Det er den allsidige kunstneren Jan Freuchen som stiller oss disse spørsmålene. Utstillingen «Skjermdump» er en bestilling fra Norsk Billedhoggerforening og et ønske de har hatt siden lokalene også åpnet som utstillingslokale for presis ett år siden. Utstillingen er aktuell frem til 6. oktober.
Avstøpninger av makkuretre pc-er
Praktvillaen i Hekkveien 5 har satt premissene og bestemmer i stor grad utforming og plassering. Et grønt teppe nærmest flyter over gulvet og illustrerer en elv. På deltaet rundt er massive søyler plassert.
– Nei, mener kunstneren og vil ikke at de besøkende skal ta på verkene, han forstår likevel fristelsen. Når elven er et grønt vegg til veggteppe med etsede kanter, når søylene er avstøpninger av makkuretre pc-er laget i en sandete betong og ligner høye termittuer.
Som ikke dette var nok, er det i hjørne av rommet bygget noe som ligner en hytte, eller koie. Byggematerialene er den italienske kjeksen grissini.
Antikk takk
Jan Freuchen vil selvsagt ikke gi et svar på hva vi er vitne til, men legger ut spor, gir små hint, og bruker store symboler. Et eksempel er søylene.
– Søylene er arketypiske former fra den førdigitale verden, mener kunstneren og legger til at søylene som form og metafor er altomslukende og et tema man som kunstner nesten ikke kan la være å ta tak i. Så er det også lett å skli, falle, forville seg inn i klisjeene.
Kunstneren som også driver sitt eget forlag og har gitt ut en rekke publikasjoner, stiller seg ikke opp med pekefinger og vil digitaliseringen til livs, men legger heller ikke skjul på at prosjektet har et visst øko-perspektiv. Separatutstillingen har dermed ikke en uttalt parole, men snarere, som Jan Freuchen selv beskriver det; – arbeidene i «Skjermdump» har et bestemt lynne.
Framtid med filter
Via ordene har nå kunstneren brutt grensene og linjene han selv arbeider med. Når en utstilling har et lynne eller et humør, vil ikke dette også si at den er levende? At den har sjel?
Jo, Jan Freuchen innrømmer at han liker ord. Også navnet på utstillingen røper dette. Å dumpe noe kan tolkes i betydning å kaste, eller legge vekk. Ordet «skjerm» kan gi assosiasjoner til det å bli skjermet, beskyttet, men kan også vise til teknologi og den flate, glatte og antiseptiske versjonen av den verden vi lever i.
Jan Freuchen vil selvsagt ikke gi et svar på hva vi er vitne til, men legger ut spor, gir små hint, og bruker store symboler.
Norsk Billedhuggerforening formulerer det slik: – Den digitale skjermteknologien endrer våre betraktningsmåter og utgjør et ideelt og ideologisk filter for blikkene våre.
Jan Freuchen filosoferer videre og strekker tanken enda et hakk inn i fremtiden:
– Kanskje vil vi etter hvert også få egne linser rett på øynene som gjør at hver enkelt av oss ser verden forskjellig?
Du og jeg og Emoji
Hvilken virkning ulike linser kan ha på graden av solidaritet og samhold i verden, kan vi bare forestille oss. Men er det ikke også allerede litt slik? Det vi ser på tolkes i lys av det vi har sett før, det vi har sett før avhenger av opplevelser eller også lånt erfaring hentet fra millioner av digitale og mediale kanaler. Hvilken applikasjon fester du til ditt liv?
I koplingen mellom denne digitale anskuelsen og den faktiske materielle verden oppstår en type hybrid. I denne vekslingen mellom ulike tilstander og betraktningsmåter er et sentralt tema i hele Jan Freuchen kunstnerskap.
Kunst under åpen himmel
Kurator Silje Leifsdottir slår opp villaens dobbeltdør ut til parken og hagen. For Jan Freuchen har også kunst under åpen himmel.
– Mennesket insisterer på at naturen er noe som eksisterer der ute, sier Freuchen, og filosoferer videre:
– Er det eksempelvis vindusruten som representerer dette skillet?
Kunstneren er på vei til nye prosjekter, han er langt fra ferdig med dette emnet og avslutter der han begynte.
– Hvor går egentlig grensene?