I følge Dagbladet, vil «alle» gi ut bok. Samtidig innrømmer norske forlag at det er et misforhold mellom hvor mange som ønsker å gi ut en bok og forlagenes trange nåløye.
Enkelte skribenter lar seg likevel ikke stoppe av rekken med refusjon. Det finnes tilfeller der debutanter finansierer sin egen utgivelse og punger ut 700 000 kroner. Hva er det som er så viktig med dette? Hvor mye energi er et verdt å legge i en tekst?
Fire forfattere svarer
Ja, hvorfor skriver vi? Forlaget Oktober har invitert fire av sine forfattere til å svare på dette enkle, men vanskelige spørsmålet. De har kalt serien «Lese, skrive» og presenterer titlene: «Kva hender i romanen», av Ingrid Z. Aanestad, «Uforvarende» av Karl Ove Knausgård, «Hjemløsheten» av Terje Holtet Larsen og «Den andre forsvinninga» av Kjersti Annesdatter Skomsvold.
Så jakka passer
Skomvold problematiserer nettopp det som er sant i en tekst og det som ikke er sant. Er det sant fordi det er skrevet? Er det ikke slik at den versjonen som blir stående også er den riktige? Hvis det var noe annet som virkelig hendte, kan jo ingen vite – det ble jo ikke skrevet ned. Skomvolds bok blir til en metatekst.
Hun skriver om det å skrive:
«Jeg skriver at det er på tide å dra og hente barna i barnehagen, selv om det ikke gir noen mening, jeg skrev jo at det var mannen min som dro til byen med dem i morges, altså er det altså han som tar dem med hjem igjen. Men nå synes jeg det passer at jeg henter dem. Jeg tar på meg den svarte boblejakka, men jeg skriver at jeg tar på meg den blå kåpa (…)».
Jug eller transparente glassplater
Skomvold sier ikke direkte at hun juger, men skal det bli litteratur av det, må hun skifte fra boblejakke til kåpe. I litteraturens navn er dette ikke en uforskammet løgn, men noe så effektfullt og legitimt som et litterært virkemiddel.
Du kan skrive for din egen del. Du kan videre skrive for nære omgivelser, taler, sanger, brev og mailer.
Også P2-lytternes romanprisvinner, Kim Leine, ser på skjønnlitteraturens sjonglering med sannhet og løgn. Forfatteren peker også på skrivingens evne til å justere tidens rytme, hurtighet og perspektiv.
I radioprogrammet Sommer i P2, sier han det slik: «(…) for det er noe litteraturen kan, som intet akademisk fag kan, ingen psykologi, ingen sosiologi eller samfunnsanalyse, så er det å sammenkople inkommensurable tidsenheter, legge dem ovenpå hverandre som glassplater som man kan se igjennom, slik at de får betydning for hverandre fra det nåtidige perspektivet».
Berømmelsen, en feiltakelse?
I programposten problematiserer Leine sitt eget liv og er overbevist om at berømmelsen er en feiltakelse. Eller som han sier:
– De må ha skjedd en feil. Fulltidsforfatteren har problemer med å fatte at han er blitt fulltidsforfatter. Hans eget liv viker for oppstykket til det, for ujevnt, usammenhengende. Som om det ikke er et liv, men flere.
«Oppveksten i Seljord, bestefar som en slags overlevende etter svartedauen, bestemor med sin pietisme, min korte karriere innen Jehovas Vitner, det kaotiske 70-tallet i København. 80-tallet med voksenliv og utdanning og dårlig musikk. Grønland hvor jeg holdt på å forsvinne i misbrukets irrganger. Bussentralen i Oslo og Dina, så inkognitable med hverandre at det nesten ikke kan være i hodet samtidig, at det derfor må bli til en lang kjede, en tråd, en fortelling kanskje til og med til en roman en gang».
Helse i tekst, livet på linje
Det fragmenterte livet til tross – eller kanskje snarere nettopp på grunn av dette – griper Leine til litteraturen som en rød tråd, eller også en fangline. På den måten ser han sammenhenger der det ikke synes å være noen koplinger, likhetstrekk i det som tilsynelatende er lysår fra hverandre.
Kollega og forfatter Kjersti Wold ser på Leines forfatterskap med beundring:
– Han er en fremragende forfatter, sier Wold som også kjenner til episoden som skal ha forløst hans førte roman. Starten var et brev til faren. Et høyst privat brev var det, hos Leine satte skriften i gang store prosesser.
Holde inne eller slippe ut
Kjersti Wold er fascinert, men ikke forundret. Hun har sett det før. En tekst, først og fremst skriblet ned til privat bruk, kan bli en katalysator. Den som skriver kan med setningenes hjelp ramle over en innsikt, en forståelse og en historie som, med omskriving, kanskje også kan egne seg i det offentlige rom.
Eller kanskje også ikke. All tekst skal nemlig ikke ut. Skrivearbeid kan nemlig, i følge Kjersti Wold, gjerne deles inn i tre kategorier.
Skrive taler, sanger, brev og mailer
For det første kan du skrive for din egen del. Du kan videre skrive for nære omgivelser, taler, sanger, brev og mailer. Den siste kategorien er å skrive for det offentlige rom, det vil si tekster og bøker som skal kunne kjøpes og leses av hvem som helst.
En tekst, først og fremst skriblet ned til privat bruk, kan bli en katalysator.
Wold presiserer at hennes bok «Helsefremmede skriving» i første omgang er tiltenkt mennesker som skriver for sin egen del. Dette er ikke boka for dem med mål om å bli suksessforfattere. Dette er ikke boka for dem som ønsker veiledning innen teknikker og triks. Dette er boka for dem som er nysgjerrig på eget liv, dem som tør granske, dem som vil se nærmere på egne reaksjonsmønstre og eventuelt undersøke hvorfor livet til tider tukler seg til.
Juger så du tror det selv
Ifølge Kjersti Wold, kreves det i denne prosessen intet annet talent enn mot. Motet til å være ærlig og selvavslørende.
Dermed er tekst ikke bare tekst. Skrift er ikke bare skrift. Ord er ikke bare ord, men har ulike funksjoner. I skjønnlitteraturen kan det være hensiktsmessig å ljuge og kamuflere sannheten, men skriver du for deg selv, om deg selv, til deg selv er det best at du holder deg til sannheten.
Eller som Kjersti Wold sier det:
– Å avdekke sannheter er mindre farlig enn å dekke dem til. Vi lyver for oss selv i mye større grad enn vi tror. Den russiske matematikeren og filosofen P. D. Ouspensky sa at menneskets største selvbedrag er at det har selvinnsikt. Jeg tror at økt selvforståelse alltid er et gode. Veien dit kan åpnes når du skriver.