Syndige folkeeventyr – historier for voksenhylla

Da presten ville vise konfirmantene Vår Herre, hadde han en helt egen metode. En og en ble de tatt med opp på loftet. Da den engelske eleven fikk nyss om dette ropte han; me, too!

Vitsen. I den grad det er en vits, er den ikke hentet fra den ferske boka «Syndige folkeeventyr». Men jo, den kunne vært med som en mer moderne versjon. 

Eventyr over land og vann

Eventyrene her, 36 i tallet, har opprinnelig spredt seg fra munn til munn, tradert landet rundt, over fjord og fjell. Ingen vet hvor lenge. Ingen vet hvor raskt. Og kanskje florerer de fortsatt? Likevel, en gang på midten av 1800-tallet ble de likevel skrevet ned. Mye av arbeidet ble gjort av våre kjære Asbjørnsen og Moe. 

Eventyrene er ikke desto mindre grove. Ikke desto mindre saftige. Heller ikke utelukkes metoo-effekten. For er det ikke nettopp derfor eventyrene er fortalt? For å skremme, for å advare og for å informere? 

Brudenuggen: Tine Isachsen er en av 36 kunstnere i hele Norge som står bak praktboka «Syndige folkeeventyr». Kunstnerne har fritt kunne tolke tekstene og tegne til dem. Her bilde fra eventyret om den såkalte brudenuggen, det vil si seksualpartneren man gjerne ønsker seg før selve bryllupsnatta.

– Dette var kanskje den tidens tildekte seksualundervisning, sier redaktør av «Syndige folkeeventyr», Madicken Schei, som sammen med Jarnfrid Kjøk og Sigrid Bø har tilrettelagt tekstene og oppdatert dem språklig. 

Dyrt med advokater: forskjell på Kong Salomo og Jørgen hattemaker. Hvis en ugjerning fant sted, hvordan tok man da hevn?

– Vi har modifisert språket noe, innrømmer redaktøren. – Men ingen av tekstene er direkte skrevet om og er fremdeles både groteske og absurde, sier hun og kan vise til ord og vendinger som er sterkere og grovere enn dem man finner skriblet på veggen på en offentlig dass. 

Og dette skal du ha til tegn: I en eventyrbok skal det være en fysisk tråd festet til boka som kan benyttes som bokmerke. Dette var ett av kriteriene til redaktør Madicken Schei da hun kom til Fair Forlag med bokideen sin. Boka skulle være en fysisk opplevelse med tekstur, lukt og tyngde. Illustrasjon: Axel Thorenfeldt.

Stor kuk inn i verdensarven

Men faller fortellingene ut av norsk kulturarv av den grunn? Nei! Oppskriftene etter samlerne til denne boka er arkiverte på Norsk folkeminnesamling (UiO). Dette med unntak av et eventyr som tilhører Nasjonalbiblioteket. Samlingene etter Asbjørnsen og Moe ble i 2012 tatt inn i lista over Norges dokumentarv og dermed en del av UNESCOS verdensarv. 

I de fleste eventyr er det de gode som vinner og trollet som må dø. Det er slik vi gjerne vil at det også er i det virkelige livet. 

Så enkelt er det likevel ikke alltid. I Madicken Scheis samling av «Syndige folkeeventyr» er moralen ikke alltid like klar. Er det den naive jenta som er dum og kan skylde seg selv? Eller er det presten som voldtar henne som må straffes? Og finnes det utdatert moral som ikke hører hjemme i vår tid? 

Ikke bare eventyr: I boka Asbjørnsen og Moe. «De aller beste eventyrene i utvalg av Svein Tindberg», finner du eventyret om «De tre bukene bruse». I boka «Syndige folkeeventyr, en samling erotiske eventyr av Asbjørnsen og Moe», finner du bukker i helt andre miljø enn på vei til setes for å gjøre seg fete. Illustrasjon: Monica Bersaas.

