På Høstutstillingen 2019 uten guide - PLNTY | kulturmagasinet

På Høstutstillingen 2019 uten guide

Høstutstillingen har blitt kalt kontroversiell og vanskelig for publikum å forstå. Ordvekslinger om form og innhold har pågått gjennom tiår. Skal dette være kunst? Men slutter man å lete etter et felles budskap, opplever man individuelle kunstverk. Vi gikk på utstilling uten guide.

 

Det sies om kunst at det ikke blir kunst uten en tilskuer og at det først er i møte med et individs oppfatning at det får innhold og verdi. Det er også viktig for kunsten hva tilskueren tilfører et kunstuttrykk. For det finnes ingen fasit, sies det, for hva kunst betyr. Høstutstillingen i år viser 74 kunstnere og kunstnergrupper. 91 kunstverk gir mange muligheter.

Herlig og sterk satire ikke bare til dagens forbrukssamfunn, men til det absurde rundt merkebevissthet. Eirik Stensrud, «Untitled goose». Oljemaleri.

Veiledet kunst

Aldri før har kunst vært så ledsaget av detaljerte pressemeldinger med uttalelser eller kataloger som skal formidle hva kunstneren har tenkt og følt, som i vår tid. Det ligger et klart behov i å formidle og forklare, veilede tilskueren og mange ganger fortelle i klartekst hva kunstverk handler om. Har kunstnere behov for å kontrollere at «det riktige budskapet» kommer frem «på riktig måte». Altså bli tolket «riktig». Ligger det i utdanningen? 

Det sies om kunst at det ikke blir kunst uten en tilskuer og at det først er i møte med et individs oppfatning at det får innhold og verdi.

Bundet til kontekst, er det et dilemma i vår tid at både barn og voksne fratas muligheten til å forske, stille spørsmål eller å finne selvstendige svar og løsninger – noe nettopp kunst bør mane til. Et diktat kan fort komme tilskuerens motivasjon for en opplevelse på egne premisser i forkjøpet. 

Kirsti Taylor og Erik Betshammar har laget serien «Trikomater», digitalt fotografi, tilsammen åtte verker.

Høstutstillingen, elsket og hatet

Her innfrir Høstutstillingen, elsket og hatet som den er. Det medfølger ingen fasit med for å tolke de 91 kunstverkene. De er like individuelle som personene eller gruppene som har laget dem. Deres utgangspunkt for verkene som er presentert har heller aldri vært det samme. 

Høstutstillingen byr på individuell kunst og ingen fasitsvar. Marmorstatuen «So stilt og mjukt å sova» av Håkon Anton Fagerås sett bakfra og Tyra Tingleffs «Always the impossible as stupid as reality», olje på rått lerret, 500 x 250 cm på veggen foran.

En liten katalog til 65 kroner formidler noen ord om kunstnerens bakgrunn og pris på verkene. Den påvirker ikke kunstopplevelsen. Men gir grunnlag for å undersøke nærmere de kunstnere man blir oppmerksom på. Og når inntrykkene blir mange eller helheten grøtete, kan man støtte seg til den slik at man husker alle verkene når man forlater Kunstnernes Hus og Høstutstillingen.

Tør du å stå hele sekvensen ut? Å stirre på hverandre er merkelig i utgangspunktet. Å stirre på en fyr i en video er enda merkeligere. Også ganske humoristisk. Preben Holst, «Alex», HD-video.

Gatekunst og individuelle stemmer

Man blir tatt godt i mot av Lars Kjemphols sosiale installasjon «Woodland 10 år» allerede i trappen opp til annen etasje. Her er det detaljer å glede seg over. Mange kunstnere er representert under hans navn. Og rullebrettene har gått i gatene. Det er betryggende at gatekunsten har nerve og lever ut protesten i samfunnet – hver dag, enten vi vet det eller ei – og er en protest lik den Høstutstillingen selv er tuftet på.

Du kan si hva du vil om Høstutstillingen. Men den viser deg ikke vei. Og gir deg ingen fasitsvar.

Utstillingen ble etablert i 1882 som en kunstnerprotest mot kunstforeningens innkjøps- og utstillingspolitikk. Embetsmenn og borgerskap kjøpte inn kunst, ingen kunstnere var involvert i det. Christian Krohg, Frits Thaulow og Erik Weren­skiold brøt ut med egen utstilling hvor 25 kunstnere deltok. 60 malerier, seks raderinger, tre tegninger og to statuetter ble vist.

Detalj av installasjonen «Woodland 10 år», et kunstprosjekt som kontinuerlig har foregått på rullebrett som har gått ute i gatene. Alle motivene eller utformingen av brettene er en kommentar til samtiden, gjerne med sterk politisk undertone.

Kunstnerhistorie i en gullramme

Vi anbefaler å begynne utstillingen med Maria Vagles animasjon og fortelling «I dobbel tjeneste for kunsten», selv om verket overhodet ikke er plassert slik at det er naturlig å starte vandringen der. På med høretelefoner, og en humoristisk animert fortelling om kunstnernes rolle i samfunnet utspiller seg på skjerm, innlemmet i en overdådig «gullramme» med ornamenter, assosiert med antikkens uttrykk. 

Maria Vagles historie om kunstnerne, videoverket og animasjonsfilmen «I dobbel tjeneste for kunsten», er stedet vi anbefaler å starte vandringen på Høstutstillingen 2019.

Hvem var kunstnerne, hvilken rolle hadde de i samfunnet? Og hva var konsekvensen av deres beslutninger rundt sin egen skjebne? Noen stikkord er «kunstnerisk frihet» og «forutsetningene for hvem som får mulighet til å uttrykke seg hvor og når».

«Each man a Phoenix» er verket til Marianne Darlén Solhaugstrand. Det er interessant å oppleve hvordan motivene endrer ens indre stemning i forhold til forventningen man først har når man ser kunstverket. Blir du provosert?

Kunst må tåle personlig tolkning

Man kan altså lese ugjennomtrengelige intellektuelle formuleringer om kunst til øyet blir tørt. Men om betrakteren skal se og føle kunst som i malerier, skulpturer, installasjoner eller nye teknikker som skaper nytt språk, må kunst forbli en personlig opplevelse uten støttehjul. 

Og er det ikke nettopp øvelsen at kunstneren skal slippe taket og la verket leve sitt eget liv?

Høstutstillingen, elsket og hatet, gjennomfører sitt mandat: viser oss kunst fra hele landet, fra kunstnere i alle aldere og varierte kunstuttrykk. Morten Vidar Grans «Dyrisk 2» midt i mot, og Munan Øvrelids «Kultur» på veggen bak.

Høstutstillingen er en deilig frisk bris med et standhaftig mandat: å løfte frem den frie innsender, kunsten som rører seg i hele landet vårt, vise kunstnere i alle aldre og kunstuttrykk vi kanskje ikke ofte eksponeres for – gi oss et inntrykk av hva som «trender» i Norges land. Du kan si hva du vil om Høstutstillingen. Men den viser deg ikke vei. Og gir deg ingen fasitsvar.

Close