Føkk! Når verden stilles til veggs. - PLNTY | kulturmagasinet

Føkk! Når verden stilles til veggs.

Det skal henge ute i et halvt år. Forvitre. Bare inntrykket forblir, sårheten, skjørheten og kraften. Hannah Ryggen Army bruker kunst som våpen.

De utgjør en hel hær. En armé. Hannah Ryggen Army består av en rekke kunstnere. To av dem, Helene Duckert og Julie Ebbing, står for en seks meters lang fane som lørdag 24. august står ferdig montert i Rosenkrantzgate 14 i Oslo.

Om du mener noe om verket, om du lar deg provosere, om du velger å beskytte deg mot ordene, mot språket, materialene og budskapet, det er – i følge Duckert – ikke relevant. Ikke i denne sammenheng.

Lakk, lim og asfalt

Regnet slår mot asfalten i Oslo. I det vannet treffer bakken, spretter dråpene opp igjen som kuler, som krutt.

Det passer bra og dårlig. Bra fordi det jo er en slags krig som føres. Dårlig fordi Duckert og Ebbing nå arbeid flere meter over bakken. Stillaset er vått. Kaldt. Bitene som til sammen skal danne dette veggbildet er bestilt av Kulturbyrået Mesén. Prosjektet er også støttet av Kulturetaten Oslo kommune og Bilfritt byliv.

Duckert: Hannah Ryggen Army består av flere kunstnere. Ikke alle er kvinner. Bak fanen
bestilt av kulturbyrået Mesén, står kunstnerne Helene Duckert og Julie Ebbing.

Skylapper om du ikke ser det

– Du skal ha store skylapper for å klare å unngå å se det, sier Helene Duckert. Hun smiler skjeft. Rundt seg på atelieret i Myntgata 2 er hun omringet av materialer. Så tett ligger duker, klær og lapper, så trangt er det, at kunstneren nesten er kledd i sine egne funn. På gulvet ligger blant annet et lite flagg plukket opp fra gata etter barnetoget 17.mai.

Det som skal fram er verdien av samhold.

– Alt dette er arvet, stjålet eller fått, informerer Duckert før hun griper pistolen. En limpistol. Sorte patroner. Bokstavene smeltes ned i tekstilen som råolje eller blank lakk.

– Nettopp, bekrefter Helene Duckert; – Assosiasjonene er mange!

Sitter som spikret: Hver enkelt bit i veggbildet er spikret fast med hammer. Hvert ord er et
slag i ansiktet.

Demokrati, solidaritet og feminsme

Helene Duckert har master i medium- og materialisert kunst, men heller ikke dette relevant i denne sammenheng. Det som skal fram er verdien av samhold. At vi mennesker stiller opp for hverandre. At vi praktiserer demokrati og solidariteten. For ikke å glemme feminisme. Hannah Ryggen Army gjør oss oppmerksomme på at historien fram til i dag er skrevet av menn. Kvinnene må også ta ordet, mener denne kunstnerarmeen. Menn tyr ikke til søte, pastellfargede og blondebefengte ord. Harde er de. Sinte.

– Dette er språket vi bruker i det daglige, sier Duckert alvorlig. Om noen føler seg støtt, bryr hun seg ikke om det. – Vi snakker ikke ned til noen, så sant de ikke er over oss.

Føkk: Ordene som fyller Rosenkrantzgate 14 i Oslo kunne like gjerne tilhørt en vegg på en
offentlig dass.

Hannah Ryggen Army. En virkelig armé.

Det er tankene og kraften til tekstilkunstneren Hannah Ryggen som danner grunnlaget for Hannah Ryggen Army. Den norske tekstilkunstneren levde i perioden 1894 – 1970, men er fortsatt en stor inspirasjonskilde, mentor, mor og heltinne. I sommer var det Hannah Ryggen Triennale på Nordenfjeldske kunstindustrimuseum i Trondheim.

De utgjør en hel hær. En armé. Hannah Ryggen Army består av en rekke kunstnere.

– Hennes verdier ligger i bunn, sier Duckert og viser til tekstilkunstneres politiske prosjekt, humanisme og evne til å skrive historie, ikke bare i kraft av egen person, men i kraft av det hun skapte.

Slik er det også med Hannah Ryggen Army. Hvem de er, nei det er ikke relevant i denne sammenheng. Regelen gjelder også publikum. Lørdag oppfordres folk til å møte opp anonymisert gjerne iført maske.

Føkk: Ordene som fyller Rosenkrantzgate 14 i Oslo kunne like gjerne tilhørt en vegg på en
offentlig dass.

Møtes med maske; samholdet som teller

Ideen bak er nettopp for å kamuflere individet og i stedet fremheve samholdet, tilhørigheten og at de står der i samlet tropp.

– Jo, det er en demonstrasjon, innrømmer Duckert og mener bestemt at nei, det å ta til våpen, kjempe for fred og feminisme, for rettferdighet og likeverd, det er ikke et paradoks.

Slagene deres føres med ord. Bombene er kunst. Under avdukingen er det mulig området vil bade i rød røyk.

Bildet skal henge i byen i et halvt år. Byen skal prege bildet og bilde prege byen. Det er kraft, det er sårt, det er skjørt. At verket om kun et halvt år skal monteres ned, det er ikke relevant i denne sammenheng, collagen, eller også fanen, er likevel bare en del av en større satsning.

Hannah Ryggen Army har nemlig flere parallelle prosjekt. De er ikke ferdige. For som de sier:

– Verden er jo ordentlig føkka.

 

Close