Rivingen av Y-blokka, en makaber pris å betale.

Beslutningen om rivingen av Y-blokka er kamuflert med et subtilt sikkerhetsargument. Det koster bare 100 milliarder norske kroner å radere historien og bygge nytt. Skal vi tro på det? Og skal vi tie om det? spør kunstner Sofie Vesterøy.

Alle bør vite det! For det er en pest som har spredd seg i Oslo de seneste år. Flyttepest. Folkets monumentale bygg med historisk drift frarøves dem. I oktober starter rivingen av den mye omtalte Y-blokka i Regjeringskvartalet. 

Rivning – et kamuflert sikkerhetsargument

Beslutningen om riving er kamuflert med et subtilt sikkerhetsargument. Før terrorangrepet skulle blokka fredes. Så skal vi tro på det? Eller – er det så farlig at en arkitekttegnet brutalistisk bygning i Oslo skal rives opp og nybygg skal reises til den nette sum av (i verste fall?) 100 milliarder norske kroner? Huset skal huse de folkevalgte. De er en av oss. Smak på det! 

Skal vi akseptere at de spiller på frykt og sikkerhet som argument for å kvitte seg med norsk og internasjonal kunst- og kulturhistorie for en så makaber pris? Har vi gått fra vettet i dette landet?

Å rive et Picasso-Nesjar-verk er hinsides, mener artikkelforfatter Sofie Vesterøy.

Det eneste Norge forstår, er penger

Noen har uttalt om Norge før, – at det eneste vi forstår er penger. Ja, det kan det pinlig nok se ut som. Forarbeidene til de nye byggeplanene for Y-blokka har allerede kostet 2,2 milliarder. Fortidsminneforeningen har antatt at den totale sum kan falle mellom 50 og 100 milliarder når området står klart. Vi vet fra det pinlige asfalthullet ved Stortinget at budsjett sprekker som troll, og at prislappen lett ender på vulgære visittmaskiner i gull og edelstener – for eliten. Det er pinlig.

Voldtekt på norsk kunst- og kulturhistorie.

Rivingen er etter min mening en voldtekt på norsk kunst- og kulturhistorie. Picassos utsmykning er stedsspesifikk kunst. Akkurat der er Picasso i Norge reist! Hvor er respekten for at det må bestå? Respekten for Paulo Picasso og Carl Nessjar – for de som har tegnet,  skapt og konstruert? Å rive bygget er å frarøve folket dyp forankring i historien, for ikke å snakke om den viktige kunst- og kulturhistorien som nå er tenkt revet opp med røttene. 

Hvor er de demokratiske prosessene? Hvor er politikernes engasjement for viktig kunst og kultur?

Vulgær pengebruk

Rivingen er ikke en avgjørelse tuftet på sunn fornuft og folkevett, som jo faktisk Picasso har skildret så vakkert i «Fiskerne»; at vi – det norske folket – kommer fra enkle og jordnære kår. Vi livnærte oss av naturen og spilte på lag med den. Viste respekt. Det var lavterskel levestandard og samhold som sto ved roret i den norske båten den gangen. Og det er ikke så lenge siden heller. Har vi glemt hvor vi kommer fra?

Vekk med kunsten. 21 905 m2 massiv betong skal rives. Fatter vi omfanget?

Man kan lure på om det er dette vi står for som nasjon. Jeg tenker at det er usmakelig og på grensen til vulgært. Sett med øyne fra Europa, reageres det. De ser på oss. Og følger med. Dette burde vi ta innover oss. Når man har flere penger enn forstand så går det åpenbart ikke så bra?

Carl Nesjar gikk bort i 2015. Det er mulig han snur seg i graven av det endelige rivningsvedtaket.

Demokratiske prosesser og økt fattigdom

Hvorfor er det ikke flere som reagerer på pengebruken her? Hvor mange nordmenn ønsker seg et nytt hus for de folkevalgte? Satt opp mot at flere enn 100.000 mennesker i vårt eget lander lider av økende bekymring for fattigdom, tap av livskvalitet og påfølgende dårlig helse snakker vi om store kontraster. Andelen barn som lever under fattigdomsgrensen er kommet opp i over 105.000. 

Jeg er bekymret, og trekker så klart paralleller til rivingen. Kulturfattigdommen bare sprer seg. Grådigheten for de få. Også hos de som leder landet. 

Global og eksistensiell krise

21 905 m2 massiv betong skal rives. Fatter vi omfanget? Hvor stort blir CO2-regnskapet? Dette er det største offentlige byggeprosjektet i norsk historie. Og det tar seg ikke ut. Ikke slik verden ser ut i 2019. Og ikke i Norge.

Dette er ikke økonomisk forsvarlig, ei heller kultur- eller kunstnerisk forsvarlig.

Sofie Vesterøy er en ekspresjonistisk maler men beveger seg også i den poetiske og abstrakte visuelle verden. I 2005 var hun med å starte gatemagasinet = Oslo. Hun mener det er viktig å trekke paralleller mellom mennesker og bygninger, historie og kulturell dannelse. Vesterøy har tidligere uttalt seg kritisk i Klassekampen om flyttingen av Nasjonalgalleriet.

Bekjemp fattigdommen. Stopp vandalismen.

Bruk heller pengene på å motarbeide den økende andelen fattige i dette landet og la viktig kunsthistorie stå i fred. Ingen er tjent med konsekvensene av å angre når det er for sent! Hvorfor ikke være et godt forbilde som nasjon? Norge er verdenskjent for fred og demokrati. Hvorfor ikke bli kjent for et land som vedlikeholder og tar vare på bygninger. Ikke bare river og bygger nytt. Fordi vi har råd og har lyst på det.

Det er ikke akkurat bærekraftig å rive en Picasso. Er det vel? Jeg skammer meg over rivingsvedtaket. Dette har ikke Norge råd til. Ikke sett i forhold til økonomi. Og slett ikke sett i forhold til sin egen verdighet og respekt for seg selv

 

Fravær av demokratiske prosesser

Close