en strømpe tilhørende drakttradisjonen, beltestakken. 

– Jeg lette og lette, innrømmer Been, og forteller at det foran arbeidet lå et helt konkret oppdrag. Om hun ikke kunne ta på seg et kunstoppdrag til Bø sjukeheim i Telemark? Kunstutvalget for bygget hadde her valgt Been fordi hun var kjent for sine kraftige og markante arbeider. 

En refleksjon av folkekulturen

Hun ønsket at bildeveven hun ble bedt om å lage skulle reflektere den tekstile folkekulturen i Telemark og representere noe gjenkjennende for beboerne. Det ble et forstørret strømpebroderi. 

Utsmykkingsoppdraget skulle komme til å endre på Beens mønsterverden og arbeidsmetode. Kunstneren vil ikke direkte kalle det et brudd med egen stil, men en fortsettelse. Porten inn til verden der de  gjentagende mønstrene råder, nei den er ikke låst.

Hang til mønster 

– Jeg er ikke så opptatt av hva som er lov og ikke lov, sier Brita Been, men innrømmer at akkurat nå har hun hang til mønster med utgangspunkt i den rike og fargestrålende tekstile kulturarven vår. Ruter står fremdeles sentralt i hennes karriere, men i nærmeste fremtid vinner ornamentene fram. Folklore, ranker, roser. 

Close