Den store gatekunsten på Tøyen

Det er søndag og ettermiddag i hovedstaden. Tolv forventningsfulle møtes utenfor Deichmanske bibliotek på Tøyen. Herfra skal Viktor Rakov Gjengaar, tidligere rampete grafittikunstner – nå lokalpolitiker, lede delegasjonen med nysgjerrige seniorer gjennom området. Hva er egentlig gatekunst, og hvorfor er det så mange malerier på Tøyen i Oslo?

– I 1899 var det et boligkrakk i Oslo, og med finanskrise stoppet boligbyggingen opp.

Viktor Rakov Gjengaar starter turen med lett innsikt i byens historie, relatert til gatekunst. – Så der det var planlagt nye bygårder, kom det ingen. Det er særlig de nordvendte endeveggene som ikke har vinduer eller balkonger. Men det er hele vegger – på mange av dem er det malt motiver. 

Turen starter med gatemaleriet i Ringgata på Tøyen, det første som møter deg når du kommer fra t-banen. Her var beboerne med på å bestemme hva som skulle males på veggen: «Nelu» (2016) av Francesco Dias fra Argentina, aka Pastel.

Oslos nordvendte vegger

For Oslos mange nordvendte vegger er ifølge gatekunst-eksperten en spesiell samling i europeisk sammenheng. I dag er flere av dem dekket av gigantstore kunstverk som er blitt til gjennom flere prosjekter der kommune, bydel og andels- eller sameiere har jobbet side om side. 

I forbindelse med områdeløftet som kom med kommunale og statlige midler, ble visjonen om et utegalleri solgt inn

Samlingspunktet for turen er utenfor inngangen til et prisbelønnet bibliotek. Tøyenløftet, – en politisk hestehandel, som guiden beskriver det, inkluderte flyttingen av Munchmuseet, og er et arbeid som startet i 2013. Løftet har bidratt til å endre bomiljøet på Tøyen og bydel Gamle Oslo over tid.

Fra å oppleves som utrygt og tidvis med kriminelle miljøer, er de i ferd med å bli bydeler med «viktige nærmiljøkvaliteter», slik kommunens hjemmesider beskriver det. Nå støtter Oslo kommune turen for seniorer gjennom Den kulturelle spaserstokken. 

Denne flotte senior-gjengen ble med Viktor Rakov Gjengaar på gatekunst-safari denne søndagen i september. Barbro Eikrem nummer tre fra venstre. Terje Sæther nummer to fra høyre. Her foran Aryz’ “Untitleled” fra 2013.

Bydeler i utvikling

Hoppet fra 1899 til dagens situasjon er enormt. Belastet til tross, det er ikke fritt for at beboerne også har gjespet høyt av arkitektstudenters spørreundersøkelser om livskvalitet, ideer, prosjekter og teori, til utredninger om byutvikling. Men store endringer har likevel skjedd. Gjengaar forklarer: 

– I forbindelse med områdeløftet som kom med kommunale og statlige midler, ble visjonen om et utegalleri solgt inn.

Rustam Qbics “Water of Life” (2016) kan ses fra Gruegata. Den kan fort minne om et norsk eventyr, men det er mange andre assosiasjoner knyttet til bildet. Alt er basert på hvem tilskueren er.

Mye takket være hans engasjement i prosjektet Urban Samtidskunst, som fra 2015 bisto kommunen med å fylle endevegger i bydelene med gatekunst.

– Det ble mindre fokus på kuratering fra vår side og mer fokus på medvirkning. De som bodde i bygårdene skulle selv være med i prosessen og bestemme og forme hva som skulle opp på veggene, forteller den tidligere aktivisten som har fått en moderat samfunnsrolle. 

Denne tøffingen kalles bare «romfareren fra Sudan». Norsk-sudaneren Fadlabi hadde en annen tanke om hva motivet skulle forestille da han skapte det. Siden har han gjort verker for Munchmuseet i bevegelse – Oslo kunsthall.

Fra ramp til bydelspolitiker

I dag er Viktor Rakov Gjengaar lokalpolitiker for Miljøpartiet De Grønne nettopp i bydel Gamle Oslo og nestleder av Bydelsutvalget og varamedlem av Oppvekst-, kultur- og nærmiljøkomiteen. Han har dermed gått gradene når det gjelder å markere seg i byen, og nå også som gatekunst-guide i prosjektet Oslo Street Art Tours. 

