Vannet pipler. Renner. Med tiden skal det også fosse. Eller ligge helt flatt. Som speil.
Å bruke vann som estetisk effekt i urbane strøk er bokstavelig talt intet nytt under solen. Men vannet har kanskje mest blitt sett på som et praktisk element. Noe å vaske klær i. Drikke. Vannet har likevel tiltrukket seg mennesker som bare ønsker å være der. For å få fred.
Den danske legen og hjerneforskeren Kjeld Fredens sier det slik:
– Nevrofysiologisk forskning viser at støy setter amygdala i samme alarmberedskap som om vi ble truet av glefsende hunder (….). Og kanskje trenger vi ikke viktigere argument for å bygge parker midt byene?
Vann i by
Prosjektleder for kunsten i Klosterenga park og skulpturkonservator, Lily Vikki, bretter ut en hel duk av et kart.
– Slik blir det, sier hun og peker på tegninger av Hovinbekken som går via Jordal under Åkebergveien i kulvert og opp igjen et basseng som er starten på Klosterenga Park. Vannet fortsetter videre i en foss som følger en trakt og munner ut av nebbet til en skulptur som ligner en mugge av stein. Bekken renner videre til den Flerkulturelle plass, legger seg stille og kontemplativt for så å sildre videre som en såkalt naturbekk som igjen munner ut i en bred foss ved navnet «Grotten».
Her er vannspeilet 16 meter bredt og fallet 1,5 meter dypt. Vannet skal gjerne gi lyd, men ikke fosse. Ikke plaske.
Den norske kunstneren Bård Breivik tenkte også på at lyden av sildrende vann, rennende vann, åpner for resignasjon og sjelefred. Ja, om så midt i byen. I forbindelse med en utstilling i begynnelsen av 90-tallet skal kunstneren ha hyllet vannet på dette viset:
«Vannet har sitt eget liv, en elv renner aldri i rette linjer. Hvor det kan, søker vannet å gå i slyng gjennom terrenget, eller på sletteland renner elver i meander. De hvirvler som oppstår i elveløpet befrir vannet for fremmedelementer og gir det nytt oksygen og friskhet.»
Mange bekker små
Breiviks tanker lå til grunn da Gamle Oslo bydel i samme periode begynte å interessere seg for Hovinbekken – hovedstadens 4. største vassdrag. Den bærende ideen var å hente den frem og la den renne gjennom Klosterenga i et system av renner, kar, vanntrapper og basseng utformet av kunstneren. Skulle de kanskje grave den opp igjen?
Nei, vannkvaliteten ville være for dårlig. Smittefaren større enn den estetiske gevinsten. Først måtte det rensing til, og i 2016 ble reguleringsplanen for parken endelig godkjent.
Bekkeåpningen gjør det nå mulig å fullføre Bård Breiviks kunstprosjekt i Klosterenga Park slik det opprinnelig var tenkt, og tilby en unik park til befolkningen. Byggestarten er satt til 2020 og Kulturetaten, Bymiljøetaten, Bydel Gamle Oslo og Byantikvaren, Dronninga Landskap, Cowi, Zenisk, DIFK og ikke minst Oslo kommunes Vann- og avløpsetat som leder prosjektet, har brettet opp armene.
Billedhugger Kristian Blystad viderefører kunstprosjektet
Mest muskelkraft har likevel kunstner og god venn av Bård Breivik, Kristian Blystad, lagt i prosjektet. Da Breivik falt fra i 2016, fikk Blystad oppdraget med å fullføre prosjektet.
Klonk. Klonk. Kunstneren har plukket opp en tilfeldig stein fra parken. Nå slår han med den mot en benk av steinarten diabas.
– Breiviks favorittstein, forklarer Blystad. – Ja, han bosatte seg i Skåne og atelieret var et steinbrudd med den mørke diabasen. Klakk. Klakk. Blystad slår videre, men å et annet sted. Klukk. Slår igjen.
