Sommerøya 2019 – like ambisiøs som Woodstock

Tina Lindvall er kurator for kunstprosjektet på Sommerøyafestivalen. Den går av stabelen i Oslo til helgen. Elektronika-scenen fyller 10 år og er et klart alternativ i en ellers så kommersiell festivaltid. Og antakelig mer ambisiøs enn Woodstock i 1969.

Kunstnerisk ansvarlig for retrospektive refleksjoner. Før festivalen åpner vet Tina Lindvall ikke nøyaktig hva selve kunstverket går ut på. Men hun vet at det skal være i transformasjon – eller i prosess – gjennom de to dagene festivalen varer, den 16. og 17. august. Men det vi får vite før åpning er at kunstscenen på Sommerøya i år dreier seg om digital kunst, performance, samtidskunst og installasjoner. Stikkord er retro, remix, sampling og meta.

Kurator for sommerøya transformative kunstprosjekt er (f.v.) Tina Lindvall. Videre deltakende kunstnere: Rudy Wolff (NO), Alexandra Smadu (RO, Paulina Stroynowska (PL), Martijn Joling (NL) og Benjamin Carling (US).

Sommerøya-festivalen fyller ti år

Det er ti år siden festivalledelsen for Sommerøya optimistisk bestilte 6000 arbmånd og solgte 100 billetter på «en øde øy uten vann eller strøm» – Langøyene – utenfor Oslo. Festivalsjef Anton Solberg tror ikke det har vært et mer ambisiøst prosjekt siden Woodstock i 1969. 

– Tiden går fort når man ser tilbake, men vi nyter nuet, sier han i aftensolen på Hundelsetta på Ekeberg, – 250 frivillige funksjonærer er i sving, masse flinke folk og festivalen blir bare bedre for hvert år. De som er med, gjør det for egenutvikling – for egoismen og for fellesskapet, den beste drivkraften og en god kombinasjon, sier han som tror mennesker trenger sånne typer prosjekter. 

– Her er det frie tøyler og rammer og man må stole på hverandre.

Anton Solberg er festivalsjef for Sommerøya. Han mener at denne festivalen var mer ambisiøs enn Woodstock da det startet. – Mennesker trenger sånne typer prosjekter. Her er det frie tøyler og rammer og man må stole på hverandre, sier han.

Elektronika-festival

Musikksjangrene elektronika, house og techno har preget festivalen siden oppstarten i 2009, og etter å ha flyttet rundt noen år, fra Langøyene, og blant annet mellomlandet på Sukkerbiten i Bjørvika, er festivalen i år etablert på Ekeberg med kveldssol og vakker utsikt over Oslofjorden. 

På Sommerøyafestivalen vil det visuelle og det auditive kan gå hånd i hånd. På gresset har Tina Lindvall samlet sitter kunstnerne som har tatt seg en liten pause. De skal bidra med et transformativt kunstverk gjennom festivaldagene. Nå har de en liten pause. Men det er lite hun kan avsløre om selve kunsten før Mathilda Björkne stiller til åpning av festivalen med en egen performance klokken 1800 på fredag. 

Rigger på Hundesletta på Ekeberg: Sommerøyafestivalen har huset musikksjangrene elektronika, house og techno siden oppstarten i 2009.

Et kunstverk i transformasjon

Det er ikke uten frykt at Lindvall har satt ut på denne reisen. I år har hun invitert Paulina Stroynowska (PL), kunsthistoriker fra Berlin, og førsteårsstudent på KHiO, Martijn Joling (NL), danser og internasjonal koreograf – startet som rapper, Ingvild Danielsen (NO) jobber mest innen foto, film og installasjon, Alexandra Smadu (RO), tegning og maleri, Matilda Björkne (SE) – MFA fra KHiO, og studert filosofi ved Lunds Universitet, Benjamin Carling (US), oppvokst i Oslo sentrum, aktiv graffiti-kunstner i snart 30 år – og Rudy Wolff (NO) og Luanne May (GB) / ArtIt, design/klesdesign, stylist og fotograf. Luanne May beskrives som neo-ekspresjonist, er kunstner og kunstlærer med base i London og Oslo.

På Sommerøyafestivalen vil det visuelle og det auditive kan gå hånd i hånd. En festival for alle, uten for stort fokus på penger.

