Kunstnerisk ansvarlig for retrospektive refleksjoner. Før festivalen åpner vet Tina Lindvall ikke nøyaktig hva selve kunstverket går ut på. Men hun vet at det skal være i transformasjon – eller i prosess – gjennom de to dagene festivalen varer, den 16. og 17. august. Men det vi får vite før åpning er at kunstscenen på Sommerøya i år dreier seg om digital kunst, performance, samtidskunst og installasjoner. Stikkord er retro, remix, sampling og meta.
Sommerøya-festivalen fyller ti år
Det er ti år siden festivalledelsen for Sommerøya optimistisk bestilte 6000 arbmånd og solgte 100 billetter på «en øde øy uten vann eller strøm» – Langøyene – utenfor Oslo. Festivalsjef Anton Solberg tror ikke det har vært et mer ambisiøst prosjekt siden Woodstock i 1969.
– Tiden går fort når man ser tilbake, men vi nyter nuet, sier han i aftensolen på Hundelsetta på Ekeberg, – 250 frivillige funksjonærer er i sving, masse flinke folk og festivalen blir bare bedre for hvert år. De som er med, gjør det for egenutvikling – for egoismen og for fellesskapet, den beste drivkraften og en god kombinasjon, sier han som tror mennesker trenger sånne typer prosjekter.
– Her er det frie tøyler og rammer og man må stole på hverandre.
Elektronika-festival
Musikksjangrene elektronika, house og techno har preget festivalen siden oppstarten i 2009, og etter å ha flyttet rundt noen år, fra Langøyene, og blant annet mellomlandet på Sukkerbiten i Bjørvika, er festivalen i år etablert på Ekeberg med kveldssol og vakker utsikt over Oslofjorden.
På Sommerøyafestivalen vil det visuelle og det auditive kan gå hånd i hånd. På gresset har Tina Lindvall samlet sitter kunstnerne som har tatt seg en liten pause. De skal bidra med et transformativt kunstverk gjennom festivaldagene. Nå har de en liten pause. Men det er lite hun kan avsløre om selve kunsten før Mathilda Björkne stiller til åpning av festivalen med en egen performance klokken 1800 på fredag.
Et kunstverk i transformasjon
Det er ikke uten frykt at Lindvall har satt ut på denne reisen. I år har hun invitert Paulina Stroynowska (PL), kunsthistoriker fra Berlin, og førsteårsstudent på KHiO, Martijn Joling (NL), danser og internasjonal koreograf – startet som rapper, Ingvild Danielsen (NO) jobber mest innen foto, film og installasjon, Alexandra Smadu (RO), tegning og maleri, Matilda Björkne (SE) – MFA fra KHiO, og studert filosofi ved Lunds Universitet, Benjamin Carling (US), oppvokst i Oslo sentrum, aktiv graffiti-kunstner i snart 30 år – og Rudy Wolff (NO) og Luanne May (GB) / ArtIt, design/klesdesign, stylist og fotograf. Luanne May beskrives som neo-ekspresjonist, er kunstner og kunstlærer med base i London og Oslo.
– Det mest utfordrende med å skape denne kunsten er å remikse remiksen og det endrer seg hele tiden, sier Martijn Joling fra Nederland. – Vi må forholde oss til hverandres arbeid hele tiden. Når noen kommer med en idé som spinner i en annen retning enn det man hadde tenkt, befinner vi oss på et annet sted enn det vi først hadde tenkt, og vi må få til å skape det sammen … Da må vi gå tilbake og endevende ideene våre. Utfordringen er å finne en felles vei.
– Beskriv nærmere hva som er utfordrende med det?
– Alt! sukker Paulina Stroynowska og alle ler. – Vi er mange kunstnere som jobber med helt forskjellige ting, alle legger inn en del av seg selv, vi skaper et helt konsept som er en remiks av oss selv og vi må sample hverandre. Vi må ut av våre egne komfortsoner.
En skremmende men spennende prosess
Stroynowska snakker for dem alle når hun sier at det noen ganger kan være skremmende, men at det også er veldig spennende å se hvordan kunstprosessen vil utvikle seg. Her sitter ingen med svar, men må jobbe seg inn og ned i en massiv materie av kunst, mennesker, meninger men også forening, et felles midlertidig resultat.
Alexandra Smadu, som vanligvis maler på lerret eller tegner på vegg, føler at hun må omstille seg totalt, men at det er utviklende å tenke annerledes.
– Jeg kan nå jobbe med flere lag, for eksempel av tre, sier hun og understreker at hun setter pris på måten å interagere med de andre kunstnerne på.
Hun er optimistisk med tanke på sluttproduktet.
Givende frivillighet
Musikken: Antiklang. Axel Bomann. Ben Klock. Lineup-en presenteres alfabetisk. Bjørn Torske. Boska – live. Dana Rush. Julie Silset. Kerri Chandler. Loco Dice. Ost&Kjex – live. Ra-Shidi. Recondite – live. Ricardo Villalobos. Safira. Sama. Stine Amundsen. Synthomania. Thomas Sol. To tredeler av artistene er norske.
– Jeg kan nå jobbe med flere lag, for eksempel av tre, sier hun.
Tor Inge Danielsen er en av de 250 frivillige og presenterer seg selv som «potet». Han og har vært med sju år på rad.
– Jeg tar fri to uker i året for å være med på dette her.
– Hvorfor stiller du opp og jobber gratis?
– Fordi det er fantastisk! Vi er de eneste som gjør akkurat det her i Oslo. Vi er nåtidens hippier, nytenkende. Dette er en festival for alle og ikke for noen. For absolutt alle. Det er ikke noe press på pengebruken, det er ikke noe press på utseende, hva folk gjør. Alle er blide. På festivaler i dag er det altfor mye som går på økonomi, det er for mye tivoli og sirkus og fyrverkeri. Her er det ingenting av det. Kun for teknisk interesserte musikere og noen større navn for å dra et mangfoldig publikum, sier han.
– Jeg tar fri to uker i året for å være med på dette her, sier han.
Et gesamtkunstwerk
Tina Lindvall ser ikke kunsten plassert på en musikkfestival.
– Jeg har begynt å tenke søte tanker rundt «gesamtkunstwerk», sier Lindvall og liker å tenke hele festivalen i et stort romantisk bilde av et fellesskapskunstverk, der lydbildet som skaper er det musikalske, der det scenografiske kommer inn via kunst og plassering og et drama utspilles av de besøkende, avslutter hun.