Benken er blitt til en xylofon og Kristian er ikke lenger 73 år, men bare seks. Han kan huske den første gangen han plukket opp en stein fra allmenningen i Bergen, tok den med seg hjem, begynte å slå og forme den. Siden var det bare stein som gjaldt og kunstneren ble hyrt av arkitektfirmaet Snøhetta, til gjenbyggingen av biblioteket i Alexandria i Egypt.
– Det er liksom stein som er hovedmaterialet, sier Kristian Blystad og ser ned på skoene sine. Kollega Breivik skal ha vært av en litt annen kaliber. Mer fremadstormende, høyrøstet.
Men begge jobbet de stort. Det ligger nesten i steinens natur. Stort blir det, tid tar det.
700 meter kunstnerisk utformet bekkeløp
Klosterenga er et godt eksempel på begge deler. Tanken om å åpne Hovinbekken rant fram en gang på tidlig 90-tall. I dag viser plantegningene en 700 meter kunstnerisk utformet bekkeløp. Det hele er koplet til det allerede eksisterende anlegget.
Prosjektleder for kunsten i Klosterenga park og skulpturkonservator, Lily Vikki er fult klar over at det er kort tid til den planlagte åpningen 2021, men viser til det faktum at flere verk er under produksjon, og at mesteparten av steinen allerede er samlet og lagret. Noe kunst er også allerede på plass.
Vår herres klinkekuler
Eksempelvis Breiviks 17 kommunesteiner. I dag ligger som klinkekuler, pent på rekke og de ulike steinartene representerer nettopp stedet de er fra. Men i det nye parkanlegget skal kulene legges litt her og der, ja snarere spres rundt, nettopp som om det ser ut til at noen har kastet dem dit. Det er denne tilsynelatende, men likevel strengt regulerte, naturligheten som fremover skal prege parken og hele tiden er det vannet som fører an.
Kunst, klima og biologisk mangfold
Grunnet klimautviklingen kan vi i fremtiden vente oss mer vann. Mer regn. Hardere vannskyll. Med åpne bekker unngås oversvømmelse og kloakkdepot som går over breddene. Også derfor er det fra politisk hold en målsetning å gjenåpne flest mulig lukkede bekke- og elvestrekninger i byen.
Landskapsarkitekt Kristin Petursdóttirs, kan også fortelle at rennende vann tiltrekker seg både turgåere og syklister.
– Ved å åpne for bekker i urbane strøk, øker syklistens sanselige opplevelse, men bidrar også til et biologisk mangfold, sier hun.
Ønskebrønn og pengesluk
Kommunikasjonssjef i Kulturetaten, Oslo kommune Kjersti Tubaas gleder seg. For ikke lenge siden var prosjektteamet på plass på nattestid for å sjekke grunnlaget for belysning. Å vandre gjennom parken slik den er i dag kan virke direkte fryktinngydende. Det hjelper jo liksom ikke at fengselsmurene ruver mot vest og at trærne er så høye at de skygger for annen biotop. Skygger også for gode opplevelser. Nå skal det endelig bli skikk på det hele.
– Men det har jo ikke vært gratis da, innrømmer Tubaas og mener prosjektet er det mest omfattende og kostbare siden Vigelandsparken. Tubaas og legger til at Sparebankstiftelsens støtte med 2 750 000 kroner går til tre av skulpturene til parken.
Parkens endestasjon
At Klosterenga er en gave til alle i byen er verken Tubaas eller Vikki i tvil om. Bydelen trenger det, mener de. Fortjener det. Tungt har det vært, tid har det tatt, og selv om filosofien har vært at vannet skal renne fritt, har det samme ikke vært tilfelle med pengene. Å flytte på dem, skal ha vært verre enn å flytte stein. Men nå er det bestemt.
Om ikke lenge er Hovinbekken tilbake som bekk. 700 meter senere, må den likevel finne seg i å bli ført tilbake i rør. Parkens endestasjon, en skulptur, laget av kunstnerisk ansvarlig, Kristian Blystad, har til nå fått navnet «Sluttsluket».
Ut mot havet
Tiden vil vise om den ikke også, på folkemunne vil kalles «pengesluket». Det store håpet er likevel at også sluttsluket en dag skal åpnes. Slik at bekken kan finne sin vei hel til havet. Det er Oslos våte drøm.