– Vi fant på mye tull da vi var små, forteller guiden. Viktor Rakov Gjengaar malte graffiti som ung og har alltid vært opptatt av å endre omgivelsene. Her foran tegneserieskaper Steffen Kverneland og Monica Tulles versjon av Munch.

Terje Sæther er en av dagens delegater som er med for å utforske gatekunst – eller kanskje bare sanke  godbiter til linsen. Med kameraet på brystet planlegger han å fange motiver denne søndagen. Selv beskriver han seg som bakgårdsramp, oppvokst på Grünerløkka. Det er en beskrivelse dagens gatekunst-guide også passer inn i. Han vokste opp på Sagene da det ikke var en populær bydel i hovedstaden. 

– Vi fant på mye tull da vi var små, ler han til kommentarer fra de fremmøtte. Mange vet hvem han er. 

Viktor Rakov Gjengaar aka Urban Samtidskunst har selv vært med på å male denne veggen. Maleriet har fått navnet Jason. Han holder alle maleriene vedlike når noen finner det for godt å tagge på dem.

Behovet for å forme omgivelsene

– Jeg har alltid hatt et behov for å forme omgivelsene mine. Det var veldig dårlig tilrettelagt for det. Men vi lot oss ikke passivisere, og vi er fortsatt glade i å forme byen. Det er gøy å få med andre enn bare politikere og arkitekter til å forme byrommet, sier han og sikter til de faktiske beboerne, før vi retter kursen mot den første muralen – som betyr stort veggmaleri – på Tøyen. 

Veggmaleriene «Jason» og «Munch» har dialog med hverandre mellom boligblokkene på Tøyen. I mellom de to finner vi Tøyentuppene, en innhegning med frittgående høner midt i byen.

Kunstnere med internasjonal anskuelse

Francesco Dias fra Argentina aka Pastel eller Rustam Salemgarayev aka Qbic fra Russland. Du finner norsk-sudaneren Fadlabi – med utdannelse fra Universitetet i Khartoum og Kunsthøgskolen i Oslo – blant kunstnerne. Han har gjort prosjekter med Munchmuseet i bevegelse – Kunsthall Oslo, og skapt maleriet beboerne på Tøyen kaller «en romfarer fra Sudan». Slik ble det selv om kunstnerens intensjon var en annen.

– Jeg synes dette har vært en fantastisk fin søndag, sier turdeltaker Barbro Eikrem ved veis ende. – Jeg har blitt veldig imponert over kunsten.

Tegneserieskaperen Steffen Kverneland og Monica Tulle har utformet Munch i sitt eget motiv av Skrik, Urban Samtidskunst har laget «Jason» på sterk blå bakgrunn, er bare noen av de utvalgte maleriene på ruten. De eldre lar seg begeistre av modig fargevalg og har mange spørsmål om kunsten og kunstnerne. 

Bor man i en gammel bygård i Oslo, kan man gjerne dekorere den, får vi vite. Byantikvaren i Oslo tillater det fordi byen har en gammel og lang tradisjon for å utforme håndmalte reklamer på husveggene.

«The Treasure Hunter» (2012) av Inti er en av de første muralene på Tøyen. Den befinner seg vis a vis studenthjemmet og har varierte tilskuere over lange perioder. Med sitt fargerike utseende, setter den sitt preg på en by med mange årstider. Hvis man lar den, har den også et ganske ettertenksomt budskap.

– De har lagt sjelen sin i det

– Jeg synes dette har vært en fantastisk fin søndag, sier turdeltaker Barbro Eikrem ved veis ende. – Jeg har blitt veldig imponert over kunsten. Det er flotte bilder og jeg synes de danner et flott bybilde. På mange triste gårder er det blitt liv – og det synes jeg er virkelig bra. 

– Hva tenker du om utvalget kunstnere – de kommer fra mange steder i verden?

– Det synes jeg også er bra. De har lagt sjelen sin i det. Og de har brukt tid. Det er imponerende å vite hvordan de har kommet seg opp for å lage disse kunstverkene. Jeg forbinder ikke noe av dette med graffiti eller tagging. Jeg synes faktisk at graffiti og tagging kan være bra. Men dette er helt klart kunst på sin måte, sier hun. 

Close