Klippe, klippe

Definitivt! Det mener i alle fall skuespiller Svein Tindberg. I en annen eventyrbok som også kommer ut nå i høst, «Asbjørnsen og Moe, de aller beste eventyrene i utvalg av Svein Tindberg» har skuespilleren foretatt sin egen private utvelgelse. 

Helt fra starten var han sikker på at fortellingen «Kjerringa mot strømmen» måtte med. Eventyret inneholdt jo begrep vi fortsatt benytter i vår dagligtale, nettopp tittelen, men også uttrykket «klippe, klippe». 

I de fleste eventyr er det de gode som vinner og trollet som må dø, slik vi gjerne vil ha det.

Men da Tindberg under arbeidet med teksten på nytt oppdaget at kjerringa faktisk drukner, at dette er tilsynelatende er helt ok og liksom til pass for henne, da velger han likevel å trekke eventyret ut av samlingen. Andre eventyr i samlingen egner seg til høytlesning, men budskapet i dette eventyret ble i følge skuespilleren både flaut og helt feil i vår tid. Men hva skal vi da med eventyr av syndig karakter? Har vi ikke nok av overgrepssaker, tusking og tasking i det virkelige livet? 

Syndig bachelor: Madicken Schei er utdannet ved Experience and Event Design på Westerdals. «Syndige folkeeventyr» var her hennes prosjekt, men den gang bare som eksperiment. Responsen var likevel overveldende! Hva var det med eventyr, ville hun vite. Slik ble det bok. Forsideillustrasjon: Stian Tranung.

Krenke, krenke 

Madicken Schei tror ikke det. Tvert i mot. Eventyrene kan kanskje nå som da, ta opp temaer som ellers ligger skjult, mener hun. Og selv om vi er mer frimodig og liksom kan snakke om alt, kropp, sex og fantasier, er hun sikker på at «Syndige folkeeventyr» kan være en døråpner, ikke bare for tabubelagte temaer, men også  en gylden anledning til å komme sammen, slå av TV-en, legge fra seg mobilen og lese høyt for hverandre. 

Og selv om høstens to eventyrbøker er av en litt ulik kaliber, hekter også Svein Tindberg seg på denne visjonen. For som han skriver: «Det å bli lest for er fantastisk! Det å ha noen å lese for er en gave. Tenk å få lov til å være den som tar med seg barnet inn i en ny verden der alt er mulig». 

Krem nasjonal: «Syndige folkeeventyr» viser et Norge litt på kanten, men fortellingene må likevel anerkjennes som typisk norske. Dette mener redaktør Madicken Schei som setter eventyrene på linje med norsk rosemaling, mariusgenserne og brunosten. Illustrasjon: Edvarda Braanas.

Best egnet for voksenhylla

Redaktør Schei velger å advare litt her. «Syndige folkeeventyr» blir å finne på voksenhylla.

 – Det er et grotesk språk, innrømmer Schei, – Noen handler om overgrep og krenkelser, men det er også humor. 

I boka Asbjørnsen og Moe, «De aller beste eventyrene i utvalg av Svein Tindberg», finner du eventyret om «De tre bukene bruse».

Og ja. Eventyrene tilhører 1800-tallet. Mange er eldre enn som så. Men menneskenes lyster og laster er ofte de samme. Verden kan ha gått framover, men de dyriske driftene er like sterke. Og hva gjør vi med det? Hva gjør vi når noen går over streken? 

Metoo – hvordan få hevn?

– Mange av tekstene handler om å misbruke sin posisjon, røper Schei og peker på det sørgelige faktum at dette i dag, er minst like aktuelt som for 200 år siden. 

Begrepet Metoo fantes ikke. Men hendelsene fant definitivt sted. 

Tidligere var det dyrt med advokater. Det var forskjell på Kong Salomo og Jørgen hattemaker. Hvis en ugjerning fant sted, hvordan tok man da hevn? Ikke hadde man sladreartikler i ukeblad, ikke Facebook, Instagram eller Twitter. Men ryktets kraft kjente man til. Ordets makt. Hevnen, advarselen, sannheten og moralen kunne gjerne spres med vinden, eller også nedtegnes som et folkeeventyr.

Close