– Det mest utfordrende med å skape denne kunsten er å remikse remiksen og det endrer seg hele tiden, sier Martijn Joling fra Nederland. – Vi må forholde oss til hverandres arbeid hele tiden. Når noen kommer med en idé som spinner i en annen retning enn det man hadde tenkt, befinner vi oss på et annet sted enn det vi først hadde tenkt, og vi må få til å skape det sammen … Da må vi gå tilbake og endevende ideene våre. Utfordringen er å finne en felles vei.  

– Beskriv nærmere hva som er utfordrende med det?

– Alt! sukker Paulina Stroynowska og alle ler. – Vi er mange kunstnere som jobber med helt forskjellige ting, alle legger inn en del av seg selv, vi skaper et helt konsept som er en remiks av oss selv og vi må sample hverandre. Vi må ut av våre egne komfortsoner. 

– 250 frivillige funksjonærer er i sving, masse flinke folk og festivalen blir bare bedre for hvert år. De som er med, gjør det for egenutvikling – for egoismen og for fellesskapet, den beste drivkraften og en god kombinasjon, sier Anton Solberg.

En skremmende men spennende prosess

Stroynowska snakker for dem alle når hun sier at det noen ganger kan være skremmende, men at det også er veldig spennende å se hvordan kunstprosessen vil utvikle seg. Her sitter ingen med svar, men må jobbe seg inn og ned i en massiv materie av kunst, mennesker, meninger men også forening, et felles midlertidig resultat. 

Alexandra Smadu, som vanligvis maler på lerret eller tegner på vegg, føler at hun må omstille seg totalt, men at det er utviklende å tenke annerledes. 

– Jeg kan nå jobbe med flere lag, for eksempel av tre, sier hun og understreker at hun setter pris på måten å interagere med de andre kunstnerne på. 

Hun er optimistisk med tanke på sluttproduktet.

– Vi kan lettere tenke kunsten som helhet, hvis vi unngår sensoriske oppdelinger. Når vi adskiller de forskjellige kunstformer fra hverandre begrenser vi også vår egen erfaring. Vi kan heller nærme oss kunst med en annerledes åpenhet som tar i bruk hele sanseregisteret, sier Tina Lindvall.

Givende frivillighet

Musikken: Antiklang. Axel Bomann. Ben Klock. Lineup-en presenteres alfabetisk. Bjørn Torske. Boska – live. Dana Rush. Julie Silset. Kerri Chandler. Loco Dice. Ost&Kjex – live. Ra-Shidi. Recondite – live. Ricardo Villalobos. Safira. Sama. Stine Amundsen. Synthomania. Thomas Sol. To tredeler av artistene er norske. 

Kunstneren Alexandra Smadu, maler vanligvis på lerret eller tegner på vegg: Nå må hun omstille seg og tenke annerledes.
– Jeg kan nå jobbe med flere lag, for eksempel av tre, sier hun.

Tor Inge Danielsen er en av de 250 frivillige og presenterer seg selv som «potet». Han  og har vært med sju år på rad. 

– Jeg tar fri to uker i året for å være med på dette her. 

– Hvorfor stiller du opp og jobber gratis?

– Fordi det er fantastisk! Vi er de eneste som gjør akkurat det her i Oslo. Vi er nåtidens hippier, nytenkende. Dette er en festival for alle og ikke for noen. For absolutt alle. Det er ikke noe press på pengebruken, det er ikke noe press på utseende, hva folk gjør. Alle er blide. På festivaler i dag er det altfor mye som går på økonomi, det er for mye tivoli og sirkus og fyrverkeri. Her er det ingenting av det. Kun for teknisk interesserte musikere og noen større navn for å dra et mangfoldig publikum, sier han. 

Tor Inge Danielsen er en av de 250 frivillige og presenterer seg selv som «potet». Han og har vært med sju år på rad.
– Jeg tar fri to uker i året for å være med på dette her, sier han.

Et gesamtkunstwerk 

Tina Lindvall ser ikke kunsten plassert på en musikkfestival.

– Jeg har begynt å tenke søte tanker rundt «gesamtkunstwerk», sier Lindvall og liker å tenke hele festivalen i et stort romantisk bilde av et fellesskapskunstverk, der lydbildet som skaper er det musikalske, der det scenografiske kommer inn via kunst og plassering og et drama utspilles av de besøkende, avslutter hun.

Close